Fredag kom meldingen om korona-smitte her også, altså i selve bygda. Vesla og meg har storesøster og familien hennes som eneste sosiale kontaktpunkt disse to ukene vi er hjemme, så vi følte oss ikke spesielt utrygge. Det var da før smitten kom så nær.
Usikkerheten hos Vesla resulterte i masse spørsmål fra jenta som brått var lita og veldig bekymret. Var jeg i faresonen? Hvor skulle hun være om jeg ble syk? Kom jeg til å måtte ligge i respirator? Kunne jeg dø? Skulle jeg ha vaksinen?
For en 12 åring som ikke har behøvd å tenke så mye på dette før, ble det plutselig så nært og aldri så lite skummelt.
Jeg måtte bekrefte for henne at vi følger alle smittevern-regler. God håndhygiene og sosial distanse, og ikke minst vi er hjemme med minimal sosial kontakt. Skulle jeg bli syk, har vi stor familie som vil ta vare på henne, og selvsagt skal jeg ta vaksine når den kommer. Sykdomsforløp kan ingen forutse, men vi har et godt helsevesen så de som blir syke, får god hjelp.
Heldigvis slo hun seg til ro med svarene, og ble opptatt med andre ting.
Nå som situasjonen eskalerer ute i Europa, har nyhetene ljomet gjennom stua hos oss, og det er ikke å benekte at det virker skremmende når man hører om sprengt sykehus-kapasitet, og situasjonen virker ganske håpløs. Skal det ikke snart begynne å avta?
Selvsagt virker dette skremmende på barna også. Vi bør være ekstra oppmerksom på barna og deres redsel for hva den smitten kan føre til. Nok en grunn til å ta smittevern på alvor, og vise barna at vi gjør alt vi kan for å redusere faren for økt smitte i samfunnet.
