Skal si det har vært hektiske dager i det siste. Mer enn nok å henge fingrene i rett og slett. Det gjelder både på arbeid og hjemme.

På jobb har jeg startet opp et nytt prosjekt. Nå skal vi vise frem alle 20 museene våre på en bedre, slik at alle får vite om de fantastiske kulturskattene vi forvalter. Snakk om at dagene raser av gårde med neste års strategier, prosjektplanlegging og budsjettarbeid. Mor er i sitt ess!

På privaten har det vært noe mer brokete. Lille storebror har gått i dekning, Vesla og mor har har hormon-konkurranse. Om å gjøre å bli mest mulig eksplosiv på minst mulig tid over ingenting. Stillingen er uavgjort, men frustrasjonen har nådd nye høyder. Det er godt å kjenne at vi lever!

Snuppa har vært i eksamens bobla og kun lest og vært på jobb. Distré og sliten er ingen god kombo når man har masse eksamener. Likevel har hun stått på og gjort sitt beste. Mer kan ingen forlange.

Den eneste som er komplett lykkelig i hjemmet er den lille pelsdotten som tusler rundt å lager ugang. For tiden er det en del ferdighets trening på han, og det betyr masse godbiter. Er det noe å klage på da?

Jeg ble møtt av et vakkert skue da jeg forlot jobb i går. Det var bare et ubeskrivelig syn.

Nå har altså mor i huset hatt langhelg igjen. Det er så deilig med en dag ekstra fri, men det betyr ikke at jeg får gjort noe mer konstruktivt altså. Jeg har bare slappet litt av. Det var altså masse rom for å få tid til blogging, men ikke engang det ble prioritert.

I går var Vesla og meg i byen, men det var ikke noe koselig. Borgere av Bodø by har åpenbart bestemt seg for at pandemien enten er over eller ufarlig, for det var ingen kontroll på avstand og heller lite spriting av hender. Vesla og jeg gikk klint opp veggene for å holde oss unna andre. Selv Vesla syntes det ble ubehagelig. Vi avsluttet med litt fantastisk sushi. Eller litt og litt fru Blom, vi spiste for en solid formue!

Vi avsluttet med besøk hos Storesøster og familien. Mimmi-ungen ble med oss hjem etterpå, hun skulle ligge over. Ved kveldsstellet kom det en gråtende Mimmi-unge inn i stua. Hun hadde smelt tannbørsten i ei løs tann og fikk kjempe vondt! Etter litt trøst tuslet hun i senga og la seg for å sove. Jaggu mistet hun ikke tanna like etter! Da ble det hodebry for undertegnede. Tannfeen her i huset har jo bare plastikk-penger, og butikkene var stengt.

Mimmi-ungen skjønte at tanna måtte legges frem til tannfeen hjemmefra, for vi er ikke på listen hennes lengre. Alle her i huset har jo mistet alle tennene, og når tannfeen vet hun er ferdig med alle i et hus, sletter hun adressene til de husene hvor det ikke lengre skal være noen tenner å hente. (Takk Gud for at jeg fikk utdelt fantasi nok!)

Bare i tilfelle tannfeen likevel skulle finne på å komme, la Mimmi-ungen tanna på et fat og ikke glass. Jeg lurte på hvorfor hun absolutt skulle ha fat? «Æ har den på fat, førr da kan tannfeen legg igjen en lapp!» Jeg ble litt forvirret og ulite betenkt, og lurte på om tannfeen la igjen en hilsen om hvor flink hun eventuelt hadde vært å pusse tenner? «Nei Mimmi! Ho lægg igjæn en lappe-pænge!»

Gud bedre den inflasjonen… 🙄

Vesla altså..

Den lille sukkerungen danser jo hele tiden nå, og er kommet til det punktet der hennes dansepedagog holder på å terpe med henne på å tøye kroppen godt, slik at hun blir myk og ledig i alle ledd. I går var hun på drilløvelse etter at leksene var gjort. Da måtte det tøyes i alle himmelretninger. Hun lå på gulvet og vred kroppen i alle himmelretninger, og jeg satt egentlig bare i sofaen, stum av beundring og lurte på hvordan hun klarte det.

