Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Sorry folkens! Administrasjon eller ikke administrasjon, ikke alt funker på meg!
Jeg har hatt så himla cravings på potetgull og sånn snacks de siste dagene, og virkelig måtte jobbe med selvkontrollen for å overleve. Ikke fordi jeg ikke skal kunne unne meg det, men jeg har satt ned foten ovenfor Vesla. Ferie betyr ikke fritt frem for snop og snacks hele tiden, vi spiser mat til måltidene og holder oss til snacks i helgene. Da må det nesten gjelde mamma’n også.
En is i varmen nå og da, går greit, men i det store skal det spises mat!
Jeg sutra nå infernalsk over cravinga, og gutta i huset ble lei og ba meg kjøpe meg noe snacks og tie stille. Jeg ble stille. Og veldig besluttsom. Jeg googlet nemlig sunt snacks og fikk opp at grønnkål kunne duge som potetgull. Ja, jeg var ikke snauere enn at jeg dro å kjøpte og gikk å laget grønnkål-potetgull.
Oppskrift:
200 g grønnkål uten stilk og delt i biter
0,5 dl olivenolje og salt.. Ikke så mye som jeg hadde, og jeg hadde en dæsj og litt til
Blandes med bladene slik at alle ble oljete og salte
Legg på bakepapir og stek på 175 grader i 8-10 minutter i hht oppskriften, men nærmere 15 for å bli sprøe.
Nå ble det litt mye olje for min smak, og jeg var raus med saltet. De første bitene var ikke så aller verst. De verste kom nemlig som nummer tre og fire.. Det ble ingen høydare for min del.. Jeg skal prøve en annen gang med mindre olje OG salt, men med litt urter på. Da kanskje det smaker min eminente gane litt mer.
Sunt får være akkurat så sunt det bare vil for min del, men jeg tyr til potetskruer med salt! Og jeg nyter hver eneste kalori!
Jeg bruker ikke spørre barna om jeg får lov å skrive innleggene mine, men hvis det gjelder dem, får de lese og godkjenne før jeg poster. Det gjelder Vesla også, selv om hun ikke kanskje er kritisk nok til å stille spørsmålstegn, og er fornøyd med det meste.
Når man skal åpne Pandoras eske er det ikke greit å forutse hva man kommer til å stå ovenfor. Det å slippe ut alt som kanskje ikke alle mener skal se dagens lys, medfører utilsiktet belastning på de som er rundt oss. Siste halv annet år har jeg vært i tankeboksen med “skal-skal ikke-tanker”, om å skrive noe litt mer privat på bloggen min, og jeg klarte ikke å bestemme meg for om jeg er sterk nok til å stå i det om jeg publiserer. For å kunne ta en fornuftig avgjørelse måtte jeg kalle ungene inn til familieråd. Det er tross alt en del av mammaen deres’ historie som kommer til overflaten. En del som vi i familien har holdt lokk over.
Familieråd hos oss er ikke det enkleste når de fire eldste er voksne og spredt rundt om i landet til tider. Vesla ble vel ikke spurt direkte, for hun vil ikke kunne forstå omfanget av det hele akkurat nå. Derfor gikk følgende melding ut til stor-ungene:
“Hei dokker, for første gang på to år skal æ reis aleina på ferie, hvis alt klaffer. Jeg drar ned og blir der i 14 dager.
Etter nedturen for to år siden har æ vært mye deprimert og tidvis vært litt bekymra for om æ va på tur å møt den berømmelige veggen.
Æ begynte å skriv bloggen for litt over et år siden for å kanalisere ut litt steam. Meningen va å bruke bloggen som terapi.
Vær anonym og skrive meg ut av depresjonen, men den tok litt av, så jeg turte ikke skrive de innleggene om det som hendte.
Det vil si de er skrevet, men ikke publisert. Jeg vet ikke om jeg tør det, men jeg har veldig lyst.
Pr i dag er det bare dere, legen min og noen venninner som vet hva som hendte, så øvrig familie får nok hakeslepp.
Så hva tenker dere om det? Blir det helt feil, eller kan dere leve med det? Føl at det e så personlig at æ treng dokkers støtte hvis æ skal gjør det.”
Herlighet for noen flotte unger jeg har! Tilbakemeldingen fra eldste kom kontant. “Gjør det som føles rett for deg.” Nest yngste hadde behov for litt mer info. Ikke for at hun var bekymret for at det skulle gå ut over dem, men for at belastningen skulle bli for stor på meg. Hun fikk lese innleggene, og syntes absolutt det burde publiseres. Guttene var stille først. Jeg ble litt betenkt og ga de noen dager å tenke på det før jeg pratet med de. Begge syntes at det var en avgjørelse jeg måtte ta selv, men støttet meg om jeg bestemte meg for det ene eller det andre.
