Det er forskjell på å ha frihet til å bestemme fritt over eget liv, og det å tillate andre å bestemme fritt over sitt eget liv. Det har jeg fått føle skikkelig på kroppen de siste årene.
Dersom man gjør valg som er adekvate i forhold til hva allmennheten synes er normale, har vi frihet til å gjøre som vi vil. Dersom valgene er utenfor boksen, blir også tonen fra omverden straks en annen.
Jeg som er en dame på 48 år, fraskilt fembarns-mor, er forventet å finne en trygg og traust mann, dersom jeg skal dele livet med noen. Det er uavhengig av hva jeg søker, savner og drømmer om. Går jeg utenfor disse normene som er satt opp for meg, har jeg i større grad satt meg i en posisjon som tilsier at andre kan synes og mene hva de vil om hva jeg gjør med livet mitt. Helt klart at enkelte synes det er på sin plass å fortelle meg at jeg nå er utenfor boksen. Det må jeg finne meg i når jeg tar så tullete valg. Tenk å være så fjottete? Finne seg en yngre mann, som attpåtil er kurder? Seriøst! Det må jo ha klikket fullstendig for henne. Sikkert bare penger han er ute etter! Eller så vil han bare komme til Norge for å få oppholdstillatelse, også forlate henne. Hun er bare så utrolig naiv!!!
Det er bare en brøkdel av hva jeg fikk høre fra de få som faktisk visste noe som helst. Nå tar ikke jeg dette så veldig ille opp, men jeg gjør meg noen tenker om det likevel og føler vel litt for å forsvare meg.
Aldersforskjell og etnisitet kan jeg vanskelig gjøre noe med, men som enslig forsørger med hus og hjem, kan jeg avkrefte at det var pengene mine han ville ha. I så fall ble han jævlig lurt, for der er det ikke mye å hente. Etter tre år er han nok smertelig klar over det.. Det verste er at jeg har dømt andre på samme måten selv. Ristet på hodet og lurt på hva i all verden vedkommende tenkte med. I tillegg tenkte jeg alt dette selv da jeg traff han. Jeg har dømt oss nord og ned så mange ganger at jeg ikke har tall på det. Likevel er vi her fortsatt etter tre år. Vi har nok fått noen sverdslag for baugen, men ikke verre enn at vi har funnet ut av det.
Om jeg gjør et valg som kjennes helt rett ut for meg selv, men er utenfor boksen i forhold til det som er den generelle oppfattelsen, skal jeg da være nødt å forsvare mine valg for alle andre? Det er jo ikke slik at jeg spør venner og bekjente som har funnet seg en ny kjæreste om de er riktig rette og egentlig vet hva de holder på med. I mitt hode er det respektløst og uhøflig. Rett og slett frekt!
Derfor valgte jeg å gå under radaren i lang tid. Jeg frontet ikke mitt forhold offentlig, fordi jeg syntes det var bygget på et så skjørt grunnlag og med altfor vanskelige betingelser. Jeg valgte å si jeg var singel, men ikke interessert i å treffe noen. Sa jeg trivdes mest i mitt eget selskap. Ikke fordi jeg ikke kunne stå inne for det, men fordi jeg visste at det kom til å bli vanskelig nok uten andres synsing og meninger. Det startet ved en tilfeldighet, og jeg hadde i utgangspunktet ingen intensjoner om å la det utvikle seg. Det var nettopp på bakgrunn av alt jeg har hørt om å finne seg en yngre tyrkisk mann som kun er ute etter penger, oppholdstillatelse og kjører samme gamet med flere kvinner på samme tid. Etter tre år, men med et halvt år opphold i mellom, er det fortsatt vanskelig, men forholdet er ikke så skjørt lengre. Vi har konstatert at det tåler en real gjennomgang med krangel og uenighet.
Når jeg går ut offentlig med dette er det egentlig for å sende et sleivspark tilbake til alle de som hadde en mening om hvor dum jeg har vært, og hvor lite jeg har hatt igjen for dette. Hvor useriøst alt virker. Gå noen mil i mine sko, så kan du uttale deg. Ikke gå i dine egne sko og døm meg ut fra ditt liv, for det passer ikke til den stien jeg har gått!
Hva som skjer videre er vanskelig å si. Vi har vært gjennom en del utfordringer, og jeg er fortsatt der at jeg synes det er på sin plass å ta en dag av gangen. Jeg har nemlig ikke evnene til å forutse hva morgendagen bringer…