Jeg måtte prøve litt jeg også, men kapitulerte etter å ha vridd meg noen få grader. Her var det fare for både whiplash og hekseskudd. Så artig ville jeg ikke ha det, men jeg måtte jo imponere med at jeg fikk tærne opp til munnen, og det er ikke bare bare for ei 50 år gammel dame. Dog måtte det rå muskelkraft til på slutten. Det er nok ikke lenge til den øvelsen er en saga blott, for forfallet er merkbart.

“Klar du å slikk dæ sjøl under armen?” Jeg så på Vesla som lå der å lo mot meg. Var ungen gal? Jeg sa til henne at det var ekkelt, men hun fortsatte bare å le av meg og forsvant inn på badet for å få seg en dusj. Strekkøvelsene var unna gjort for denne gang. Da hun var gått skjedde det. Jeg lå flatt ut på sofaen, og var helt alene hjemme i hodet mitt. Jeg strakk hendene godt over hodet. Slikke seg selv under armen!?  Det er nå  forskjellig den ungen kommer med til tider. Det er jo ikke mulig? Så, helt uten at vettet var påkoblet lå jeg der og forsøkte! Det syke er at det faktisk går an..

Vesla får altså frem det verste i meg til tider, og da er det sånn at man kjenner at man ikke er riktig vel bevart av og til. Det er faktisk ikke alt som skal prøves!

Vesla ville ha hjelp til leksene i dag, og selvsagt kunne jeg hjelpe. Skulle da bare mangle. De har lekser for en hel uke, men med så mye fritidsaktiviteter, må vi få det meste unna i løpet av onsdagene. Hun hadde norsk, matte og naturfag, og mor stilte velvillig opp , først med norsken. Jeg skulle lese over, og vise henne hva hun måtte korrigere på en tekst hun hadde skrevet. Det funket i TO minutter før det gikk til iceing og krutt-tønna støk på dør og rett inn på rommet. Jeg var åpenbart en bunnsolid dust, og skrive kunne jeg i såfall ikke!

Etter noen minutter ba hun om godt vær, og kom tilbake. Denne gangen var hun vesentlig mer samarbeidsvillig og vi ble omsider ferdige. Så var det matten. Holy Molly! Om jeg ikke hadde vært dust før, ble jeg det i allefall da, og Vesla strøk atter en gang på dør. Nå var jeg definitivt årets super dust. Hun var så forbannet at hun ringte pappa’n. Han skulle heller hjelpe, for jeg var komplett udugelig.

Jeg tok med meg Snuppa og Lille Storebror på butikken. Best å la geniet arbeide i fred. Heldigvis var hun blid som ei sol da vi kom tilbake, og pappaen ble geni-erklært.

Jeg var lettet, for intensjonen om å ha en fantastisk fin dag, hang i en tynn tråd ei stund. Det var faktisk oppe til vurdering å sende melding til skolen om at Vesla skulle fritas for lekser resten av skolegangen, men Vesla er en unge som lærer best med mengde trening.

Uheldigvis  husket jeg plutselig at hun også hadde naturfag lekser, og dristet meg til å spørre om hun var ferdig med de også. Strike tre var under oppseiling.

«NÅR Æ HAR LÆKSA FOR EI UKE, TRENG Æ IKKE GJØR ALT PÅ EN GANG! Æ KAN GJØR NÅ I MÅRRA OGSÅ!»

Mor skjønte at strikken var tøyd til bristepunktet, og faren for et vulkanutbrudd var nært forestående, så her var det bare å trekke seg unna. Lekser er definitivt et ikke-tema resten av denne uken, for ellers utløser jeg nok en aldri så liten familie-tragedie i heimen. 😂

Bilder fra skolebokas tid. Nå har hun kun kladdebøker, ellers er alt elektronisk.

God morgen fine folk!