Vesla måtte jeg ta en annen form for samtale med, for hun kan på en måte komme mer lagelig for hugg enn de store, nettopp fordi hun er såpass liten at det ikke har vært noe hun har merket så mye til. Det vil kanskje ikke være så lett for henne å svare på innleggene om hun skulle bli konfrontert med de, men jeg tenker at det ikke blir det store problemet. Vi ble enige om at vi skulle snakke godt sammen hvis det var noe hun ville snakke om rundt det hele.
Da har jeg klarsignal fra ungene, nå må jeg bare kjenne skikkelig godt etter om jeg er klar selv.
Jeg savner jenta mi. Hun har ikke vært hjemme siden slutten av mai, for hun er å tjener i kongens klær. Hun hadde fødselsdag da hun var hjemme sist, og jeg er så glad for at vi fikk feiret henne litt før hun dro tilbake i leiren.
Det er så godt å videochatte med henne, men av og til savner jeg henne noe helt grusomt. Jeg fikk en helt fantastisk gave av henne ei jul. Hun hadde laget en fotobok med gode minner. Den har vært fremme i kveld.
Hun er reflektert og voksen på den ene siden, samtidig ei jente med masse morsomme påfunn. Det er sjelden stille rundt henne. Når hun er hjemme har hun kvalitets-tid med storesøster, plager Vesla og snurrer storebrødrene rundt lillefingeren. Men hun sitter i armkroken min..
Klart det er hyggelig å bli bedt med ut på date, det er liksom ikke det som skjer hver dag. Likevel hadde jeg behov for å takke nei, særlig siden det er noen som opptar tankene mine store deler av tiden. Jeg syns vel egentlig det ville vært bortkastet tid, selv om han var en veldig hyggelig og ok mann.
Det er tydelig at jeg er både uerfaren og gått ut på dato, for når jeg ble spurt hvorfor jeg ikke ville, ble jeg spilt litt ut på sidelinja. Jeg syntes det ble rart å måtte rettferdiggjøre at jeg ikke hadde lyst. Skulle jeg liksom si at jeg ikke syntes han var spesielt interessant? Jeg valgte å være høflig, og svarte jeg ikke var ute etter noe forhold. Når han da spurte om jeg trodde han var ute etter et forhold, ble jeg unektelig ganske små-flau, og innså at jeg nok hadde antatt noe helt annet enn det som var hensikten. Inne i hodet mitt planla jeg hvordan jeg skulle be om unnskyldning da neste melding kom. “Jeg var bare ute etter et knull, jeg er ikke materiale til å være i forhold”
Her nord nyter vi de varme sommerkveldene når vi endelig har de. Det er ikke så ofte, så det er nesten magisk når man kan sitte ute uten dynejakke, og fortsatt ikke fryse. Det har vært noen sånne kvelder i år, og jeg har sørget for å nyte de i fulle drag.
Etter noen deilige, varme sommerdager forsvant sola og regnet kom tilbake. Energinivået sank litt i takt med gardene på gradestokken, og jeg hadde egentlig tapt kampen mot TV og sofaen. Aktivitets-armbåndet mitt maste litt, så jeg skulle gå å strekke meg litt på terassen. Det var så deilig ute! Jeg kjente havlukta i nesen når jeg dro lufta godt ned i lungene. Det var så godt.
Tåka lå godt nede i fjellene, og alle lydene var fjerne og langt borte på en måte. Det var ikke kaldt, det var mildt og fint. Et hint av regn i lufta. Jeg hentet en klut og tørket av en hagestol, og satte meg. Det var som balsam på en stresset kropp å få sette seg. Sitte der helt stille. Bare ta innover inntrykk. Høre lyder av en verden som surrer videre med sitt. Ei dør som ble lukket, måker som skrek hest litt lengre borte. Det er så godt å sitte sånn å kjenne at man er tilstede i sitt eget liv. Kjenne at roen senker seg. Tenke på alt og ingenting. Bare være i nuet, og nyte stunden.
Ja, vi har tidvis et røft klima, og vi får aldri nok av varme sommerdager. Likevel er jeg nordlænning på min hals. Det finnes ikke noe vakrere enn en slik kveld
Det er kommunevalg til høsten, og det er menigmanns mulighet til å påvirke utviklingen i samfunnet direkte. Gjennom valg kan vi si noe om hvordan vi tenker samfunnet kan utvikle seg i det som treffer oss nærmest hjertet. Det er ikke mulig å finne et parti man sympatiserer 100% med, men man må finne det som blir mest levelig for seg selv og sitt verdigrunnlag.
I tillegg kan det være lurt å se på hvilke parti som kan finne på å inngå en koalisjon. Det betyr nemlig at partiene må inngå hestehandler med hverandre for å finne et samarbeids-grunnlag som kan fungere. Plutselig har man stemt frem noe man absolutt ikke står inne for fordi partiet ditt inngikk en avtale du ikke så komme.
