Klokken er 05.05 og jeg vet ikke om jeg skal si på natta eller morgenen. For tidlig å stå opp, og for sent til å sove. Det jeg kan si er at det er kronisk søvnmangel på denne dama for tiden. Jeg kan ikke påstå at det er noe nytt, men veldig uheldig tidspunkt. Årsoppgjøret er i full gang, og jeg må være opplagt og uthvilt til hver ny dag.

Hva som plager meg? Jo, det skal jeg si. Jeg er helt tverr på søvnmønster fordi jeg bare jobber og er hjemme. Ikke frisk luft, og ikke trening. Jeg er blitt edsvoren latsabb! Det er ingen andre å skylde på enn meg selv, men jeg simpelthen elsker nettene i mørketida. Da kan jeg sitte hjemme i min egen verden og pusle med mitt, og plutselig er klokka både to og tre på natta. Eller fem, sånn som nå.

Jeg har fått tips om innsovnings-tabeletter, men det tørr jeg ikke. Enn om det begynner å brenne også våknet jeg ikke av brannvarsleren? Nei, det blir for skummelt.

De kloke hoder sier at insomnia, eller søvnløshet er mer vanlig enn man skulle tro. Hver tredje nordmann sliter med dette, og mange lider psykisk og fysisk på grunn av det. For min del kan jeg ikke si jeg lider i hele tatt når det er slik som nå. Problemet er heller at jeg nyter det så mye, at jeg har utviklet både lakenskrekk og er blitt pute-var.

Noen ganger plager det meg, men det er i perioder med mye mareritt og dystre tanker. Da er jeg egentlig trøtt og vil sove, og får sove i utgangspunktet, men brå-våkner flere ganger om natten. Det er stress!

Ikke sånn som nå. Jeg har fått sovet 1 time og 14 minutter, og er våken, om ikke direkte uthvilt. Tenker jeg avslutter natta her, og står opp å gjør litt husarbeid. Da har jeg ikke kastet bort tiden om ikke annet.

Ha en fin dag 😊

 

Da nedstengningen av Norge var et faktum 12. mars, hadde jeg allerede et desperat behov for en frisør-time. Det måtte utgå, og frem fra glemselen kom minnene om alle sinnsyke eksperimenter jeg har gjort med håret opp gjennom tidene.

Håret har tidvis vært en katastrofe, men det vokste jo ut igjen, så shit happends liksom. Derfor tok mor saksa i egen hånd, i tro på at kompetansen var hevet betraktelig. Det var den IKKE, og having  a bad corona-hairday var et faktum. Sånne dager ble regelen, og ikke unntaket.

Jeg tenkte å vente med frisør-besøk til smitten var minimal og flatet ut, men det varte og rakk.,

I går tok jeg atter et jafs i håret med kjøkken-saksa, og denne gangen gikk det fra ille til vesentlig verre! Jeg skulle til kiropraktor, og skjønte at nå var gode råd dyre. Håret var en katastrofe! Noe måtte gjøres!

Etter å fått knekt på plass ryggen, gikk turen rett til frisøren. Jeg måtte ha livreddende førstehjelp til håret. Det var på tide med me-time!

Herlighet så skjønt! Jeg ante ikke at jeg hadde savnet det så mye! Også ble jeg så fornøyd!! Corona eller ikke corona! Frisør skal prioriteres uansett, for det var fantastisk! Tenk å få skjemme seg selv bort sånn? Rein nytelse 🥰

Barneloven sier at barnet har krav på samvær med far og mor. Hvis den som har daglig omsorg nekter den andre samvær, UANSETT grunn, bryter den loven, med mindre det foreligger et rettsforlik som sier det ikke skal være samvær.

Den som har daglig omsorg er også ansvarlig for at barnet har det trygt under samvær med den andre parten. Dersom det vurderes som utrygt, blir den med daglig omsorg holdt ansvarlig dersom noe skjer under samvær.
Er det årsaker som gjør at man ikke kan sende barnet fra seg fordi det ikke anses som forsvarlig nok, bryter man pr definisjon loven, og sender man da barnet fra seg og det skjer noe, bryter man pr definisjon også loven. Damn if you do, damn if you don’t!

