Barneloven sier at barnet har krav på samvær med far og mor. Hvis den som har daglig omsorg nekter den andre samvær, UANSETT grunn, bryter den loven, med mindre det foreligger et rettsforlik som sier det ikke skal være samvær.
Den som har daglig omsorg er også ansvarlig for at barnet har det trygt under samvær med den andre parten. Dersom det vurderes som utrygt, blir den med daglig omsorg holdt ansvarlig dersom noe skjer under samvær.
Er det årsaker som gjør at man ikke kan sende barnet fra seg fordi det ikke anses som forsvarlig nok, bryter man pr definisjon loven, og sender man da barnet fra seg og det skjer noe, bryter man pr definisjon også loven. Damn if you do, damn if you don’t!
For å løse slike problemstillinger, er man henstilt til familievernkontoret og deres ekspertise. De hjelper med foreldresamarbeid langt på vei. Men ikke alltid.
«Dette er for vanskelig for oss, du må kontakte barnevernet for hjelp» sier familievernkontoret.
Barnevernet kan ikke hjelpe, for de regulerer ikke samvær. De ser bare til om barnet har omsorgspersoner som tar barnet i vare. «Dette er ikke vårt ansvar, du må kontakte familievernkontoret for dette er problematisk foreldresamarbeid!»
Da kan man vel forutsette at man ikke står ansvarlig for den andre partens samvær?
Men nei, om ikke samværet er sikret, er den som har daglig omsorgen pr definisjon, uskikket til å ivareta barnets sikkerhet, og DET er en sak for barnevernet.
Barnevernet kan ta seg ei jævlig stor bolle, og måtte de få den i vranghalsen samtidig som de har lang vei for å finne et glass vann!
Rapportene deres er ikke verdt papiret de et skrevet på engang!
NB!! Det er systemet som svikter, IKKE de som gjør jobben. Ingen kritikk til saksbehandlerne!