I dag er det en ny dag med nye muligheter for hyss og ugang. En helt splitter ny dag fylt med muligheter som du kan påvirke slik at akkurat i dag blir DIN dag. Velger du å stå opp på feil fot, så kan du være sikker på at dagen blir som du ønsker. Ønsker du å få en fin start på dagen, så blir dagen langt på vei akkurat det. De sinnsstemningene vi holder fast ved, vil farge dagen vår langt på vei.

Jeg har bestemt meg for at jeg skal ha en «jeg-elsker-livet-dag» i dag. I dag skal bli en fin dag.

Etter en kjapp dusj, og jeg begynte å vekke på Vesla. Det tok litt tid å ha få liv i det lille dovendyret, men hun kom tuslende i stua til slutt. Jeg fikk tid til en hyggelig liten passiar med Snuppa før vi begge dro på jobb.

Så da sitter jeg her på bussen og hører på fantastisk klassisk musikk på ørene, mens jeg forsøker å øse ut mine gode vibber til alle som vil ha.

Timeplanen min er stappet, men hvem er vel bedre egnet til å ha et sånt kjør, tenker jeg? Da går dagen unna om ikke annet. I tillegg får jeg tilbringe dagen med masse fine folk som gir meg energi. Hvor heldig er ikke jeg?

I dag akter jeg å boble over av energi og belevenhet. Jeg skal bruke dagen til å være den beste utgaven av meg selv. Jeg skal gripe alle muligheter til å få en fantastisk dag. Livet er en fantastisk opplevelse, og jeg skal bruke dagen til akkurat det. Jeg skal leve!

Håper dere alle får en nydelig dag 🌸

Da fikk mor nok! Hun trampet ut i gangen, nappet til seg bilnøklene, fikk på jakker og sko i et sabla tempo og strøk på dør! Det får da være måte på risikosport!

Da jeg ble skilt, forsvant en del møbler ut med ekteskapet, men det var ikke et problem for en kreativ sjel. Må huske på at det snart nærmer seg 10 år siden nå. Altså, selv om lommeboka var skral, skulle jeg nok få det fikset det som manglet. Jeg tok et dypdykk i kjøp- og salg sidene på Facebook. Sofa, TV og små-møbler var kjapt på plass. Kjøleskap og vaskemaskin ble derimot kjøpt nytt.

Etter hvert har jeg fått byttet ut det som ble kjøpt brukt, men da sånn litt etter litt.

Det er en kjensgjerning at jeg ikke er videre overbegeistret for å lage mat, og det kan ha en sammenheng med at min komfyr er gammel, og kjøpt brukt. Jeg blir liksom ikke helt fortrolig med den. Syns ofte maten svir seg, og at platene er litt ustabile. Nå er i tillegg varmeelementet løsnet noe i ovnstaket. Her om dagen kom bakepapiret borti det, og ble svidd umiddelbart, og da begynte jeg for alvor å bli skeptisk. Jeg vil jo ikke ha noe brann heller.

Den dagen laget jeg enkel middag. Litt pommes frites i steikeovnen, noen karbonader på panna, og en enkel saus i kjelen. Så enkelt at selv mor kan klare det, men ikke med en ovn som lever sitt eget liv. Sausen fosskokte selv om plata var skrudd ned på en, og ble følgelig svidd. Pommes Fritesen var myk eller en halv time i ovnen, og karbonadene måtte flyttes rundt i panna fordi den stekte så ujevnt. I hele tatt var jeg noe misfornøyd.

Helt i innspurten hørte jeg et smell bak meg, og jeg hoppet himmelhøyt. Kjøleskapet ga fra seg en solid protest, og fortsatte med en knitrende lyd. Jeg sjekket mulighetene for kortslutning og brann, men det var det ikke. Tilsynelatende kom lyden innenfra maskineriet. Jeg hadde puls som etter å ha løpt maraton, og kjente at jeg var blitt svak på nervene av hvitevarene. Nok fikk være nok! Jeg serverte maten, og tok en kjapp bestemmelse der og da. Jeg måtte på shopping før de to kjøkken-tjenerne mine gikk i protest. De har tross lang og tro tjeneste, selv om ikke de nødvendigvis vil få en god tjenesteuttalelse.

