De siste årene har jeg begynt å lese dødsannonser. Ikke fordi jeg har et morbid behov å meske meg i andres sorg, men fordi jeg er i den alderen hvor det begynner å dukke opp navn på mennesker som har krysset min sti opp gjennom livet. Det er vel naturlig i den fasen av livet som jeg er i nå, men det blir liksom et sjokk hver gang likevel. Kan man noen gang bli forberedt på å finne navnene til de man kjenner?
Mamma ba meg sjekke en annonse. Hun mente hun dro kjensel på et navn, og jeg måtte undersøke. Der stod navnet på en klassevenninne fra barneskolen. Jeg fikk akutt en klump i magen. Det var så trist. Trist fordi jeg ikke visste hun var syk. Trist fordi vi ikke har hatt den kontakten vi burde. Trist fordi hun har trådt ut av tiden. Trist fordi jeg vet hun ville valgt livet om hun kunne. Trist fordi jeg vet hun har hatt tidvis hatt en vanskelig tilværelse. Trist fordi jeg ikke kunne hjelpe henne.
Livet gir av og til urettferdige kort til noen, og plutselig er det sånn at bordet fanger, og spillet er over. Altfor tidlig.
Jeg skal likevel huske en glad, langbeint jente som var utrolig flink å tegne og en lovende ung svømmer. Jeg skal huske en stolt mor som hadde fått orden på mye i livet sitt tross alle utfordringene. Jeg skal huske en sterk kvinne som sloss for rettighetene sine for å få en verdig hverdag, og langt på vei kom i mål. Jeg skal huske en stilig dame med fantastisk humor og en smittende latter.
Jeg skal huske henne for alltid. Hvil i fred ❤️
Tror nok vi alle når vi blir voksne at vi leser dødsannonser. Plutselig er det jo gamle klassekamerater som går bort, og det er jo kjempetrist ❤
Ønsker deg en kjempefin mandag, og ei kjempefin og god uke ❤😊
Purr, purr, og klem fra Toril og kattene
💖💖💖