Måned: november 2021

Etter gårdagens tre og en halv timers venting i flyet, tok vi endelig av og dro til hovedstaden. Heldigvis hadde vi god klaring mellom flytider og konferanse, så tross forsinkelser rakk vi konferansen med noen minutters margin. Konferansen handlet om mangfold i kulturbransjen, og det er jo et av mine favoritt tema. Godt å få litt faglig påfyll og nye impulser. Det trengte jeg for jeg følte at hjernen min begynte å gå på repeat.

Etter første fagdag gikk veien til det nye Munch museet. Herlighet for et nydelig museum. Jeg visste ikke at Munch hadde så mange verker, og heller ikke at han brukte så mange forskjellige kunst-teknikker. Jeg rakk faktisk ikke å få med meg alt. Det var så mye å se på.

Etter omvisning ble det et nydelig måltid på toppen. Det var så fint å spise så høyt oppe bare omgitt av lysene fra byen under oss, mens mørket fra natten omsluttet oss mer og mer. God mat, god drikke og godt selskap. Kan det bli bedre?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Ja, jeg vet at Munch-bygget et omdiskutert, men jeg synes det et passer perfekt inn som signatur-bygg. Det har en utradisjonell fasade, men nå liker jeg det nye og det som er annerledes.

Kvelden ble avsluttet relativt tidlig, men dagen hadde vært lang. Gåturen tilbake var deilig. Bare å gå for seg selv og være i son egen boble og se på de julepyntede fasadene. Det var så fint med masse lys og fin pynt. Jeg blir så mjuk om hjertet når jeg vandrer rundt og ser alt det fine rundt meg.

Nå er dag to over, og jeg er på tur tilbake til flyplassen. Stor er spenningen på om bilen er fullstendig nedsnødd og brøytet inne, eller om den er tauet bort. Det blir spennende å se..

Jeg kjente en aldri så liten uro i meg da jeg så ut av vinduet når jeg omsider våknet. Puddersnøen hadde lavet ned hele natta, og lå florlett og glitret utover gårdsplassen. Helt nydelig. Nydelig eller ikke, snøen byr av og til på problemer, og da helst når det passer minst. Snøen var uberørt av mennesker, men det var ikke så rart! I min verden var det ennå natt selv om klokka var 04.45.

Jeg var ute av døra i rimelig god tid, og det hadde virkelig kommet mye snø. Jeg kjente en liten urolig tanke som sa at dette kom til å ta tid. Jeg kostet av bilen som med all snøen var blitt vesentlig høyere. Jeg burde ha måket litt, men nå var det ikke fullt så god tid. Siden jeg kjører Volvo (traktor) hadde jeg INGEN problemer med å komme meg ut av innkjørselen etter at jeg husket å ta av håndbrekket.

Stor var lykken da jeg kjørte inn mot byen og så at veiene var skikkelig brøytet, bare å kjøre strake veien til flyplassen. Joda, jeg hadde god tid da jeg kjørte inn på langtidsparkeringen. Men da var altså flaksen min brukt opp.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det var en halv meter snø overalt, og det er begrenset hva traktoren min makter. Bare å komme seg ut derfra igjen, jeg skjønte at det var dårlig butikk å parkere i det kaoset.

Litt kjøring  mot kjøreretningen, men jeg kom meg omsider ut på veien igjen og tok sikte på korttidsparkeringen. Det kommer til å koste skjorta, men der var det i det minste brøytet!

Jeg mer eller mindre slengte bilen fra meg og løp inn, akkurat tidsnok til innsjekk.

Før ombordstigning rakk jeg å kjøpe litt nesespray og en tyggis slik at jeg var klar. 06.40 var jeg ombord i flyet. Jeg rakk det!!!

Det var mye vær på morgenkvisten.. 

En time og 40 minutter senere begynte flyet å røre på seg. Det var nemlig ikke bare på parkeringsplassen det var kaotiske tilstander. Det hvite kaoset hadde  lammet flytrafikken fullstendig i  morgentimene, men vi vet hvor vi bor så sånn skjer fra tid til annen.