Her er det valgflesket kommer frem. Partiet lover, men når det skal gjennomføres har majoriteten i andre parti stemt forslaget ned. Eller enda verre, et lite parti som egentlig ikke har gjennomslagskraft får gjennom samarbeid og politiske hestehandler gjennomført saker som aldri ville ført frem om partiene hadde gått til valg på disse. Nu vel.. Her skriver jeg meg både varm og engasjert!
Vi nærmer oss kommunevalg, og jeg registrerer at stadig flere engasjerer seg politisk, og det synes jeg er betryggende. God valgoppslutning er hver enkelt sin samfunnsplikt 😊
Jeg synes det er så viktig at jeg foreslår at det er stemmeplikt for å få rettigheter i samfunnet. Har du ikke stemt, og ikke på noen måte er forhindret fra det, får du ikke rett til hjelp fra samfunnet. Selvsagt ikke gjennomførbart, men et bilde på hvor viktig jeg synes valgdeltakelse er.
Det virker som det er et økende engasjement for politikken ute i samfunnet. Men er det egentlig engasjement, eller benytter vi bare situasjonen til å rakke ned på våre meningsmotstandere? Eller er det “yrkes-kverulantene” som ødelegger inntrykket av at det egentlig er en relativt ryddig valgkamp som avvikles? Uansett er det mye av valgkampen som foregår på sosiale medier i mangel av debatter, og det minner ikke om valgkamp men tenåringers hatefulle ytringer til hverandre på internett.
Det virker som politikerne er mer opptatt av å rette kritiske pekefingre mot opposisjon fremfor å fremme partiets egne saker. Jeg frykter amerikanske tilstander der politikere er mer opptatt av drittkasting og kameraderi er en selvfølgelighet, der stemmer og saker kjøpes for penger, og offentlig skittentøys-vask er viktigere enn politikken. Det er personer som er vinnere og ikke parti.
Personlig savner jeg den tiden Gro og Kåre gikk til dyst. To glitrende politikere, skarpe som barberblad begge to. Fantastisk å høre deres politiske debatter. Det var reneste lørdagsunderholdningen.
Så en liten slenger fra min kant: De som ikke bruker stemmeseddelen ved valg, har i mine øyne lite eller ingen rett til å klage på samfunnsutviklingen!! Stemmer du ikke, så aksepterer du uansett hva som hender.
Nå er det på tide å stramme til sikkerhetstiltakene for å hindre flere svindel-forsøk. Det er åpenbart høysesong for det. I avisa i går var det stort oppslag av endel som var blitt svindlet med feriehus, og i forrige uke fikk jeg et forsøk på å bli svindlet for et relativt beskjedent beløp for porto. Problemet var bare om jeg hadde gitt fra meg konto- og personopplysninger for å fått betalt dette. Da ville de hatt fritt leide til kontoen min, og mine siste 200 kr ville vært historie..
I går fikk jeg en utrolig nyhet fra skatteetaten. De sendte meg mail om at jeg hadde 6250kr til gode. De la til og med linken med!
Jeg trykket ikke på linken. Jeg er økonom, så jeg vet at alt som har med skatteoppgjøret kommer på Altinn og BARE på Altinn. Bare en headsup til alle der ute, svindlerne vil også på ferie i år, og de har bestemt seg for at uoppmerksomme medborgere skal betale for det!
Gå ikke inn på noen linker du får til sendt. Sjekk alle epostene med lupe, og ikke minst gi IKKE fra deg kort- og personopplysninger til noen. Jeg registrerte meg på en nettside rett før jeg begynte å motta disse, og har en mistanke om at denne siden selger kontakt info videre. Tipset er sendt til forbrukerombudet i mangel av noe bedre, så hvis det viser seg å komme fra denne nettsiden skal jeg offentliggjøre navnet her.
I dag skulle jeg klippe gresset, vake klær, rydde litt og klargjøre litt tøy til Vesla skal dra til pappaen sin.
Mens jeg lå henslengt i sofaen og kjente latskapen ta meg, sukket jeg tungt å mumlet at jeg var verdensmester i prokastinering. (Utsette eller forsinke noe man har bestemt seg for å gjøre. Utsettelsen gjøres selv om personen vet at dette er uheldig.) “Hæ?” Vesla så opp på meg, og gjentok hva jeg hadde sagt. Hun lurte på hva det betyr, og jeg parerte med spørsmålet om hva hun trodde det betyr. “Nei, nå sånn helsegreia trur æ?” Jeg fortalte at det er å utsette det som må gjøres til i siste sekund.