Det var fort gjort å erstatte de to bråkmakerne mine. En time senere, og med en slunken konto, dro jeg hjem med viten om at om bare en liten uke til, så skal kjøkkenet få en sårt tiltrengt oppgradering. Kjøleskapet blir litt større, og komfyren har alskens finesser. Her skal det kokkeleres! Tenker at det egentlig var akkurat rett tid å gjøre dette på, for nå skal vi jo i gang med med å lage julematen, og tro så kjipt det ville være hvis komfyren eller kjøleskapet kapitulerte da? Det kan også tenkes at mor i huset finner tilbake gleden med å lage mat igjen også, ikke veldig sannsynlig, men det kan skje! Det blir en vinn-vinn situasjon, men om ikke annet slipper jeg å leve med matlaging som risikosport!

 

Nå skal denne sliteren tre av å dra på de evige jaktmarker!

Allerede nå ligger sikkert halvparten av årets julegavene ferdig pakket inn, oppe på loftet. De bare venter på at det skal bli jul. Faktisk har jeg aldri vært så tidlig ute med noen som helst forberedelser tidligere, men i år altså. Sånn går det når man planlegger å dra på ferie rett før jul. Da må man være forberedt på at lommeboka får juling, og det beste er å få sånt unna FØR man drar noen steder. Sorgen er bare at det ikke blir noen ferietur likevel. (Long story, no end)

Når det meste av gaver er ordnet, må det vel være ok å starte resten av adventen også? Neida, så tullete skal jeg ikke være ennå. Jeg skal vente til 1.søndag i advent, og da er det bare adventsstaken og stjerna som skal opp.

Det skal likevel ikke nektes for at det i dag ble spilt julesanger i hjemmet. Vesla var i harnisk da hun hørte Pentatonix synge “Mary did you know”. Det er en av de vakreste julesangene jeg vet om, foruten om “Mitt hjerte alltid vanker” og selvsagt “Deilig er jorden”. Det var i følge henne ALTFOR tidlig, og jeg ødela julestemningen hennes. Jeg argumenterte med at det var helt greit, for hun trengte ikke den før til jul likevel. I dag var de gamle i huset eldst, så når mor ville høre julesanger, så ble det julesanger. En etter en forsvant ungene inn på rommene sine. Til og med bikkja stakk. Mor ble ensom igjen.

Da gikk det som det måtte gå da. Lyden ble skrudd opp adskillige hakk, og mor hadde allsang i stua alene. Det var oppvarming av stemmen etter alle kunstens regler, så var det sang for full hals fra jeg og meg etterpå. Nå venter jeg bare på at naboene skal ringe politiet og fortelle at de tror det er ei katte som blir pint i hjel hos oss.

Med det ønsker jeg alle ei riktig god advent når den tid kommer!

Sånn så fjorårets tre ut, da vi kom tilbake på jobb etter nyttår. Et noe begredelig syn 😂

Helga har vært deilig. Helt herlig! Jeg har altså ikke gjort noe av de tingene som gjør at jeg fremstår som en god husmor med orden og struktur, men jeg har sørget for å ha det koselig! Riktignok måtte jeg etter å ha lagt ut min optiske illusjon, få ryddet stua og vasket badet. Da så det ganske bra ut, og det beste var at det knapt tok meg en liten time. Mor kan hvis hun vil.

På lørdagskveld var jeg på Løp Gård, på en sosial sammenkomst med noen kolleger. Løp Gård er en av de eldste gårdene i området, og den er herskapelig og flott. Det var en jekteskipper som fikk den bygget, men ble overtatt av kongen etter en konkurs. Da ble den brukt til å huse områdets embetsmenn. Man kan finne mange spennende historier om både makt og avmakt fra denne perioden. Mange dramatiske og til dels grusomme historier ligger i veggene fra den gang. Siste eierne av gården var Hanna og Arnolda Krogh Hansen. To søstre som var litt utypiske kvinneskikkelser for den tidsepoken. De var åpenbart en del av eliten, og hadde stadige festligheter for den øvrige eliten.