Nå skulle stor-Oslo frekventeres, og det var glede,  selv om det var en trå start på dagen.
Men hvor lenge var Eva i paradis? Vi
Jaja, vi har fått servert kaffe og flyvertene jobber frenetisk for de passasjerene som skal videre. Det er surt å bli forsinket, men været er det ingenting å gjøre med.

I dag er det varslet all time high strømpriser fordi vi har hatt så tørr sommer, og det skjønner ikke jeg noe av. Vi her nord utviklet svømmehud mellom tærne gjennom sommeren, og bare i dag er det så mye nedbør at vi må ha fylt opp magasinene for hele neste år også.

Så gjenstår det bare å se om det blir stor-Oslo på mor, eller om det blir kansellering og rett hjem til sofaen igjen. Og det store spørsmålet er om bilen er brøytet inne når jeg kommer tilbake i morgen..

Da var 1. søndag i advent enslig her, og ventetiden til julen er begynt. Nå er det den tiden av året igjen. Deilig!

Selv om alt er på halv åtte her hjemme, med litt mer ugjorte oppgaver enn jeg foretrekker, er det likevel blitt advent i huset. Lysene er tent, og stjerna skinner. Adventsstaken er blitt forlagt, vel og merke, men ellers ser det ikke så verst ut. Ja, bortsett fra julegardinene til kjøkkenet. Jeg kan ikke for mitt bare liv, skjønne hvor jeg har lagt dem? De dukker nok opp til slutt.

Vesla har vært å drillet i ettermiddag, det var ei snill stund men vi ble ikke lenge. Mor er ennå nede for telling, og ingen vits å drive det så langt at det blir en ny runde med «cocktail hour.» Det ender bare med at mor er utslått på sofaen.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Vi har innført en liten kosestund hver søndag i advent. Da ser vi en julefilm, spiser pepperkaker og nyter kvelden sammen. Det er vår lille markering i ei ellers hektisk julestri.

Vi må ikke glemme hva som er viktig i adventen. Det er ikke stress og mas, eller gaver og overflod. Glem ikke at det er mange som gruer seg til høytiden. De som gruer seg til å kjenne på ensomheten, og det å være alene. Eller de som lite eller ingenting har, og som lurer på hvordan de skal klare å snu og vende på hver krone for å kunne unne seg litt ekstra.

Selv om jeg absolutt synes alle skal kose seg i adventen, håper jeg vi alle kan hjelpe noen som trenger det mer enn oss!  Med det erklærer jeg meg for advents-klar og ønsker alle ei søt og hyggelig adventstid.

Det ble ikke den beste dagen for meg i dag, for ryggen kranglet som besatt. Nå er ikke jeg direkte kjent for å backe ut av en god gammeldags diskusjon, men denne ble en tanke heftig for meg. Med Oslo-tur rett rundt hjørnet, er jeg ikke direkte entusiastisk over ryggen akkurat nå. Jeg vurderer å utforme en skriftlig advarsel, men er litt bekymret for gjengjeldelse.

Ingen grunn til sure miner for meg likevel, for her i huset har det vært real gutta-stemning. Storebror og Svigersønn kom med ny komfyr og kombiskap til meg. Endelig var lekkerbiskene i hus. Lille Storebror monterte stikk på komfyren og fikk den på plass. Er det ikke snålt at komfyrer ikke selges med ferdig montert stikk? Nåja, mine flinke sønner og svigersønn ordnet det på et blunk. De er så flinke. Kjæresten, Lille Gull, kom også en tur innom. Han var inne og frekventerte den syke tanten sin mens de store guttene pakket ut og ordnet opp for husets herskerinne. Trist med vond rygg, for da kunne jeg ikke bøye meg og nusse på Lille Gull.

Ikke tro jeg bare satt å så på når guttene jobbet. Jeg heiv meg rundt og fikk vasket bak maskinene som gikk av med pensjon. Tømte kjøleskap og fryser og vasket og ryddet. Jeg bidro nok litt mye, og burde kanskje roet litt ned, men har jo ikke bedre vett. Det medførte at jeg er tilbake på sofaen og klar for cocktail-hour.
Dagens cocktail består av sterk Paracet og Ibux. Det gledes, og den nytes foran TV med serier og plenty med godis. Det er om å gjøre å nyte det som nytes kan!

