Jeg er 50 år.
Det merkes på kroppen, ingen tvil om det. Håret har en solid stenk av grått, men ingenting ikke litt hårfarge kan rette opp i. Rynkene rundt øynene og munnen er kommet for å bli. Det bekymrer meg ikke nevneverdig, men de er der. Hunden har mistet elastisiteten og bulldog-kjaken er et faktum. Alderstillegg i form av ekstra kilo har satt seg, og puppene peker mer nedover enn noen sinne.
Det å fylle 50 år betyr jo at man er over middagshøyden i livet. Overgangsalderen gjør gjerne sitt inntog om det ikke alt har gjort det, så vi kjenner på hormonsvingninger i form av fysiske og psykiske bivirkninger, men det går over. Ved fylte 50, har de fleste av oss fått en livserfaring som gjør at vi vet litt mer om livet enn vi gjorde som 20 åring. De fleste av oss er blitt litt klokere og smartere. Forhåpentligvis har de fleste masse liv igjen i seg.
Egentlig så er det greit å bli 50 år. Jeg trenger ikke fillers, kjemisk peeling, falske vipper, falske negler eller operasjon av øyelokk, pupper eller hengemage, bare for å forhindre at jeg blir gammel. Men helt klart, håret blir farget, litt forfengelighet må man tåle. Jeg er jo 50 år.
Jeg leste innlegget den svenske forfatteren Åsa Linderborg skrev om det å bli gammel i artikkelen “Skammen over at ansiktet henger”.
I artikkelen forteller hun at hun ikke lengre vil være på TV, fordi hun ikke vil se sin egen aldring. Hun sier også at hun ikke klarer å akseptere aldringen fordi omgivelsene heller ikke gjør det. Hun hevder hun har jobbet for at “kvinner skal betraktes som mennesker og tilkjennes samme handlingsrom som menn.” før hun i neste utsagn skriver “Før kunne jeg dra fordel av utseendet mitt, og det gjorde jeg helt skamløst. Nå må jeg forsvare min tilstedeværelse med andre egenskaper, noe jeg sørger over, men vel egentlig burde oppfatte som noe demokratisk.”
Jeg ble opprørt, bekymret og klin forbannet på samme tid, og jeg fikk kaffen i vranghalsen mens jeg leste. Hun har selv jobbet for at menn og kvinner skal behandles likt, men så pistrer hun i media over at hennes falmende ytre ikke lengre gir henne de fordelene hun tidligere fikk. Her sloss mødrene våre for at vi kvinner skulle verdsettes for å ha de samme mulighetene som menn, de sloss for at vi skulle få de mulighetene vi ikke fikk bare for at vi er kvinner, og de la ned en helsikes innsats i den jobben. Hun lurer sågar på om sjefene vurdere det slik at hun forfaller intellektuelt også?
Ei sunn og tilsynelatende frisk damen med masse kompetanse og et vellykket yrkesliv, går ut å forteller hvor vanskelig det er å bli gammel? Det er ikke helserelaterte bekymringer, men bekymringer for at skjønnhet falmer med alder. Kun overfladiske betraktninger på eget utseende. Hvor egosentrert går det an å bli egentlig? Det kunne vært verre. Mye verre! Med økende alder kommer helserelaterte utfordringer. Alvorlige sykdommer begynner å bli ventet, og vi vet at vi ikke blir spesielt bedre fysisk. Vår faglige kompetanse står i fare for å bli utdatert, og vi må stadig fornye oss for å være attraktive på arbeidsmarkedet. De som er alene urbane 50+ leter etter en å dele livet med i fare for å ende opp ensomme når livet går mot hell.
Åsa sier selv hun er “mer forfengelig og kokett enn de fleste” men her snakker vi om forfengelighet som er tatt helt ut av konseptene. Dette forsvarer hun med at vi lever i en “utseendefiksert verden og en ungdomsdyrkende tid.” Jeg er ikke nødvendigvis uenig i det, men i en alder av 50+ bør man kunne tenke at man er så klok at man evner å si at man driter i hva andre måtte mene. Vi bør ha en modenhet som gjør at vi skal være forbilder for våre egne verdier, og ikke de som media fronter. Opplever man dette som et press bør man kanskje forandre miljøet rundt seg, og omgi seg med mennesker som evner å være litt jordnær og naturlig.?
Åsa avslutter artikkelen med setningen “Jeg forstår bare ikke hva som må skje i mitt eget hode for at jeg skal bli like cool.” Kjære Åsa, stikk fingeren i jorda å innse at det er sånn livet er. Få i allefall hjelp til å få det bedre med deg selv, for åpenbart er du en kunnskapsrik og intellektuell kvinne, og har mye å bidra med.
Psykolog Sissel Gran har svart på innlegget, og mener det er modig av Åsa Linderborg å gi et ansikt til denne problematikken. “Hun gir et ansikt til alderisme-problematikken. Mange vil nok protestere og si at det er tåpelig tale, men forskningen viser at når du er over 45 og 50, så begynner noe å skje. Om skammen over aldring og forfall er en innbilt syke eller et trykk fra samfunnet – dét er en viktig diskusjon.”
Greit at jeg sikkert virker ufølsom og kald, men nå må det snart være nok! Enda en -isme? Lage diagnoser av en naturlig prosess i kroppen, og lage dette til en stor greie? Være et ansikt utad for problematikken? Vi har da langt alvorligere problemer i samfunnet enn at man trenger å sykeliggjøre en naturlig aldringsprosess.
Jeg sier bare en ting! I-LANDS PROBLEM!
Aldersisme er en utbredt uting, ta for eksempel kvinnelige artister som har passert 50 år. BBC radiokanaler avgjorde at ny musikk fra disse vil ikke bli spilt på deres kanaler. Begrunnelsen var at de ville lage plass til unge nye og lovende artister. Så der er det alder dom avgjør, ikke hvor bra musikken er eller ikke er.
Ja, på lik linje med at kompetanse utdateres, og vi blir akterutseilt i arbeidslivet, er det reelle aldersutfordringer, men ikke et falmende utseende. Den kjøper jeg ikke.
At man kaller normal aldring for en -isme er helt på trynet ut fra mine synspunkt.