“En dag skal du dø. Men alle de andre dagene skal du leve”– Per Olov Enquist
Den siste tiden har disse ordene blitt mer og mer aktuell i mitt liv. Jeg har fått reflektere mye over aktiv dødshjelp og palliativ behandling. I min aldersgruppe begynner alvorlige sykdommer med døden til følge, å bli mer forventet. Foreldregenerasjonen begynner å bli godt voksen, og vi i vår aldersgruppe, virker ikke udødelig lengre.
Liv og død kommer så mye tettere på. For noen år siden var de dødsfall som berørte meg, uventede dødsfall. Alle var så unge. Det var så uventet.Nå er det blitt mer livets gang, selv om man likevel blir slått over ende av skjebnen av og til.
Jeg er for aktiv dødshjelp tror jeg. Dersom du er så syk at du aldri kan overleve, og slutten er forbundet med en tilstand som ikke er forenelig med livskvalitet, vil jeg at vi skal ha muligheten til å få avslutte livet selv. Det å reise til Sveits for å gjøre det, høres ut som et ensomt farvel. Vi i Norge er nok ikke klar for dette ennå, mange er ikke engang klar for å vurdere dette som en mulighet. Men jeg ønsker at de som har en sykdom som er uhelbredelig og utfallet er så kjent som det kan, vil jeg at man skal kunne ta dette valget selv. “Det er mitt valg, dette vil jeg ikke la mine pårørende måtte ta stilling til.”
De som får en alvorlig sykdom ønsker stort sett å leve. De har et håp. Kanskje får de en diagnose der behandlingen bare er livsforlengende, de vil aldri bli friske. De vil leve, fordi de har et håp om at de skal bli friske. Håp om et mirakel. Så skjer det, at det ikke er noen annen utvei enn døden. Pasient og pårørende mottar i siste fase palliativ behandling, som er pleie og smertelindring. Veldig ofte fungerer dette dårlig grunnet samhandling mellom sykehus og kommuner. Dette til tross for at det i 2010 ble vedtatt en samhandlings-reform som skal “sikre tjenestetilbud av god kvalitet, med høy pasientsikkerhet og tilpasset den enkelte bruker.” Den siste tiden har dette opptatt meg veldig. Skal pårørende og pasienter være nødt til å bruke den siste tiden på byråkratisk koordinering av tilbud fra helsesektoren, eller bør dette samkjøres på et overordnet nivå slik at de berørte kan få tid til omsorg i den siste fasen av livet? En koordinator funksjon som ivaretar dette for pasient og pårørende.
Så hvorfor så destruktive tanker da?
En av mine har uttalt at dersom de skulle bli skadet eller alvorlig syk med dødelig utgang, ønsker de assistert avslutning på livet. Dette fordi denne ikke ønsker livsforlengende behandling når det ikke lengre er håp om livskvalitet. Jeg ble litt satt ut, og sa at ingen kan be noen andre ta et slikt valg når man faktisk er pårørende. Jeg ville ikke klart å ta den avgjørelsen for noen. Jeg ville hengt i den skjøre bønnen om et mirakel. Svaret var da at det ansvaret var overført til pappaen fordi barnet var fullstendig klar over at jeg ville komme til å sloss for liv til siste åndedrag.
Jeg har akkurat sett filmen “Et helt halvt år” for n’te gang, og den er bare så fantastisk gripende og rørende. Og ikke minst den har høy kleenex-faktor. Den ga meg et bedre perspektiv på problemstillingen, men jeg håper ved Gud at den aldri blir reell..
Det var en vond men viktig samtale med mitt eminente barn, men jeg må respektere ønsket om ikke å gi livsforlengende behandling dersom det ikke vil gi en rimelig livskvalitet. En dag skal vi alle dø, men alle de andre dagene skal vi leve, men til hvilken pris dersom man er så skadet at det egentlig ikke er forenelig med liv..?
Men jeg har en bønn.. Det er at man registrerer seg som organ-donor. Hvis uhellet skulle være ute, kan man om ikke annet redde noen andres liv… Å registrere seg er ikke så vanskelig..
Jeg er allergisk mot så mye. De fleste parfymene tar fullstendig drepen på meg. Jeg nyser, klør i øynene og nesa renner. Ikke akkurat delikat om jeg får si selv. Jeg har hatt en favoritt parfyme i flere år. Den kunne jeg bruke uten å plages, men selvsagt gikk den ut av produksjon. Hva skulle jeg gjøre da? Det å bytte parfyme medfører ofte at jeg må kjøpe to-tre stykker som jeg IKKE kan bruke over tid, fordi jeg reagerer.
Det var bare å tusle på parfymeriet mitt for å finne en ny som jeg kanskje kunne leve med. Da jeg fikk denne, forelsket jeg meg umiddelbart. Jeg simpelthen elsket den fra første sniff. Ekspeditøren ga meg forøvrig et tips om å ta en dusj i nakken fremfor på halsen, for å hindre irritasjon, og det funket. Så nå har jeg funnet en ny kjærlighet..