Det sies at det spøker her, og mange har den dag i dag opplevd uforklarlige fenomener. Jeg og Mimmi-ungen dro hit en varm sommerdag for å kose oss i den vakre hagen, og ikke minst for å kjøpe is. Det var kos. Mimmi-ungen var rundt 4-5 år, og måtte selvsagt tisse etter en stund. Vi gikk inn i gangen mot toalettene, og den lille jenta bråstoppet. Hun ville ikke gå inn på doene. Jeg lurte på hvorfor, og hun skuttet seg og sa det var skummelt der. Jeg lirket og lokket med jenta, men hun ville ikke! Til slutt var hun så tissetrengt at hun ga seg, men døra måtte være åpen, og jeg måtte sitte på huk foran henne  hele tiden. Etterpå spurte jeg hva hun syntes var så skummelt, men det kunne hun ikke sette ord på. Det var bare skummelt!

Gården har også vært Besøkt av Norwegian Ghost Hunters, og de gjorde mange spennende observasjoner med lydopptak og elektroniske apparater. Disse har visstnok lagt ut sine videoer på YouTube. De siste som på Løp Gård på spøkelsesjakt, var Laxton og de gjorde mange spennende funn som de dokumenterte og la ut i avisen.

Hit dro altså vi for å ha en liten sosial sammenkomst. Natt til Allehelgensdag, som er en minnedag for alle de navnløse kristne som døde. Det var mørkt ute, men lunt og varmt inne. Bordene var nydelig dekket, og det brant lys i alle vinduer. Det var klart for en nydelig kveld med god mat og drikke, og ikke minst godt selskap. Velkomstdrinken satte absolutt stemningen og praten gikk løst og ledig. To kolleger var primus motor for det hele og begynte å fortelle litt om historier og sagn knyttet til huset. Det var ikke fritt for at vi skuttet oss litt rundt bordet når de fortalte om de mer mørke historiene fra gården, og ikke minst uforklarlige hendelser i senere tid. Var vi flere tilstede i huset enn de som satt rundt bordet?

Tre av oss hadde tatt på oss tøff-trusa, og bestemte at vi skulle gå på en oppdagelsesferd i andre etasje mens de andre satt nede. Det ble litt masse-suggesjon av det, og jeg kjente meg litt skvetten der jeg ble dyttet opp trappa som førstemann i rekka. Det knaket i trinnene, og lysene var dempet. Gulvene var litt skjeve så jeg gikk forsiktig. Det var kaldt og trekkfullt som det skal være i gamle hus. Vi skravlet litt der vi gikk. Da vi kom til ett av soverommene kjente jeg det gikk kaldt ned gjennom ryggraden min. Jeg kikket inn på et soverom og lyden jeg hørte minnet om noen som ristet en dyne. Ingen var å se. Jeg stoppet helt opp og hysjet på de andre. Hadde de hørt noe? Med litt  smånervøs latter lurte de på om jeg tøyset, men så ble de stille. De hørte også lyden. Vi gikk litt nærmere med spissede ører. Så brøt jeg ut i en lettet latter. Det var bare lyden fra kjøkkenet nede som forplantet seg opp. Ingen spøkelser. Lettet gikk vi videre.

På det største rommet er det utstilt noen av de to søstrenes fasjonable selskapskjoler. De er det alltid en fryd å ta i øyesyn. Søstrene reiste ut i Europa og bragte nye moter til lille Bodø. I det vi entret romme så jeg en bevegelse i sidesynet, og håret på kroppen reiste seg i takt med at jeg hentet all lyd kroppen min kunne frembringe i et ur-skrik som kunne skremt fanden på flatmark! Bak døra stod nemlig en av de dustete kollegaene som hadde sneket seg opp fra andre siden av huset! Jeg ble så redd at jeg nesten tisset på meg, og med skrekkblandet fryd, og en lettere hysterisk latter gikk vi ned igjen for å nyte kvelden. Spøkelsesjakta var over for min del!

