Jeg har bestemt meg for en positiv tilnærming til ALT i 2021. Jeg skal se muligheter i utfordringene jeg møter, og skal prøve å snu negativt til positivt så godt som jeg kan.

Men det holder hardt i disse virus tidene.

Det merkes at samfunnet begynner å bli mettet på anbefalinger og påbud. Jeg kjenner det jeg også. Likevel føler jeg at det ikke er noe alternativ for meg enn å følge de påbud som kommer. Jeg har ikke noen bedre løsninger enn de som er lagt fram.

Selv om ikke alle påbud og anbefalinger er helt som jeg ville hatt de, fremstår de som godt fundamentert og fornuftige.

Siste diskusjonen som raser her oppe, er regjeringens vaksine strategi. Det er helt fantastisk så mye negativ møkk som blir spredd i SoMe om regjeringens valg. Det som gjør at jeg trekker pusten dypt, er ikke at det er stor uenighet om hva som er best, men måten mange ønsker å fronte sitt syn. Det er ikke tuftet på gjennomtenkte standpunkt, men tidvis ufine karakteristikker av debattanter med ulik oppfatning.

Så er det vaksinert noen kommunalt ansatte med noen rest-doser. Neida, de var ikke på prioriteringslista, men de var disponibel og rett ved vaksine-senteret. Jeg tenkte det var fordi de tilhørte teknisk-etat og det vil være kritisk hvis de blir smittet. Altså, trakk på skuldrene og glemte hele greia. Men nei du! Da brøt helvete løs! Den ene mer forbannet enn den andre. Hvorfor må alltid alt argumenteres på da? Vær glad de dosene ble benyttet til noen som jobber til det beste for fellesskapet.

En annen ting er import-smitte. Det rases over at vi får utenlandske arbeidere hit for å jobbe. Enkelte nasjonaliteter føler seg mobbet og stigmatisert. De får så ørene flagrer.

Ja, vi er lei det pokkers viruset, jeg også! Likevel lurer jeg på om det virkelig er sånn at det påvirker folkeskikk og evne til å føre saklige debatter? Har vi glemt at vi kommer fra møblerte hjem?

Vær snill mot hverandre! Når jeg leser så mye usaklige kommentarer sliter jeg MASSE med å være positiv. Jeg mister tidvis troen på at det finnes noe godt i alle mennesker.

Det skjer av og til at latteren tar meg når jeg leser avisen. En god latter forlenger livet sies det, så da er jeg sikret et langt og godt liv om ikke annet. Denne gangen var det VG som moret ei gammel sjel.

Selvsagt er et samlivsbrudd konfliktfylt. Konflikter er jo ofte årsaken til samlivsbrudd. Det blir liksom litt som hvem kom først? Høna eller egget?
Når det skal sies så har samlivsbrudd faktisk vært den største kilden til konflikt i mitt liv også, men at det skulle få store overskrifter i VG, så jeg ikke for meg.

Jada, jeg skjønner at årsakene sannsynligvis er belyst i reportasjen men dette fikk altså gliset frem hos meg. Skal altså ikke mye til for gamle damer med knusktørr humor!

Å stå på utsiden av en gruppe fordi man ønsker det, kan det være veldig lærerikt. Da er det rom for å betrakte helheten på avstand og få et bedre oversikts-bilde. De gode forbindelsene og dysfunksjonelle relasjonene blir mye lettere synlig.

Mange ganger har jeg tatt meg en kaffe alene på en kafé eller i en park, og bare sittet stille å betraktet andre menneskers interaksjon seg i mellom.

Jeg  synes det er utrolig spennende å betrakte andre menneskers samhandling utenfra. Faktisk så finner jeg det utrolig givende å se dynamikken og hva som påvirker handling. Det er urolig stimulerende å betrakte over litt tid, enten det er en arbeidsgjeng, familie, skoleklasse eller en vennegjeng som samhandler seg i mellom.

Det synes veldig godt hvem som er løsningsorientert og hvem som er problemorientert. Ofte viser det seg kjapt hvem som vil ordne opp, og også hvem som mesker seg i drama og driver det til stadig nye høyder. Hvem som er dynamisk og energisk, og hvem som er nissen på lasset. Alle har sin egen rolle, og det er sjelden de endrer den. Handlingene blir et selvoppfyllende profeti.

Det er spennende å betrakte hvordan man i en gruppe søker anerkjennelse fra de andre på både positive og negative hendelser og hvor kjapt dette etablerer en repetert adferd. Positiv anerkjennelse på negativ adferd, fremmer like mye til repetert adferd som positiv anerkjennelse for positiv adferd. Det er gruppens samlede respons som vil gi signaler om adferden bør repeteres.

Noen grupper har en fantastisk dynamikk som oser av positivitet, og det virker som de er sømløse sammen. Andre er totalt kaotiske og destruktive, og drives av så mye negativitet at det synes som de vil ta dø på hverandre hvert øyeblikk.