For å løse slike problemstillinger, er man henstilt til familievernkontoret og deres ekspertise. De hjelper med foreldresamarbeid langt på vei. Men ikke alltid.

«Dette er for vanskelig for oss, du må kontakte barnevernet for hjelp» sier familievernkontoret.

Barnevernet kan ikke hjelpe, for de regulerer ikke samvær. De ser bare til om barnet har omsorgspersoner som tar barnet i vare. «Dette er ikke vårt ansvar, du må kontakte familievernkontoret for dette er problematisk foreldresamarbeid!»

Da kan man vel forutsette at man ikke står ansvarlig for den andre partens samvær?
Men nei, om ikke samværet er sikret, er den som har daglig omsorgen pr definisjon, uskikket til å ivareta barnets sikkerhet, og DET er en sak for barnevernet.

Barnevernet kan ta seg ei jævlig stor bolle, og måtte de få den i vranghalsen samtidig som de har lang vei for å finne et glass vann!

Rapportene deres er ikke verdt papiret de et skrevet på engang!

 

NB!! Det er systemet som svikter, IKKE de som gjør jobben. Ingen kritikk til saksbehandlerne!

I dag er vi søkke laid back her i huset, og vi skjemmes ikke av det heller!

Det er ikke så rart for mandag er mandag, og Vesla og meg eier ikke skamvett! Vel hjemme etter middag, ble det en liten samtale om de fine tingene fra dagen vår.

Vesla visste ikke først, og påstod at det ikke var noe positivt i livet hennes. Riktignok sa hun det i full latter, og da jeg spurte om hun hadde lekser, inntok hun horisontalen tvert, og svarte benektende. Tror jeg henne? Ikke egentlig, for det var et veldig unnvikende blikk som møtte meg, men de blir nok gjort etterhvert.

Mine positive ting gjennom dagen er nok av litt annet kaliber enn Vesla, men det skulle ellers bare mangle siden jeg ikke er 12 år lengre, og har litt andre ting som krever meg. Vesla var ikke synlig imponert over hva jeg vekter som positivt, og mente jeg måtte få meg et liv!

Det er vel ikke akkurat glamorøst og spennende, men livet mitt er akkurat som jeg vil ha det. Drømmejobb, herlig familie, trygg hjemmesituasjon, gode venner og ikke minst, akkurat så mye spenning som jeg vil ha uten drama og kaos. Jeg liker å ha det bra på det jevne, Berg-og-dal bane liv med drama, krangel og spetakkel er ikke noe for meg. Jeg er ALTFOR kjedelig for det, så da gjør jeg som Vesla. Inntar horisontalen og venter på bedre dager 😂

Vi lever et liv fylt med action og spenning, men det er bare via TV-seriene. Ellers er det sørgelig kjedelig så lenge Erna har gitt oss husarrest. Trøsten er at vi er halvveis!!!

Håper alle har en nydelig ettermiddag og kveld, og koser seg hjemme hos seg selv 🌸

Fredag kom meldingen om korona-smitte her også, altså i selve bygda. Vesla og meg har storesøster og familien hennes som eneste sosiale kontaktpunkt disse to ukene vi er hjemme, så vi følte oss ikke spesielt utrygge. Det var da før smitten kom så nær.

Usikkerheten hos  Vesla resulterte i masse spørsmål fra jenta som brått var lita og veldig bekymret. Var  jeg i faresonen? Hvor skulle hun være om jeg ble syk? Kom jeg til å måtte ligge i respirator? Kunne jeg dø? Skulle jeg ha vaksinen?

For en 12 åring som ikke har behøvd å tenke så mye på dette før, ble det plutselig så nært og aldri så lite skummelt.

Jeg måtte bekrefte for henne at vi følger alle smittevern-regler. God håndhygiene og sosial distanse, og ikke minst vi er hjemme med minimal sosial kontakt.  Skulle jeg bli syk, har vi stor familie som vil ta vare på henne, og selvsagt skal jeg ta vaksine når den kommer. Sykdomsforløp kan ingen forutse, men vi har et godt helsevesen så de som blir syke, får god hjelp.
Heldigvis slo hun seg til ro med svarene, og ble opptatt med andre ting.

