(Innleggene som skrives nå er forholdsvis lange, og derfor må noen deles opp. Hvis du ikke helt skjønner sammenhengen det er skrevet i, kan det lønne seg å lese innleggene som er publisert tidligere.)
Det er mange sykdommer som ikke er synlig utenpå kroppen, og det er alltid masse skriverier om at man blir mistenkt for å late som man har usynlige sykdommer. Det må være kjempe frustrerende for de som står i en slik situasjon. Måtte rettferdiggjøre smertehelvete sitt.
Angst er også en sykdom. Den kan være midlertidig eller kronisk. Det eneste jeg er ganske sikker på, er at det er en diagnose man ikke kjemper for å få. Det er den diagnosen man bare IKKE vil ha. Hvem vil vel klassifiseres som mentalt ustabil? Det er en skammelig diagnose å ha hengende ved seg. Den utløser ikke sympati eller empati, men gjør omverden i stor grad veldig ukomfortabel og usikker.
Hvis man spør majoriteten av de som kjenner meg om jeg kan ha sosial angst eller noen gang har hatt det, vil de nok si nei. De aller fleste vil nok si at jeg er på det jevne som alle andre. Normalt fungerende og engasjert. Kanskje det er mange som vil hevde jeg er over middels sosialt anlagt. Det er det som er så rart med angst. Man kan ha angst, men likevel fungere i hverdagen. Ha angst, som ikke er synlig på utsiden men som herjer villmann på innsiden. Å innrømme at jeg har angst gjør meg hudløs.
Jeg utviklet sosial angst for to år siden, etter et traume. Ville ikke gå ut hjemmefra. Relasjoner ble en belastning.
Tidligere var det flere av venninnene mine som sa jeg måtte lære meg i å bli glad i å være hjemme. Slutte å hele tiden være på farten. Plutselig så var det ikke sånn mer. Jeg ville ikke gå ut. Hjemme var den eneste plassen jeg følte jeg fikk puste fritt. Den eneste plassen jeg kunne slippe ned skuldrene. Søvn har alltid vært mangelvare hos meg. Jeg brukte å si at jeg har lakenskrekk og er putevar. Jeg har aldri sovet mye, 5,5-6 timers søvn er plenty for meg. Nå sov jeg bare to-tre timer på natta, og var derfor som en zombie resten av dagen. Det gjorde jo ikke saken noe bedre. Sovetabletter nektet jeg. Jeg ville ikke ha noen form for medikamenter. Tanken skremte vettet av meg.
Jeg sluttet å svare på telefonen. Svarte heller sjelden på mail og meldinger. Gjorde meg utilgjengelig så snart jeg kunne. Unngikk kontakt med andre i den grad jeg kunne. Det gikk veldig hardt ut over den yngste av stor-jentene mine som ikke bor hjemme. Hun fikk skrekkelig liten oppfølging av mammaen sin. I tillegg var hun i en sårbar situasjon der hun virkelig trengte mammaen sin. Takk Gud for at hun hadde en omsorgs-person som gjorde en fantastisk innsats for at jenta mi skulle ha det bra. Min datter snakket med meg om det flere ganger, men jeg klarte ikke å ta opp telefonen og ringe. Klarte ikke å bryte mønsteret. Jeg kunne sitte å se at det ringte i telefonen, se at det var fra noen jeg er glad i, noen som bryr seg om meg, men jeg klarte ikke å svare.
Jeg satte i gang oppussing i huset for at jeg skulle ha en unnskyldning for ikke å ta imot besøk. Da slapp jeg å forklare, for det skjønte liksom alle. For når man pusser opp vil man jo ikke ha besøk og ikke dra på besøk heller. Jeg gikk omveier i byen når jeg så kjente eller lot som jeg var skrekkelig opptatt av telefonen og ikke så de. Jeg lekte struts og stakk hodet i jorda, hvis ikke jeg ser dere, ser ikke dere meg heller..
Jeg hadde noen venner som visste hvordan det stod til, og de var enestående. Ga meg ikke opp.