Jeg liker å se hvordan vi mennesker påvirkes av hverandre. Liker å se samspillet mellom mennesker på godt og vondt. Jeg liker å stå utenfor.

I dag har vi prøvd noe nytt til middag. Det var vegetar-taco, altså taco med bønner, avokadokrem og granateplesalsa. Jeg og jentene var klar for noe nytt, men helt ærlig var jeg litt skeptisk. Snupsi kom på idéen, men hadde aldri smakt der før. Ikke Vesla og meg heller for den del.

Vi byttet ut lefsen med isbergsalat, men ellers laget jeg alt etter oppskriften som jeg fant på godt.no.

Måltidet var unektelig fargerikt og lekkert. Så skulle vi da spise herlighetene. Jeg var fortsatt skeptisk, men det var det ingen grunn til. Det var fantastiske smaker!! Så godt at til og med Vesla spiste alt!
Snupsi og jeg delte restene slik at vi har lunsj i morgen. Det er ikke en eneste bit som går til spille, for dette var helt fantastiske smaker sammen!

Dersom du vil ha oppskriften finner du den her. Jeg er ikke så god å følge oppskrifter, og liker bedre å improvisere med varierende hell, men er glad jeg fulgte denne gang. Dette var definitivt en høydare!

I dag har jeg virkelig slått til og laget kylling-gryte med kokosmelk-saus. Den var litt sterk på smak, for jeg hadde i masse finhakket chili. Smakene var balansert og nydelige. Jeg kan hvis jeg vil.

Den lille sjarmøren vår i pels et nå fire måneder, og småbiter litt i fingrene våre for det klør i tennene. Helt ærlig syns jeg han er en stri liten rakker, men trøster meg med at de strie blir gode hunder når man først knekket koden.

Da maten var ferdig satt tigger-prinsen pent å ventet. Han ville også ha, tenkte han. Det fikk han selvsagt ikke og han ble unektelig litt furten. Etter å ha ryddet av, skulle jeg kose litt med det lille pelstrynet, men han ville bare herje og småbite. Han bet en gang i hånda mi og begynte å nyse. Slikket meg så litt på hånda og det var nesten så jeg så han sperret opp øynene og løp for å finne vann. Jeg hadde glemt å vaske hendene etter å ha kuttet opp chili!
Plutselig var det stopp på å bite meg i hånden. Det der likte han ikke. Kanskje det er det som skal til for at han slutter?

Vi la oss på sofaen for å slappe av, og udyret sloknet samtidig som meg. Det ble en laaang blund, og nå frykter jeg for natten.

Da jeg våknet gjorde jeg selvsagt det helt store. Jeg gned meg i øynene. Gjett hvem som fortsatt ikke hadde vasket henda?

Her raser stormen Frank utenfor stuedørene, mens jeg sitter med chili-røde øyne som er forgrått og hoven, og ikke minst svir som bare rakkern! Sjarmøren sover ennå, og jeg frykter nattesøvnen på oss begge to.

Vesla og meg skulle ha vår egen utgave av hvite måneder nå i januar og februar. Vi skulle unngå annen shopping enn mat og det som er helt nødvendig. Jeg ville prøve å vise Vesla at vi også bidrar for å minske slitasjen på miljøet ved å redusere vårt private forbruk. Det gikk til iceing etter bare to uker. En shoppingrunde og det var investert i klær, velvære- produkter og ikke minst unødvendig dill og dall.

Hva er det som gjør at det å dra på shopping er så utrolig tilfredsstillende?

Vesla er nesten litt unnskyldt, for hun hadde byttet en julegave, og brukte pengene hun fikk for den på å shoppe andre ting. Det er nesten som resirkulering, og mer miljøvennlig enn andre. Jeg derimot, jeg kan ikke reddes! Jeg kjøpte julegaver!!! Det er greit med alt som er gjort, men julegaver i januar liksom?! Hadde det bare endt der..

Har du noen gang spist godis og tenkt at du bare skal ha èn til, og vipps så var halve skåla borte? Sånn kjennes det ut når det kommer til meg og shopping. Jeg trenger ingenting, men plutselig har jeg masse handleposer i hendene, og visakortet ligger rødglødende i lomma mi og skjelver av skrekk!

Sånn gikk det altså, men vi gir ikke opp! Det er bare å begynne på nytt, for vi skal definitivt bli bedre på å redusere vårt klimaavtrykk, Vesla og meg.

Det er tøffe dager for mor, og det er sant som de sier at etter den søte kløen kommer den sure svien. Jeg har nemlig vært så lat når det gjelder å trene, og det får jeg betale for nå.

Tilbake til å pese som en strandet hvalross, for kondis er ferskvare og den har ikke vært holdt vedlike.

