Nå går det så himla fort!
Lillehjertet mitt er på tur å bli skikkelig stor. Jeg vet ikke helt om jeg er riktig helt klar for det, men jeg blir så himla stolt av den jenta.
Hun er begynt å danse jazz, og det er i byen. Det betyr at hun må ha kontroll på alt selv. Huske utstyr og komme seg på bussen selv, og til rett tid. Egentlig hvisket mammahjertet til meg at hun var for ung til å ta ansvaret selv, men med tillit kommer mestring.
Det fine er at hun får drive med noe av det hun liker aller mest, hun får altså danse. Hun begynner å danse omtrent før hun får opp øynene. Smått er det en kjapp TikTok, litt drilldans, freestyle og nå også jazzdans.
For hver gang hun mestrer noe nytt, nye kombinasjoner eller nye teknikker blir jeg like stolt. For meg som knapt kan bevege hender og føtter samtidig, og er skyldig på rytme, er det så vakkert å se henne danse.
I går øvde hun på teknikk i stua. Piruett etter piruett! Hun tok frem telefonen og filmet seg selv. Så hva hun gjorde feil, og begynte på nytt igjen. Jeg ble surrete i toppen bare av å se på henne.
Men mammahjertet svulmet av stolthet. Hun er sta, og gir seg ikke. Bare biter tennene sammen og begynner på nytt. Jeg spurte henne hvorfor hun syntes det er så morsomt å danse. Hun bare så på meg og ga meg en kjapp øyenbryns-dans før hun svarte meg.
– Kæm sa det e artig? Æ ska bare bli bedre!