Det ble en fin kveld, og vi fikk også en grøssende underholdning fra de to fantastiske formidlerne vi hadde med oss. De gjorde kvelden til en flott opplevelse, og det var en utrolig stemningsfylt opplevelse i det gamle huset mens mørket omsluttet oss og vinden reiv i husveggene. Om jeg ville vært der alene en mørk kveld? Nei, selv om jeg er mer redd de av kjøtt og blod og ikke har spesielt tro på spøkelser, tror jeg det er for spesielt interesserte.

Jeg er 50 år.

Det merkes på kroppen, ingen tvil om det. Håret har en solid stenk av grått, men ingenting ikke litt hårfarge kan rette opp i. Rynkene rundt øynene og munnen er kommet for å bli. Det bekymrer meg ikke nevneverdig, men de er der. Hunden har mistet elastisiteten og bulldog-kjaken er et faktum. Alderstillegg i form av ekstra kilo har satt seg, og puppene peker mer nedover enn noen sinne.

Det å fylle 50 år betyr jo at man er over middagshøyden i livet. Overgangsalderen gjør gjerne sitt inntog om det ikke alt har gjort det, så vi kjenner på hormonsvingninger i form av fysiske og psykiske bivirkninger, men det går over. Ved fylte 50, har de fleste av oss fått en livserfaring som gjør at vi vet litt mer om livet enn vi gjorde som 20 åring. De fleste av oss er blitt litt klokere og smartere. Forhåpentligvis har de fleste masse liv igjen i seg.

Egentlig så er det greit å bli 50 år. Jeg trenger ikke fillers, kjemisk peeling, falske vipper, falske negler eller operasjon av øyelokk, pupper eller hengemage, bare for å forhindre at jeg blir gammel. Men helt klart, håret blir farget, litt forfengelighet må man tåle. Jeg er jo 50 år.

Jeg leste innlegget den svenske forfatteren Åsa Linderborg skrev om det å bli gammel i artikkelen “Skammen over at ansiktet henger”.

I artikkelen forteller hun at hun ikke lengre vil være på TV, fordi hun ikke vil se sin egen aldring. Hun sier også at hun ikke klarer å akseptere aldringen fordi omgivelsene heller ikke gjør det. Hun hevder hun har jobbet for at “kvinner skal betraktes som mennesker og tilkjennes samme handlingsrom som menn.”  før hun i neste utsagn skriver “Før kunne jeg dra fordel av utseendet mitt, og det gjorde jeg helt skamløst. Nå må jeg forsvare min tilstedeværelse med andre egenskaper, noe jeg sørger over, men vel egentlig burde oppfatte som noe demokratisk.”

Jeg ble opprørt, bekymret og klin forbannet på samme tid, og jeg fikk kaffen i vranghalsen mens jeg leste. Hun har selv jobbet for at menn og kvinner skal behandles likt, men så pistrer hun i media over at hennes falmende ytre ikke lengre gir henne de fordelene hun tidligere fikk. Her sloss mødrene våre for at vi kvinner skulle verdsettes for å ha de samme mulighetene som menn, de sloss for at vi skulle få de mulighetene vi ikke fikk bare for at vi er kvinner, og de la ned en helsikes innsats i den jobben. Hun lurer sågar på om sjefene vurdere det slik at hun forfaller intellektuelt også?

Ei sunn og tilsynelatende frisk damen med masse kompetanse og et vellykket yrkesliv, går ut å forteller hvor vanskelig det er å bli gammel? Det er ikke helserelaterte bekymringer, men bekymringer for at skjønnhet falmer med alder. Kun overfladiske betraktninger på eget utseende. Hvor egosentrert går det an å bli egentlig? Det kunne vært verre. Mye verre! Med økende alder kommer helserelaterte utfordringer. Alvorlige sykdommer begynner å bli ventet, og vi vet at vi ikke blir spesielt bedre fysisk.  Vår faglige kompetanse står i fare for å bli utdatert, og vi må stadig fornye oss for å være attraktive på arbeidsmarkedet. De som er alene urbane 50+ leter etter en å dele livet med i fare for å ende opp ensomme når livet går mot hell.

