Måned: mai 2023

De siste dagene etter at Vesla ble konfirmert, har jeg kjent på en stadig større klump i magen etter som jeg hører jentene snakke om den store dagen sin. Vesla fikk mange fantastiske gaver fra familie og venner. Den største gaven var fra mormor og beste, som blant annet ga henne bunaden og en pengegave. I det jentene har snakket om konfirmasjonen, snakker de hovedsaklig om den monetære gaven og de planene de har for den nyvunnede rikdommen. Ut fra drømmene til jentene kommer ikke den rikdommen til å vare lenge, med mindre de har fått en uanstendig formue, for her er det nok noen urealistiske drømmer ute å går.

Når det kommer til pengegavene, har jeg bedt Vesla ikke snakke høyt om den, og heller ikke fokusere på det. Det har ikke med verdien, men fordi jeg ikke vil at det skal være det viktigste med konfirmasjonen. Jeg vil at hun skal huske på selve konfirmasjonen, gjestene og selskapet. Ikke gavene. Med det sagt, kommer man ikke fra at hun selvsagt var overveldet av alt det fine hun fikk, og nettopp pengene. Likevel er det viktig at hun husker at ikke alle har fått like mye, og at noen synes det er litt flaut å fortelle om gavene.

Det er store sprang mellom hva hver enkelt konfirmant fikk i gave, og selv om jeg skulle ønske de ikke sammenlignet, gjør de nettopp det. Da er det ikke til å komme fra at det kommer frem store forskjeller. Noen av gjestene har kanskje spart til konfirmanten, mens andre gir det de har økonomi til der og da. Noen av konfirmantene har små familier, mens andre har store. Noen familier har romsligere økonomi enn andre. Det er mange ting som spiller inn, og det utgjør store forskjeller i gavene til den enkelte.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

I en familie med lav inntekt, kan alt fra å delta i eller å arrangere barnebursdager, være med på fritidsaktiviteter og ha plass til å ta imot venner hjemme, være krevende. Også å feire en konfirmasjon. Det kan skape ytterligere økonomisk og sosialt utenforskap. Tidligere var det vanlig å ha konfirmasjonsfeiringen hjemme, sammen med den nærmeste familien. Nå virker det som det er unntaket, og de fleste lager feiringer for slekt og venner ute på restauranter eller hoteller, og det koster ofte veldig mye. De som ikke har økonomi til å holde storslagne fester, kan velge å ikke konfirmere seg for å rett og slett ikke belaste familieøkonomien ytterligere. De kan ikke delta i samfunnet på lik linje med klassekameratene fordi ulikhetene blir for store.

Vesla har kjøpt seg piano. Det har hun ønsket seg veldig lenge, men jeg vil ikke kjøpe det til henne fordi det er dyrt, og fordi jeg mener hvis hun ønsker seg det høyt nok og betaler for det selv, vil hun verdsette det mer. Resten av konfirmasjonspengene er satt til sparing. Hun jobber litt i helgene, så hun kan bruke lønningene sine som «klattrepenger», og heller spare resten til noe hun virkelig trenger, og som koster litt. Vi har snakket masse om sosial urettferdighet, og at det er viktig å ikke fokusere på det materielle rundt konfirmasjonen, men heller de meningsfulle øyeblikkene. Hvem som var der, hvem hun fikk snakket ekstra med. De gode minnene.

Denne konfirmasjonen har fått meg til å innse at jeg løper i hamsterhjulet på lik linje med alle andre. Alt fra invitasjoner, bordkort, blomster, dekorasjoner, mat og lokalet. Var det egentlig viktig? Hadde det egentlig betydning for feiringen? OVERHODE IKKE! Det var menneskene, stundene og øyeblikkene, talene, alle gode samtaler og det å kunne feire konfirmanten som var viktig. Alt annet var bare kulisser for dagen. Materielle unødvendigheter. Jeg innser at jeg selv er med på å skyve lista oppover på hva som skal forventes.

Så hvorfor var det så viktig for meg at det ble slik? Jo, fordi jeg ikke ville at Vesla skulle kjenne på utenforskap ved å ikke få en feiring på lik linje med de fleste andre. Jeg ville at hun skulle kunne få en opplevelse for livet, og som hun kunne fortelle om med stolthet..

Det virker som jeg trives godt i hamsterhjulet selv om det unektelig gir en emmen bismak i munnen, til mitt forsvar ble dagen akkurat så fin som forventet.

Av og til slites jeg mellom rollen som mamma og som Heidi, men mest vanskelig er det å velge mellom å være mamma og arbeidstaker. Det er ikke vanskelig å legge bort Heidi til fordel for mamma, men litt vanskelig å alltid velge mamma foran arbeidstaker. Det er da jeg sliter litt. Hvem velger vel arbeid før barnet sitt? Og ikke minst, det er vel høyst politisk ukorrekt å innrømme at man gjør det?

Det rare er at jeg tror en pappa ville fått en mye mildere reaksjon enn at jeg som mamma hadde gjort det samme. Det er liksom biologisk nedfelt at mammaen stiller opp for barnet foran det meste. Men ikke denne mammaen altså..

Da Vesla ble 15 år var vi sammen på morgenen, og hadde en fin frokost. Så dro hun på skolen og jeg på jobb. Meningen var at vi skulle spise brunsj sammen før vi dro hver til vårt for en stund, men så kom det noe viktig opp for min del. Jeg ble forsinket, og måtte skrinlegge planene med håpefulle. Kontoen hennes ble kopensert slik at hun kunne dra på shopping med en venninne, men samvittigheten min var ikke helt ren. Etterpå dro jeg på en event gjennom jobb, og var ikke hjemme før i titiden på kvelden, og jeg kjente på en ikke god magefølelse mens jeg var på tur til bursdags-ungen.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Nå skal det sies at å velge bort en fødselsdag er litt sært, selv for meg, men jeg undret meg likevel. Er det mer legitimt at en mann velger jobb foran barna sine enn om en kvinne gjør det?