Jeg hadde selv et behov for å snakke med de store ungene mine, gi dem status, slik at de skjønte at jeg trengte tid. De viste forståelse for situasjonen, og det var godt å ikke behøve å forestille seg noe mens jeg var hjemme. Jeg fikk litt amnesti i en periode, og guttene ga Vesla litt ekstra omsorg da. Likevel var det mitt ansvar å være forelder, og de skulle ikke behøve å ta seg av søsteren. Det var en utrolig tøff høst. Vesla fikk nye lærere, og jeg måtte faktisk snakke med de i forbindelse med en del ting som måtte avklares, og det brukte jeg mye tid på å mote meg opp til. Likevel var jeg klar på at jeg skulle dra på alle foreldremøtene på skole og på fritidsaktiviteter, så fremt jeg hadde mulighet. Jeg innså at jeg ikke var på en god plass i livet, men bestemte meg for at den var midlertidig. Ikke permanent.
Resten av familien valgte jeg å holde utenfor. Ikke fordi de ikke ville forstå, men jeg var så sikker på at de ville hjelpe, og det klarte jeg ikke tanken på. Jeg klarte ikke å ta innover meg spørsmål og omtanke. Ville ikke at noen skulle se meg sånn som det faktisk var. Også ville jeg ikke ha de inn på meg. Klarte ikke mer teorier for quickfix! Orket ikke å bli fortalt at jeg var uansvarlig og vanskelig.
Jeg ble sykemeldt noen uker først. Hadde ikke lyst å snakke med noen. Ville bare være alene. Hadde panikk for at noen skulle kreve noe av meg. Visste at jeg ikke taklet forventninger fordi jeg ikke ville være i stand til å levere. Har det i meg at jeg ikke kan si nei når noen ber meg om noe. Sier bare ja til alt, og tenker at jeg betaler seg ved at andre blir glad. Heldigvis skjønte vel legen min at jeg begynte å distansere meg fra andre, så etter en måned bestemte han seg for at jeg skulle begynne på veien tilbake. Jeg nektet, og ble helt panisk ved tanken. Han ga meg to uker til, men sa at da var det nok. Ovenfor familie og venner lot jeg som jeg hadde vært på jobb eller jobbet hjemmefra noen dager. Gradvis kom jeg meg tilbake på jobb. Det var faktisk godt å kjenne at det hverdagslige gikk som det skulle. Rutine og struktur passet meg fint, selv om jeg ikke var på stasjonen mentalt mye av tiden.
Jeg hadde behov for å transformere det som gjorde vondt inni meg til noe annet. Det var for vondt å kjenne på. For vondt å jobbe med det. Det var som betent verk hele tiden. Jeg måtte bare flytte fokus bort fra det som gjorde vondt og over til noe som ikke var ødeleggende.
Dessverre ble jobben tilflukten min. Jeg jobbet hele tiden. Jobbet dag og natt. Da slapp jeg å bruke tid på det kaoset som regjerte i hjernen min. Det var mer enn nok å gjøre, så jeg fikk holdt meg selv opptatt. Den største sorgen var å avslutte et studie jeg elsket, men det var ikke mer energi igjen. Gradvis endret følelsen seg. Jeg gikk over til å være tom. Jeg var ikke deprimert. Var ikke sint. Var ikke glad. Elsket ikke. Hatet ikke. Følte ikke sympati, viste bare empati i den grad jeg visste det var forventet av meg. Jeg var ingenting og følte ingenting.
Vesla måtte prioriteres all den tid det var energi igjen i meg. Hun skulle ikke bli skadelidende for at jeg ikke fungerte optimalt. Livet mitt begynte å bare dreie seg om henne. Jeg sverget på at hun hver dag skulle høre at jeg elsket henne. At hun skulle vite at hun var verdifull og gjorde meg stolt. Jobb og Vesla. Alt annet var uinteressant. Hun skulle ha et trygt og fint liv. Det var målet mitt. Det jeg festet blikket mitt på der fremme…