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Ønsker alle en nydelig lørdag! I morgen skal jeg kanskje teste ut komfyren…

Nå ser det mørkt ut for arbeidshelga til husets herskerinne. Jeg ligger flatt ut på sofaen. Kroppen er fylt med smertestillende og selvmedlidenhet.

En aldri så liten svingom på isen, der ryggen nektet å være dansepartner, og jeg har hinsides vondt når jeg sitter. Eneste som funker er å ligge eller å gå, men å gå seg tur på denne glarholka er uaktuelt. Det var det som brakte meg hit i første runde. Jeg husker ikke sist jeg tok reseptbelagte smertestillende, men i dag var det ikke et alternativ å la være. Likevel er det ikke spesielt mye bedre.

Det som er litt dumt, er at det er delvis selvforskyldt. Det er lenge siden vinteren kom, og jeg ble sittende mer i sofaen. Jeg vet at det ender med at jeg blir svakere i korsryggen, og mer disponibel for at den begynner å krangle. Jeg kunne kommet meg tilbake i treningen, men gjorde jeg det?

Takk og pris for Lille Storebror. Han har lystret mammaens masing i hele kveld. «Hent ditt og gjør datt!» Han har til og med laget middag til meg. Snuppa er midt i eksamenslesing og er syk i tillegg. Vesla er med pappaen, så da er det bare Lille Storebror igjen til å plage. Snille gutten ordner for mammaen sin, så jeg har det ikke så verst her jeg ligger.

Men som administrator i hjemmet må jeg jo se til at ting blir gjort selv om jeg er indisponert, så i morgen får Lille Storebror være fungerende husfar og håndlanger. Da skal det vaskes og pyntes til advent.

Dagene går så ulidelig langsomt når man venter på noe. Det er så mye jeg skulle ha gjort, men ikke finner tid til, selv om jeg gjerne vil. Jeg vet ikke om jeg klarer mer.
Jeg føler at jeg bare står på stedet hvil, og ikke kommer meg av flekken. De rundt meg ber meg om å slappe av og roe ned, sier at tiden ikke er inne ennå.

Skjønner de ingenting? De må jo forstå at jeg sliter? Det er vanskelig å ha det sånn, og det verste er at det ikke er første gang heller!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er sånn hvert eneste år, og i år klarte jeg ikke holde meg! Selv om adventen ikke begynner før søndagen, måtte jeg hente frem stjerna. Den passet perfekt der. I tillegg har jeg hengt opp jule-gardinene. Det begynner å nærme seg nå, og jeg gleder meg helt ubeskrivelig. Advent er den deiligste tiden på året, og i dag har jeg handlet inn til den.

Cola, renholdsprodukter og roser i premie. Joda, det skal nok bli ei deilig advent 💜

Etter hvert som de små håpefulle vokser til, distanserer de seg fysisk, lengre og lengre fra hjemmet og foreldrene. Livet lokker de ut på nye eventyr. Det er mye som skal utforskes og mye som skal prøves. Det meste er harmløst, men noen skal utfordre seg selv og lever på adrenalin-kick, noe som kan gi mindre heldige utfall. Det siste som utvikles på ungdommene er senteret for impulskontroll, og derfor er det at ungdommer gjør en del mer eller mindre gjennomtenkte valg. De tenker ofte at “Det er lurt!” men ofte er det vel heller det stikk motsatte.

Nabokjerringa! Den jævla nabokjerringa! Den viktige nabokjerringa!

Jeg har lyst å slå et slag for nabokjerringa. Det er nemlig ikke uten grunn at vi fortsatt bruker det  afrikanske uttrykket om at det kreves en hel landsby for å oppdra et barn. Hvem husker ikke den brysomme nabokjerringa som alltid skulle følge med på hva vi ungdommene gjorde til en hver tid, og som ofte kjeftet og gneldret bare vi prøvde oss på det minste pek? Skulle det nå være at vi fortsatte å prøve å lure oss unna var hun som en hauk og snar på telefonen til foreldrene våre. Hun var et herk der og da! Alltid var hun på vakt, og snek bak gardinene, eller stod på trappa og jamret seg over oss udugelige ungdommer.

