Jeg har vært mamma i over 27 år. Det er ganske lang tid. Oppdragelsen fra første til siste, er ganske forskjellig. Da som nå var det ufordragelige små drittunger som vokste opp. Da som nå, mener jeg at forklaringer ligger i holdningene fra foreldrene. Det som er skikkelig trist, er at bak fasaden til hver liten ufordragelig sneip, er det et barn som ønsker hyggelige tilbakemeldinger fra oss voksne. Barne er kanskje altfor usikker til å tørre å vise hva det egentlig ønsker, eller det vet ikke hvordan, fordi det ikke har fått dette lært. Derfor har jeg gjort det til en regel å ikke kjefte, men prate med barna dersom det skulle være noe jeg tenker jeg MÅ si ifra om.
Hva er egentlig årsaken til at stadig flere barn trenger hjelp til å mestre hverdagen sin? Det er økning i barn som sliter med å tilpasse seg skole, fritidssysler og ellers sosial tilpasning.
Jeg hevder at årsaken ligger i en endring hos foreldregenerasjonen. Vi er blitt mye mer opptatt av å realisere oss selv. Gjennom sosiale media er det blitt slik at vi ønsker å vise frem vårt liv. Vi har de fantastiske jobbene, drar på de mest spennende reisene. Hjemmene er strøkne på bildene. Maten er gjennomtenkt og etter alle anbefalinger fra kjendiskokker, fitness-guruer og selv-erklærte matkunstnere. Det legges ut bilder fra alle materielle goder som vi skaffer oss. Klærne gir oss en identitet som vi ønsker på bakgrunn av hva andre forteller at vi skal. Det er normalt å fikse på kroppen ved hjelp av operasjoner og kjemiske behandlinger. Fritiden vår benyttes til å realisere våre ønsker og behov. Vi er blitt mye mer selvsentrerte.
Så får vi barn. Selvsagt ønsker vi å fremstå som dyktige gode foreldre. Barna skal se rene og pene ut hele tiden. De skal være flinkest og best i alt de gjør. Vi kan ikke tillate at de gjør feil, eller er utenfor A4 arket. Flink-pike-syndromet kommer av at barna har urealistiske krav til seg selv fordi vi har gitt de inntrykk av at slik er det.
Hva har vi gjort? Hva er grunnen til at vi lar det kjæreste vi har i livet vokse opp i den troen av at livet må være perfekt til enhver tid?
Jeg har fått endel tilbakemeldinger fra de som mener Vesla kommer til å plages av denne bloggen når hun blir eldre. Jeg tar ikke hensyn til hennes personlige integritet senere i livet. Jeg skal ikke gå inn på akkurat dette her, men mye av kritikken er at jeg forteller ting som det er. Mange synes det er feil av meg å fortelle at vår hverdag består av krangel, diskusjoner og grensesetting. Ja, og ikke minst forsøk på å tøye grensene. Vi fremstår ikke som perfekte.
Jeg tror det er helt greit å fortelle at livet kommer i alle falsetter. Jeg tror absolutt det er behov for å gi et bilde av at i et lite hus oppe i nord, befinner det seg en familie som gir katta i om “alle andre får lov til” eller “alle andre har”. Vi er ikke perfekte, men vi er ekte.
Jeg tror at det er greit å vise at vi tar en timeout fra den materielle verden, og forsøker å verdsette andre verdier mye høyere. Jeg forsøker å få min 11 åring til å forstå at verden ikke kretser rundt henne. At ikke hennes ønsker og behov er det som skal tilfredsstilles til enhver tid. Hun må tilpasse seg familie og venner på lik linje med at de må tilpasse seg henne. Jeg skulle ønske vi klarte å få tilbake storfamilien i større grad enn vi gjør i dag, for det er blitt borte i dagens samfunn, Lære henne at du må kjenne til fortiden for å mestre fremtiden. At besteforeldre, tanter og onkler er en berikelse i livet hennes fordi de kan gi henne innblikk som jeg kanskje ikke klarer like godt. At hun er trygg på at hun har et sosialt nettverk som er der for henne når hun trenger det.