I tillegg må jeg trene litt styrke, for det er ikke mye som minner om veltrente lemmer her! Nu vel, det viktigste er å komme i gang igjen. 💪🏻

I dag var det intervall og hurtighet, og styrke lår og rygg. Det er vesentlig flere å trener nå, enn det var før jul. Tydelig at mange vil starte det nye året på en god måte, og det er flott. Aldri for sent å forbedre livsstil. Se på meg! Snart 50 og endelig i gang med trening igjen!

Tyren er sta, stødig og solid, og har tålmodighet som et fremtredende personlighetstrekk. Hvis en tyr har bestemt seg for noe, er det omtrent umulig å få tyren til å ombestemme seg. Generelt har de lang lunte, men klarer du å gjøre en tyr sint, må du regne med en eksplosjon verdig en rasende okse! Ofte er de praktisk anlagt, og oppleves som jordnære og fornuftige personer. De er verken oppfarende eller smålige, men kan surmule dersom de blir misfornøyde. En tyr er oftest hjemmekjær og glad i naturen. Hentet Åndelighet. 

Når sant skal sies lar jeg meg gjerne underholde av et horoskop, når jeg kommer over det i et ukeblad, men jeg tar det som lett underholdning. Med det mener jeg at jeg leser og gliser litt, og glemmer det like kjapt.

Men la deg ikke lure, for horoskop er faktisk noe jeg har tro på innenfor gitte rammer.

Jeg har en venninne fra Island som stiller horoskop, men det er på bakgrunn av fødsels tidspunkt, helt ned til minuttet, og sted ikke minst. Hun beregner planetenes plassering når man blir født, og kan således lage et horoskop. Før jeg fikk horoskop stilt av henne, tenkte jeg dette var en kvasi-kunnskap, men ikke nå lengre. Horoskopet viste styrkene mine, og hvilke egenskaper jeg kunne utvikle.

Kjennetegnene som er gjengitt over, stemmer langt på vei, men ikke alt. Jeg er definitivt ikke praktisk anlagt, ikke er jeg spesielt hjemmekjær heller. Tålmodig er vel ikke det jeg kjennetegnes mest med, snarere tvert imot. Jeg bruker på ingen måte horoskop som noen rettesnor i livet.

Jeg tror ikke veien er gitt på bakgrunn av hvor du blir født, og når. Jeg tror ikke på skjebnen. Jeg tror på muligheter og valg. Jeg tror vi er i stadig utvikling og under konstant påvirkning slik at vi langt på vei endrer oss i takt med omgivelsene.

Jeg er tyr, og mye stemmer med karakteristikken av en tyr. Men jeg er mest meg, og jeg er formet av erfaringer jeg har gjort gjennom livet. Jeg er bare meg!

 

Storebror skal på sykehuset og operere kneet sitt i dag. Selv om han er voksen, skal jeg ikke nekte for at jeg tenker litt ekstra på han likevel. Jeg liker ikke at noen av ungene trenger sykehus-opphold, selv om de er aldri så voksne. Han er jo sukker-ungen min uansett hvor gammel han blir. Trøsten er at det er et rutineinngrep og at han slipper å ha vondt i kneet etterpå.

Jeg har krevd at han kommer hjem til meg etterpå, og han må sove i barndomshjemmet ei natt for å få kyndig tilsyn av mamma’n sin. Sykehuset ville han skulle ligge inne et døgn hvis han bodde alene, og det gjør han for øyeblikket, siden kjæresten har trukket i kongens klær. Han mente han bare kunne dra hjem, men det er ikke jeg fornøyd med. Hvis det skulle dukket opp noen komplikasjoner er det best å ha han i nærheten, sånn at jeg kan bistå umiddelbart.

I dag skal altså jeg hente frem mitt Florence Nightingale-gen og være sykepleier. Jeg kan kanskje ikke gjøre så mye på den fronten egentlig, men jeg kan gi han bøtter med kjærlighet og omsorg om ikke annet!

For en dag! Føltes som jeg var en søvngjenger på jobb, og jeg krøp rett under ullpleddet da jeg kom hjem, og fikk god halv annen times søvn. Det var sårt tiltrengt!

I dag kom Snupsi hjem etter en 10 dagers ferie, og jeg har brukt kvelden til å kose meg med elsklingen. Han er nå 4 mnd, og en skikkelig bajas. Jeg tror Snupsi ble lurt da hun kjøpte hunden. Hun fikk visst en kenguru! Han hopper og spretter rundt på fire strake føtter og ser bare hysterisk morsom ut. Også liker han å ligge inni genseren som en kengu unge hos mamma’n sin.

I tillegg har den lille sjarmøren i pels lært å gå opp trappene, men ned var visst kjempe skummelt for han stod bare øverst i trappen og sutret og pep! Han kom ikke før jeg hentet han. Kanskje jeg må få trappegrind?

På tur hjem fra flyplassen var han hos dyrlegen og fikk vaksine. Det virker nok litt på kroppen til en liten skatt, for nå har han flatet ut på sofaen sammen med meg.

Vi skal sove! 😴