Så ble jeg voksen, og nå skjønner jeg hvor verdifull den nabokjerringa var. Hvor mye hun passet på oss, og hvor mye hun rettledet oss gjennom rett og galt. Hun stoppet oss fra å utagere og rote ting til for oss på alvor. Hun ble sikkerhetsbremsen vår. Hun ringte foreldrene våre når hun mente det var viktige ting de trengte å vite om, slik at de kunne irettesette oss hjemme. Jeg syntes hus var super-dust, men mor og far syntes nok hun var den viktigste støttespilleren når jeg begynte å ferdes utenfor hjemmets lune rede.

Jeg savner nabokjerringa. Jeg savner å være en landsby som oppdrar barna i fellesskap. Jeg savner å ha felles oppfatning på generell folkeskikk, og anstendighet. Det ville vært mye tryggere for dagens ungdommer å vokse opp med ei nabokjerring som ikke var redd for å synge ut når de unge ikke lengre har mor og far i øyesyn. Ei som kunne fått de til å stoppe opp og tenke seg om én gang til.

Nå må hun ikke forveksles med den brysomme sladderkjerringa, for hun er ikke mye å trakte etter. Hun er bare ei flåkjefta kjerring som ikke gjør noe godt med det gneldret som kommer ut av kjeften, hun har ingen intensjoner om å bygge opp ungdommene, hun river ned. Henne må vi aldri høre på. Henne må vi bare be holde kjeften og reise henne en viss plass.

Men nabokjerringa, henne savner jeg!

Mandag og snø herfra til helv… ja, dit dere vet!

Det var synet som ventet meg da jeg våknet i går. Nå var det full vinter. De julepyntede husene i gata var så vakre med julelys mot puddersnøen, men puddersnø betyr kulde. Det er ikke min favoritt, derfor var jeg godt kledd da jeg stresset ut døra på morgenkvisten. Bare å rekke direkte-bussen for da kommer jeg på jobb i god tid. Jeg er litt stolt av å være kollektiv-passasjer for andre måneden på rad. Det er ikke like bra som tog, men det går.

Jeg ventet en god stund ute, og var noe forfrossen da bussen kom, og selvsagt var jeg altfor sent på jobb. Sånn er det alltid første når det første skikkelige snøfallet kommer. Alle kjører forsiktig før de blir vant med snøen. Jeg forutsatte at det kom til å bli sånn, og gadd ikke kave meg opp av den grunn. Første snøen kommer alltid som julekvelden på kjerringa.

Forsinkelsene hadde visst forplantet seg skikkelig utover dagen, og jeg tror mine bekymringer om EL-busser var en realitet. Kan grunnen til at bussene ofte er sene skyldes at de trenger lengre ladetid på vinteren? Hvis det er sånn må de i allefall justere busstidene slik at man slipper å vente i det uendelige.

Det var sånn at Vesla i går ventet 40 minutter til bussen kom før hun ringte meg lettere desperat. «Nu e bussen her, men den står i kø for å få lada. Æ blir å kom for seint te balletten!»  Ja, hva kan mor gjøre når hun også sitter på bussen på tur hjem? Jeg sa hun fikk smøre seg med tålmodighet. Kanskje hun bare kom kledelig for sent. Barnet var ikke overbevist, men slo seg høvelig til ro og la på røret.

Da jeg passerte ladestasjonen 15 minutter seinere, var det tre busser i kø, og balletten var for lengst begynt. Vesla ville ikke rekke mer enn maks 10 minutter av treningen, så jeg ringte og ba henne bare komme hjem igjen. Vesla var sur, og jeg var sur. Ingen god combo.  Jeg sendte en lang, men høflig e-post til buss-selskapet og ba de om å se på bussrutene, for det er kjipt å alltid få kluss i planene fordi bussen er sein. Når man betaler for dyre fritids og ikke minst busskort, må man kunne forvente at man får det man betaler for.