I utgangspunktet synes jeg at det er helt på sin plass at andre irettesetter Vesla, nettopp fordi jeg har sansen for tanken om at vi voksne kan sette mer tydelige grenser for barn, uavhengig av om det er våre egne eller andres. Grunnen til at jeg sier i utgangspunktet, er fordi den senere tid har jeg oppdaget noe som egentlig forbauset meg. Noen voksne velger å irettesette andres barn når barna har en krangel, men holder en vernede hånd over sine egne. De blir ikke irettesatt i samme grad. Jeg er veldig for rettferdighet, og når slikt skjer kjenner jeg at jeg også blir løvinne og har behov for å skjerme og beskytte mitt barn. Hun skal ikke være andres hoggestabbe.
Jeg liker egentlig at barna er hjemme hos oss, selv om det blir litt ekstra rot og støy. Skjer det noe som ikke er greit tar jeg alltid tak i det, men jeg tar Vesla mer enn de andre fordi jeg mener hun har et ekstra ansvar for å være hyggelig mot venner når de er på besøk. De er hennes gjester. Noen kan ikke komme seg fort nok ut av huset hvis jeg snakker til de, og noen griper tak i muligheten og begynner å snakke som en foss om alt de har på hjertet av store og små meninger, betraktninger og bekymringer. Ofte blir det en flott prat som tar litt tid, men den tiden er noe av det mest verdifulle i hverdagen, og da er det ikke nøye om jeg kommer for sent til en avtale. Barna er viktigst i sånne situasjoner.
Jeg var på butikken og handlet en lørdag. Inn kom det en mamma med to gutter på Vesla sin alder. Mammaen gikk å tittet ned i telefonen, og guttene gikk å snakket til henne. Hun svarte ikke guttene, tok bare en vogn og begynte å handle, fortsatt med nesen ned i telefonen. Guttene snakket til henne og spurte henne, men hun sa ikke et ord. Ga de ingen feedback på noe. Guttene ble irritable etterhvert, og det ble endel støy til slutt. Hva gjør vi som foreldre med barna våre når vi er så opptatt av sosiale medier? Opptatt av at fasaden skal gi et visst image? Kan vi ikke legge det tilside noen timer og bare være oppmerksomme foreldre?
Jeg tror at vår rolle er årsaken til at barna får utfordringer. Vi må slutte å fremstille livet som perfekt. Vi må heller fremstå som ekte og trygge. Fortelle barna i klartekst at vi forventer at de er snille og greie og gjør sitt beste, men vi VET at det ikke alltid blir sånn og at om noe skjer er det ingenting som ikke lar seg rette opp. Livet som barn skal være deilig! Vi skal ikke legge opp livet til våre barn på en slik måte at de kommer ut av barndommen som 20 åringer, utbrente, desillusjonerte og livs trøtte!
Gi barna tilbake barndommen! Gi de trygge rammer. Gi de oppmerksomhet, regler og forutsigbarhet. Gi de tid. Din tid. Lytt til de, hør hva de tenker og drømmer om. Gi de forståelse når de ikke alltid kommer i mål. Hjelp de å se hva de faktisk har mestret. For Guds skyld senk mestrings-kravene deres. Stimulere de til å utvikle seg i den retningen de ønsker, men la de fortsette å være barn!!
Drit i din selvrealisering og sosiale medier!
Jeg sitter i glasshus og kaster stein! Mammaen min beordrer meg til å legge bort telefonen når jeg kommer på besøk. Vesla har kommentert at hun synes jeg holder på med telefonen hele tiden. Jeg feier for andres dør, men jeg feier også for min egen. Prøver å være bevisst på å være tilstede i livet, ikke bare tilstede på sosiale medier….
Det er ikke ufordragelige drittunger. Det er bare et barn som du ikke har lykkes å nå inn til med din form for kommunikasjon. Det er ikke barnets ansvar å forstå deg. Du er voksen, du må finne måten å snakke med barnet på slik at det forstår…
Det går fint å følge oss både på Instagram og Facebook.