Nå som situasjonen eskalerer ute i Europa, har nyhetene ljomet gjennom stua hos oss, og det er ikke å benekte at det virker skremmende når man hører om sprengt sykehus-kapasitet, og situasjonen virker ganske håpløs. Skal det ikke snart begynne å avta?

Selvsagt virker dette skremmende på barna også. Vi bør være ekstra oppmerksom på barna og deres redsel for hva den smitten kan føre til. Nok en grunn til å ta smittevern på alvor, og vise barna at vi gjør alt vi kan for å redusere faren for økt smitte i samfunnet.

 

I dag hadde jeg et melankolsk øyeblikk mens jeg tuslet litt langs Memory Lane, og det resulterte i litt hverdags filosofering hos meg.

Jeg blir så utrolig skuffet over hvor lite enkelte verdsetter lojalitet. Jeg kan ofre mye for mine venner slik at de får det bedre, og ikke minst for at de skal føle seg bedre når de trenger det.  Mine nærmeste venner ville gjort det samme for meg, mens andre sikkert ville kastet meg under bussen uten å nøle et øyeblikk så lenge det gagnet  dem.

Det gjelder å velge kritisk til hvem man holder nært hjertet sitt, for slipper man de feile mennesker for nært, vil man ende opp med mange stygge sår..

Det ultimate svik er når den ene du virkelig har delt intime og private stunder med, deler de mest sårbare øyeblikkene dine med andre.

Da jeg var ganske ung, ble jeg veldig såret etter et brudd. Bruddet i seg selv var greit, men han som jeg hadde delt så mye med, valgte å dele dette videre med omverden når forholdet var over. Det har aldri falt meg inn å fortelle noe av det han hadde delt med meg, men han nølte ikke et øyeblikk med å falle meg i ryggen etterpå. Jeg ble veldig skeptisk til menn, og slet veldig med å stole på noen etterpå. Jeg utviklet meg til å bli veldig lukket om mine innerste følelser.

Jeg har alltid tenkt at dette er noe som man kan forvente mens man ennå er i tenårene, men det er likevel sårt å oppleve, og kan gi stygge arr på sjelen etterpå.

Som voksen tenker jeg at de såre øyeblikkene et annet menneske deler med meg, er hellig. Selv om man blir uvenner og forbannet på hverandre, er det noen ting man ikke sier. Det er betroelser man tar med seg usagt ut av tiden. Det gjør man i min verden.

Jeg blir alltid så skeptisk  når jeg vitner at andre ikke nøler med å utlevere andres intime betroelser. Tenker de ikke på hva dette sviket gjør med andre? Slike tillitsbrudd kan gi dype sår, og man kan ikke ta tilbake det som er sagt? Man kan be om unnskyldning, men arret etter sviket vil være der for bestandig. Jeg får instinktivt mistillit til de som forteller, og tenker at jeg må være veldig forsiktig ned å utlevere noe som er av privat karakter. Jeg distanserer meg til mennesker med denne karakterbristen.

Tillit er vanskelig å oppnå, og enkelt å ødelegge, men viktigst av alt er at det er verdifullt og uerstattelig ❤️

Nå går det så himla fort!

Lillehjertet mitt er på tur å bli skikkelig stor. Jeg vet ikke helt om jeg er riktig helt klar for det, men jeg blir så himla stolt av den jenta.

Hun er begynt å danse jazz, og det er i byen. Det betyr at hun må ha kontroll på alt selv. Huske utstyr og komme seg på bussen selv, og til rett tid. Egentlig hvisket mammahjertet til meg at hun var for ung til å ta ansvaret selv, men med tillit kommer mestring.

Det fine er at hun får drive med noe av det hun liker aller mest, hun får altså danse. Hun begynner å danse omtrent før hun får opp øynene. Smått er det en kjapp TikTok, litt drilldans, freestyle og nå også jazzdans.

For hver gang hun mestrer noe nytt, nye kombinasjoner eller nye teknikker blir jeg like stolt. For meg som knapt kan bevege hender og føtter samtidig, og er skyldig på rytme, er det så vakkert å se henne danse.

I går øvde hun på teknikk i stua. Piruett etter piruett! Hun tok frem telefonen og filmet seg selv. Så hva hun gjorde feil, og begynte på nytt igjen. Jeg ble surrete i toppen bare av å se på henne.