Like etter mailen var sendt, skulle jeg lese nyhetene, og der var det lagt ut en nyhetssak om endringer på busstidene fordi de nå hadde bedre erfaring med EL busser og ladetiden. Det var med virkning fra i går. De hadde bare ikke fått tid til å oppdatere rutetidene. Jaja, heldigvis var det en høflig e-post jeg sendte om ikke annet. Jeg lo litt for meg selv, og var lykkelig for at ikke sinna-hønemor hadde tatt tastaturet frem.

Nå sitter jeg på bussen på tur på jobb. En halv time forsinket. Igjen! Denne gangen var det ikke for at bussen var forsinket eller uteble, men fordi den var helt presis. Det ble for uforutsigbart for et svimehode som meg, og jeg ble for sein… Jeg vet ikke om den der kollektiv-greia helt er noe for meg!

Vesla var på fritids i helga. Hele helga. Hun dro tidlig fredags ettermiddag, og ble til søndags ettermiddag. Sånne dager er en sjelden lykke for mamma’n i huset. Så mye tid å fylle med bare me-time! Jeg klaget ikke. Kjærkomne timer uten et evig mamma-gnag i ørene. Tid til å bare være Heidi, og ingenting annet.

De som er alene med barn uten nevneverdig avlastning, vet hva jeg snakker om når jeg sier det er helt uvurderlig å få sånne øyeblikk. Det handler ikke om å slippe unna barna, men å få puste litt egenidentitet. Være noe annet enn bare forelder.

Vi var noen venner som spontant bestemte at vi ikke var for gamle til hjemme-alene-fest! Det kunne gå bra, for det var så tidlig at vi kunne avslutte kvelden før natta begynte. Da ville vi være opplagt til sportslørdag også. Her var det om å gjøre å få med seg det beste av to verdener.

Ja, altså det kunne faktisk gått bra, men det var altså før jeg fant på at vi kunne dra på byen. Bare en bitteliten stund. Vi kunne dra hjem KJEMPE tidlig. Hvilke dårlige venner jeg har som er like standhaftige som strikk. Fra en hjemmekveld med venner, ble det plutselig en helt annen dynamikk i huset. Her skulle hår styles og sminke klines på, for nå var det om å se ung og rocka ut. Musikken ble skrudd adskillige hakk opp, og i takt med stemningen så vi altså så mye bedre ut. Syns vi!

Så bar det ut på byen! Det var så herlig. Gode venner som endelig fikk en kveld sammen der vi kunne kose oss uten å stresse hit eller dit. Alt på impuls. Vi kunne rett og slett bare go with the flow.
Det var masse kjente som også var ute å luftet seg, og det ble skravling og latter hele kvelden. Jeg ville ikke at det skulle ta slutt i hele tatt, men langt om lenge ble det natt og på tide å gå hjem. Flinke, fornuftige venninnen min og meg gikk på bussen. Nå skulle vi finne senga. Det var blitt langt over leggetid for oss.

Eneste vi manglet var nattmat. Mat!? Borte var fornuften, og ei mil unna hjem, hoppet vi av siste buss, for mat må man jo ha! Og mat fikk vi. Problemet var bare at vi måtte vente i vinter og votter på å bli hentet etterpå, for det var ikke en taxi i mils omkrets! Det var kaldt og jeg var trøtt. Borte var ung-og-rocka, og Good-old-gammel-nok var kommet tilbake til overflaten. Vi var hjemme klokka fem!

Herlighet så gammel jeg er blitt! En tur på byen og så i stabilt sideleie på sofaen etterpå. Jeg hadde dog ikke et snev av hangover, men var totalt utkjørt av mangel på søvn. Det var verdt det. Selv dagen etter når det tuslet en trøtt gammel 50 åring mellom kaffemaskinen og sofaen, var det verdt hver sekund. Denne helga var livgivende sosial-førstehjelp og en solid energi-boost, selv om jeg led av underskudd på søvn resten av helga.