Super krefter

Jeg har dårlig samvittighet. Den dårlige samvittigheten er en energi-tyv som alltid gnir seg inn i sjelen. Følelsen av å ikke strekke til, eller ikke rekke alt jeg burde gjort. Følgelig er den ikke noen kjærkommen venn.

Jeg har dårlig samvittighet for ungene. Det kan være at noen av de får mer tilstedeværelse enn de andre, at jeg er sur og grinete, at jeg ikke klarer å holde en lovnad eller at jeg prioriterer meg selv. Jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke får sett over leksene til Vesla daglig, hunden ikke får gått tur oftere, husarbeidet er ugjort, jeg ikke har tatt meg tid til familien, at jeg ikke har vært å trent på lenge, rett og slett dårlig samvittighet for hverdagslivet.

På jobb har jeg dårlig samvittighet for arbeid som hoper seg opp eller kolleger som må vente på bistand. Jeg har dårlig samvittighet for samarbeidspartnere og andre eksterne aktører vi samarbeider med.  Og ikke minst, jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke tar meg nok tid til å prioritere de oppgavene jeg synes er morsomme og som gir meg energi.

Det er en kjensgjerning at tidsklemma ofte gir dårlig samvittighet, og jeg er ikke noe unntak i så måte. Enslige foreldre vil gjerne fylle alle roller for barnet sitt, slik at barnet ikke vokser opp med følelsen av å mangle noe viktig i livet. Det kan gi alle dårlig samvittighet av en annen verden. Heldigvis varer det aldri lenge hos meg.

Som enslig mamma har jeg en superkraft! Det er krefter verdt å misunne. Jeg klarer utmerket godt å riste slike følelser av meg og gi meg selv litt slakk  Jeg har fått «gi litt faen-krefter».

Jeg er ikke redd for å vise barna mine at livet ikke 100% perfekt. Jeg er faktisk stolt over at mine barn har vokst opp med viten om at jeg kan glemme å kjøpe frukt eller vaske favoritt-buksa. Jeg kommer fem minutter for sent, eller jeg serverer brødskiver til middag fordi jeg er sliten. Jeg nekter å ha dårlig samvittighet for det, for det er ikke viktig i det lange løp. Livet går videre.

Jeg har nemlig ikke dårlig samvittighet for å ikke prioritere vekk de god samtalene og de viktige stundene. Jeg prioriterer aldri de bort. Det vesentlige er å være tilstede i de viktige tingene i livet. Da er det trivielle ting som som må vike plassen, og det er husarbeid og forventninger fra andre utenom.

Det gir jeg ganske enkelt litt faen i. Det et jo superkreftene mine, og sannelig gjør de ikke hverdagene litt bedre!

Mørketida er for mange en tung stund, og flere sliter med mørketids depresjoner og lengter bare tilbake til lyse dager. I nord er det slik at prisen å betale for å ha midnattssola, er mørketid på vinteren, men ikke i Bodø! Her er sola litt høyere på himmelen enn breddegradene skulle tilsi i mørketida. Det er dog ingen tvil, det er nesten mørkt hele dagen. Ikke ennå, men snart.

Det var en lege som uttalte etter en veldig dårlig sommer her nord, at vi burde fått sydentur på blåresept i mørketida. Det ville vært billigere for helsevesenet. Jeg er enig med han i det. Sydentur er aldri feil enten det ligger i helse eller trivsel. Likevel må jeg innrømme at jeg liker mørketida også. Den lune gode stemningen som kommer med mørket. Stearinlys på bordet og varme på peisen. Dempet belysning i stua, og behagelig musikk i bakgrunnen.

Vi er ikke der riktig ennå. Ennå er det dagslys og sol, men snart er det borte. Jeg fikk et nydelig bildet av dagens siste lysstråler..

Nå sliter jeg skrekkelig mye med bloggen. Jeg sliter så mye at jeg blir lettere jentesur rett og slett. Ingen bilder vises på fremsiden, bare en grå rute og det er ikke mye til blikkfang. Ikke for det, jeg bruker jo å legge ut bilder av meg selv, og det er ikke all verdens av blikkfang det heller, men det er i allefall et bilde! Support finner ikke ut av det, og det gjør altså ikke jeg heller, og da blir jeg furten og sur.

Det tar bort litt av gleden med å skrive. Ikke at bildet har noe med skrivelysten, men jeg mener når teknologien ikke fungerer som ønsket.

Heldigvis finnes det lyspunkter. Lyspunkt nummer 1 er Bodø Glimt! Fy fader for for en kamp de leverte mot Roma i Roma! Først vinner de 6-1 i Bodø, og forklaringen Mourunho ga var at det var tøffe værforhold, og nærmest et B-lag han hadde med seg oppover. I går tror jeg de hadde planer om å reise kjerringa, men det gikk ikke helt sånn når “vårres kara” også ville ta styringen på festen. Da ble det 2-2, men siste målet til Roma var en offside! Skal tro mor i huset kauket så det ljomet mellom veggene. Jeg var helt utkjørt etter kampen, så man skulle tro jeg hadde spilt selv.

Når Glimt endelig vant, fikk jeg ny giv for å tenke  på hva som gikk galt, så nå forsøker jeg igjen, skal tro om det lykkes denne gangen..?

 

 

JADAAA! MITT TEKNOLOGISKE HODE FUNGERER! (eller var det bare flaks..?)

Lille storebror har ankommet barndomshjemmet igjen. Han skal bo i jente-huset til han finner seg et egnet kryp-inn, og det håper jeg blir leeenge til. (Sa hun med skrekkblandet fryd..) Nå blir altså tre til fire, og vi nærmer oss å gå tilbake til å bli storfamilie igjen.

Her i Bodø er det ganske stive priser på boligmarkedet, så å kjøpe leilighet er en real utfordring for de unge med begrenset egenkapital, derfor skal han leie bolig en stund til. I påvente at han finner det han vil ha, er det selvsagt plass i mamma-huset. Her er alltid dørene åpne.

Det er egentlig litt komisk, for hver gang jeg har hatt stor-rydding og kvittet meg med masse stasj, så flytter en av arvingene ut eller inn igjen, og kaoset er atter komplett. Ting er på flyt etter sin nye rette plass, og det er ikke gjort i en fei. Det må være praktisk plassering, og se estetisk greit ut. Det gjør at det er umulig å få total kontroll på huset.
Det skal sies, det er ikke mye rot etter Lille Storebror, men etter meg! Jeg har for mye ting!

Det fine i det hele er at det ble en helt annen ro i huset etter at Lille Storebror kom hjem. En mye lunere stemning. Jeg koser meg skikkelig masse, og det gjør søstrene også.
Så gjenstår det bare å se hvor lenge eneste hanen i kurven holder ut med tre premenstruelle hormon-bomber i huset. Tar han bena på nakken og forsvinner når det går ei kule varmt mellom veggene, og de premenstruelle tar ut all sitt sinne og frustrasjon? Ikke for det, han vet hva han går til, så det bør ikke komme som noen overraskelse på han. Det som er helt sikkert, er at overlever han dette, blir han en utmerket samboer for en fremtidig kjærest, men det kan også hende at han blir dame-sky i flere år etterpå!