Super krefter
Jeg har dårlig samvittighet. Den dårlige samvittigheten er en energi-tyv som alltid gnir seg inn i sjelen. Følelsen av å ikke strekke til, eller ikke rekke alt jeg burde gjort. Følgelig er den ikke noen kjærkommen venn.
Jeg har dårlig samvittighet for ungene. Det kan være at noen av de får mer tilstedeværelse enn de andre, at jeg er sur og grinete, at jeg ikke klarer å holde en lovnad eller at jeg prioriterer meg selv. Jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke får sett over leksene til Vesla daglig, hunden ikke får gått tur oftere, husarbeidet er ugjort, jeg ikke har tatt meg tid til familien, at jeg ikke har vært å trent på lenge, rett og slett dårlig samvittighet for hverdagslivet.
På jobb har jeg dårlig samvittighet for arbeid som hoper seg opp eller kolleger som må vente på bistand. Jeg har dårlig samvittighet for samarbeidspartnere og andre eksterne aktører vi samarbeider med. Og ikke minst, jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke tar meg nok tid til å prioritere de oppgavene jeg synes er morsomme og som gir meg energi.
Det er en kjensgjerning at tidsklemma ofte gir dårlig samvittighet, og jeg er ikke noe unntak i så måte. Enslige foreldre vil gjerne fylle alle roller for barnet sitt, slik at barnet ikke vokser opp med følelsen av å mangle noe viktig i livet. Det kan gi alle dårlig samvittighet av en annen verden. Heldigvis varer det aldri lenge hos meg.
Som enslig mamma har jeg en superkraft! Det er krefter verdt å misunne. Jeg klarer utmerket godt å riste slike følelser av meg og gi meg selv litt slakk Jeg har fått «gi litt faen-krefter».
Jeg er ikke redd for å vise barna mine at livet ikke 100% perfekt. Jeg er faktisk stolt over at mine barn har vokst opp med viten om at jeg kan glemme å kjøpe frukt eller vaske favoritt-buksa. Jeg kommer fem minutter for sent, eller jeg serverer brødskiver til middag fordi jeg er sliten. Jeg nekter å ha dårlig samvittighet for det, for det er ikke viktig i det lange løp. Livet går videre.
Jeg har nemlig ikke dårlig samvittighet for å ikke prioritere vekk de god samtalene og de viktige stundene. Jeg prioriterer aldri de bort. Det vesentlige er å være tilstede i de viktige tingene i livet. Da er det trivielle ting som som må vike plassen, og det er husarbeid og forventninger fra andre utenom.
Det gir jeg ganske enkelt litt faen i. Det et jo superkreftene mine, og sannelig gjør de ikke hverdagene litt bedre!