Å være alenemamma er jobb 24/7, og på det jevne er det en enkel jobb. Så skjer det en gang i blant at den berømte grensen krysses, og ting er alt annet enn greit. Da blir forbannet og gjør en mindre bra jobb som mor.
Vesla har vært forkjølet. Skikkelig forkjølet. Snørr og gørr, og masse hosting. I helga ble hun bedt om å holde seg hjemme fra jobb fordi hun snufset sånn, men så jobber hun med mat da, så det er forståelig.
Men hun var en dag på jobb, og fikk sluttført modell oppdraget hun hadde påtatt seg. Det siste syntes hun var utrolig morsomt!
Jeg har brukt helga til å pusle rundt henne. Lage middag, vaske tøyet hennes, kjøre henne fra A til Å. Altså har jeg samlet en anstendig mengde mamma-poeng.
Da jeg vekket henne i dag, sa jeg hun måtte sette i gang umiddelbart, for vi hadde ikke mer enn tida og veien. Da hadde hun jammen ta fått manflu, og klarte ikke å gå på skolen. Jeg kvesset blikket og ga henne klar beskjed om at hun ellers klarer alt hun har lyst til, så bare å få kroppen i gang og komme seg på skolen. Neida, håpefulle var sååå sliten. Jeg ga beskjed om at det ikke kom på tale å være hjemme, og nå fikk hun se til pokkers å komme seg opp!
«Hold kjæft!»
Et tidels sekund var det dørge stille i stua, så hentet mor tilfart i aftensangen og total eksploderte. «KÆM I HELVETE TRUR DU AT DU E SOM BER MORA DI OM Å HOLD KJÆFT? DET E EN PERSON SOM KAN BE NOEN HOLDE KJÆFT, OG DET E MÆ! E DET FORSTÅTT?»
Vesla forsvant rett opp på rommet og serverte ei kraftsalve da hun gikk opp trappa. «DU VET Æ IKKE KAN FORDRA AT DU STÅR Å ROPA TIL MÆ! Jada, jeg vet det, og jeg liker det ikke selv heller, men jeg misliker enda mer at sneipen er så respektløs at hun ber meg holde kjeft. Det kommer jeg aldri til å akseptere. En plass går grensen!