Men mammahjertet svulmet av stolthet. Hun er sta, og gir seg ikke. Bare biter tennene sammen og begynner på nytt. Jeg spurte henne hvorfor hun syntes det er så morsomt å danse. Hun bare så på meg og ga meg en kjapp øyenbryns-dans før hun svarte meg.

– Kæm sa det e artig? Æ ska bare bli bedre!

Holy molly!

Vi må bare håpe at denne mini-lockdown greia snart er over, for her går det på helsa løs! Vesla og jeg er blitt helt uten struktur! Det haster ikke med noe liksom, ja da gjør vi heller ikke noe.

Det er en sannhet med visse modifikasjoner, for selvsagt gjør vi noe. Vi gjør bare ikke det vi skal. Vesla er blitt TV-slave, og får snart firkantede øyne. Jeg tror vi har sett serien Julie and the phantoms sånn ca. 10 ganger. Det er ikke kødd engang!!

Jeg er ikke blitt noen som helst slave, men jeg trenger sårt en her i huset. Jeg har et fjell av klær som skulle vært brettet å lagt i skapene, og et kjøkken som trenger livreddende førstehjelp.

Jeg bare orker ikke! Vi skal jo ikke ha besøk i hjemmet, så da gidder jeg ikke. Det er corona-streik på denne husmora, for jeg skal strikke!

I dag ble jeg vekket med frokost på sengen. Snakk om luksus. Vesla kom opp kvart på syv med pannekake, julekaker, kaffe og ikke minst vitaminer og medisinen min. For en gullunge!

Jeg er ikke glad i å spise i sengen, men takket så mye for den fantastiske gesten. Vi ble dog enige om at jeg skulle få serveringen nede etter st jeg hadde vært i dusjen.

Da jeg skulle fortære herlighetene, ble jeg unektelig litt lattermild og måtte ta en prat om hvor viktig det er å ikke røre andres medisiner. Det Vesla serverte som D vitamin, var nemlig storesøsters p-piller!

Gud forby at hun skulle få noen småsøsken i allefall 😂

 

Da jeg våknet opp etter presidentvalget i USA for litt over fire år siden, var jeg helt målløs! Jeg trodde aldri i verden at Donald Trump kom til å vinne, men så feil kan man altså ta.

Da han erklærte at han ville ha mur mot Mexico, erklærte jeg at jeg ville ha mur mot USA. Ikke for at jeg har noe i mot amerikanere sånn generelt sett, men jeg var bekymret for påvirkningen av det som for meg er syke valg. Jeg begynte virkelig å få presidenten i vranghalsen, og var bare lykkelig for at ikke vi trengte å bekymre oss over han her i Norge.

Da Trump tapte valget i oktober, tenkte jeg at det nok var til det beste for USA, men Trump erklærte at han ikke aksepterte valgnederlaget, og hevdet valgjuks. Han laget så mye støy, at jeg som egentlig ikke engasjerer meg i politikken, begynte nedtellingen til han skulle gå av.

Jeg påberoper meg ikke å ha mye kunnskaper om amerikansk politikk, men begrepet trumpisme, begynner å stå klart for meg.

Trumpisme spiller på politiske motsetninger og verdsetter sterkt lederskap mer enn formelle demokratiske prosesser. [4] Trumpisme kombinerer velferdsstattenkingen med nasjonalisme og er blitt kalt for nasjonal-kollektivisme. Wikipedia 

Da Trump i dag oppildnet til protester og aksjoner utenfor Capitol og det hele tok av, lammet han igjen en hel verden, ved å angripe sitt eget lands demokrati. Hvordan kan en mann som hevder å elske sitt land, ødelegge det så til de grader?

Jeg tror mannen er stormannsgal og har megalonomi som er vrangforestillinger om sin egen storhet. Ofte ved at man har så høye tanker om seg  selv at man sidestiller seg selv med Gud.

Jeg håper inderlig at han må stå til ansvar for alt kaoset han har skapt i denne perioden, og at det blir litt ro «over there» når Biden tar over.

Det er ennå 14 dager igjen til han forlater det Hvitehus, og jeg grøsser av tanken på hva som kan komme de neste ukene.

God save America ❤️