Åsa sier selv hun er “mer forfengelig og kokett enn de fleste” men her snakker vi om forfengelighet som er tatt helt ut av konseptene. Dette forsvarer hun med at vi lever i en “utseendefiksert verden og en ungdomsdyrkende tid.” Jeg er ikke nødvendigvis uenig i det, men i en alder av 50+ bør man kunne tenke at man er så klok at man evner å si at man driter i hva andre måtte mene. Vi bør ha en modenhet som gjør at vi skal være forbilder for våre egne verdier, og ikke de som media fronter. Opplever man dette som et press bør man kanskje forandre miljøet rundt seg, og omgi seg med mennesker som evner å være litt jordnær og naturlig.?

Åsa avslutter artikkelen med setningen “Jeg forstår bare ikke hva som må skje i mitt eget hode for at jeg skal bli like cool.” Kjære Åsa, stikk fingeren i jorda å innse at det er sånn livet er. Få i allefall hjelp til å få det bedre med deg selv, for åpenbart er du en kunnskapsrik og intellektuell kvinne, og har mye å bidra med.

Psykolog Sissel Gran har svart på innlegget, og mener det er modig av Åsa Linderborg å gi et ansikt til denne problematikken. “Hun gir et ansikt til alderisme-problematikken. Mange vil nok protestere og si at det er tåpelig tale, men forskningen viser at når du er over 45 og 50, så begynner noe å skje. Om skammen over aldring og forfall er en innbilt syke eller et trykk fra samfunnet – dét er en viktig diskusjon.”

Greit at jeg sikkert virker ufølsom og kald, men nå må det snart være nok! Enda en -isme? Lage diagnoser av en naturlig prosess i kroppen, og lage dette til en stor greie? Være et ansikt utad for problematikken? Vi har da langt alvorligere problemer i samfunnet enn at man trenger å sykeliggjøre en naturlig aldringsprosess.

Jeg sier bare en ting! I-LANDS PROBLEM!

 

I dag er det sløve-lørdag. Endelig en dag hjemme i pysjen, og med en god kopp te, behagelig musikk i bakgrunnen og ei god bok. På bordet brenner det levende lys og håpefulle er opptatt med å strikke strømper til Beste i julegave. Huset er nyvasket, og Vesla og jeg har inntatt en nydelig frokost. Sånne dager er undervurdert.

Herlighet for en vakker illusjon, men lengre fra sannheten kunne det ikke vært! Riktignok ar det sløve- og pysjdag, men det er fordi vi ennå ikke har tatt kattevasken og tannpussen ennå. Klokka er jo bare 14.00. Null stress.

Vesla og jeg har spist skumnisser og cola zero til frokost, riktignok måtte barnet innta et polarbrød og melk før hun fikk innta lekkerbisken i boksen, men i dag er kalorier til for å nytes, ikke telles. Etterpå var det dypdykk inn på TikTok på håpefulle.

Huset ser ut som et lettere katastrofeområde, her hersker det komplette kaos! Jeg har riktignok satt på en maskin med klær, men det er ennå masse klær som skal brettes, og ganske mye som skulle vært støvsuget og vasket. Det gidder jeg ikke rett og slett ikke. TV har vært fylt med Big Bang Teori i hele dag. Ikke noe åndelig påfyll, bare nødvendig bakrunnstøy for at det ikke skal bli for stille. Og ikke minst påfyll av en og annen latterkule fra mor,

Dette er en optisk illusjon av et ryddig hjem 😂

Prokrastinering er jeg jo mester i, så husarbeidet kan definitivt vente. I dag er det “vi-driter-i-alt-og-gjør-ingenting-fornuftig-dag” på Vesla og meg, og som det har vært sagt tidligere, dårlig samvittighet gir vi faen i og nyter dagen akkurat som den er.  Synnøve Skarbø er hjertelig velkommen hit for å bistå i ryddingen, men ikke i dag. Er det helg så er det helg!