“En dag skal du dø. Men alle de andre dagene skal du leve” – Per Olov Enquist
Den siste tiden har disse ordene blitt mer og mer aktuell i mitt liv. Jeg har fått reflektere mye over aktiv dødshjelp og palliativ behandling. I min aldersgruppe begynner alvorlige sykdommer med døden til følge, å bli mer forventet. Foreldregenerasjonen begynner å bli godt voksen, og vi i vår aldersgruppe, virker ikke udødelig lengre.
Liv og død kommer så mye tettere på. For noen år siden var de dødsfall som berørte meg, uventede dødsfall. Alle var så unge. Det var så uventet.Nå er det blitt mer livets gang, selv om man likevel blir slått over ende av skjebnen av og til.
Jeg er for aktiv dødshjelp tror jeg. Dersom du er så syk at du aldri kan overleve, og slutten er forbundet med en tilstand som ikke er forenelig med livskvalitet, vil jeg at vi skal ha muligheten til å få avslutte livet selv. Det å reise til Sveits for å gjøre det, høres ut som et ensomt farvel. Vi i Norge er nok ikke klar for dette ennå, mange er ikke engang klar for å vurdere dette som en mulighet. Men jeg ønsker at de som har en sykdom som er uhelbredelig og utfallet er så kjent som det kan, vil jeg at man skal kunne ta dette valget selv. “Det er mitt valg, dette vil jeg ikke la mine pårørende måtte ta stilling til.”
De som får en alvorlig sykdom ønsker stort sett å leve. De har et håp. Kanskje får de en diagnose der behandlingen bare er livsforlengende, de vil aldri bli friske. De vil leve, fordi de har et håp om at de skal bli friske. Håp om et mirakel. Så skjer det, at det ikke er noen annen utvei enn døden. Pasient og pårørende mottar i siste fase palliativ behandling, som er pleie og smertelindring. Veldig ofte fungerer dette dårlig grunnet samhandling mellom sykehus og kommuner. Dette til tross for at det i 2010 ble vedtatt en samhandlings-reform som skal “sikre tjenestetilbud av god kvalitet, med høy pasientsikkerhet og tilpasset den enkelte bruker.” Den siste tiden har dette opptatt meg veldig. Skal pårørende og pasienter være nødt til å bruke den siste tiden på byråkratisk koordinering av tilbud fra helsesektoren, eller bør dette samkjøres på et overordnet nivå slik at de berørte kan få tid til omsorg i den siste fasen av livet? En koordinator funksjon som ivaretar dette for pasient og pårørende.
Så hvorfor så destruktive tanker da?
En av mine har uttalt at dersom de skulle bli skadet eller alvorlig syk med dødelig utgang, ønsker de assistert avslutning på livet. Dette fordi denne ikke ønsker livsforlengende behandling når det ikke lengre er håp om livskvalitet. Jeg ble litt satt ut, og sa at ingen kan be noen andre ta et slikt valg når man faktisk er pårørende. Jeg ville ikke klart å ta den avgjørelsen for noen. Jeg ville hengt i den skjøre bønnen om et mirakel. Svaret var da at det ansvaret var overført til pappaen fordi barnet var fullstendig klar over at jeg ville komme til å sloss for liv til siste åndedrag.
Jeg har akkurat sett filmen “Et helt halvt år” for n’te gang, og den er bare så fantastisk gripende og rørende. Og ikke minst den har høy kleenex-faktor. Den ga meg et bedre perspektiv på problemstillingen, men jeg håper ved Gud at den aldri blir reell..
Det var en vond men viktig samtale med mitt eminente barn, men jeg må respektere ønsket om ikke å gi livsforlengende behandling dersom det ikke vil gi en rimelig livskvalitet. En dag skal vi alle dø, men alle de andre dagene skal vi leve, men til hvilken pris dersom man er så skadet at det egentlig ikke er forenelig med liv..?
Men jeg har en bønn.. Det er at man registrerer seg som organ-donor. Hvis uhellet skulle være ute, kan man om ikke annet redde noen andres liv… Å registrere seg er ikke så vanskelig..
