Jeg bruker ikke spørre barna om jeg får lov å skrive innleggene mine, men hvis det gjelder dem, får de lese og godkjenne før jeg poster. Det gjelder Vesla også, selv om hun ikke kanskje er kritisk nok til å stille spørsmålstegn, og er fornøyd med det meste.
Når man skal åpne Pandoras eske er det ikke greit å forutse hva man kommer til å stå ovenfor. Det å slippe ut alt som kanskje ikke alle mener skal se dagens lys, medfører utilsiktet belastning på de som er rundt oss. Siste halv annet år har jeg vært i tankeboksen med “skal-skal ikke-tanker”, om å skrive noe litt mer privat på bloggen min, og jeg klarte ikke å bestemme meg for om jeg er sterk nok til å stå i det om jeg publiserer. For å kunne ta en fornuftig avgjørelse måtte jeg kalle ungene inn til familieråd. Det er tross alt en del av mammaen deres’ historie som kommer til overflaten. En del som vi i familien har holdt lokk over.
Familieråd hos oss er ikke det enkleste når de fire eldste er voksne og spredt rundt om i landet til tider. Vesla ble vel ikke spurt direkte, for hun vil ikke kunne forstå omfanget av det hele akkurat nå. Derfor gikk følgende melding ut til stor-ungene:
“Hei dokker, for første gang på to år skal æ reis aleina på ferie, hvis alt klaffer. Jeg drar ned og blir der i 14 dager.
Etter nedturen for to år siden har æ vært mye deprimert og tidvis vært litt bekymra for om æ va på tur å møt den berømmelige veggen.
Æ begynte å skriv bloggen for litt over et år siden for å kanalisere ut litt steam. Meningen va å bruke bloggen som terapi.
Vær anonym og skrive meg ut av depresjonen, men den tok litt av, så jeg turte ikke skrive de innleggene om det som hendte.
Det vil si de er skrevet, men ikke publisert. Jeg vet ikke om jeg tør det, men jeg har veldig lyst.
Pr i dag er det bare dere, legen min og noen venninner som vet hva som hendte, så øvrig familie får nok hakeslepp.
Så hva tenker dere om det? Blir det helt feil, eller kan dere leve med det? Føl at det e så personlig at æ treng dokkers støtte hvis æ skal gjør det.”
Herlighet for noen flotte unger jeg har! Tilbakemeldingen fra eldste kom kontant. “Gjør det som føles rett for deg.” Nest yngste hadde behov for litt mer info. Ikke for at hun var bekymret for at det skulle gå ut over dem, men for at belastningen skulle bli for stor på meg. Hun fikk lese innleggene, og syntes absolutt det burde publiseres. Guttene var stille først. Jeg ble litt betenkt og ga de noen dager å tenke på det før jeg pratet med de. Begge syntes at det var en avgjørelse jeg måtte ta selv, men støttet meg om jeg bestemte meg for det ene eller det andre.
Vesla måtte jeg ta en annen form for samtale med, for hun kan på en måte komme mer lagelig for hugg enn de store, nettopp fordi hun er såpass liten at det ikke har vært noe hun har merket så mye til. Det vil kanskje ikke være så lett for henne å svare på innleggene om hun skulle bli konfrontert med de, men jeg tenker at det ikke blir det store problemet. Vi ble enige om at vi skulle snakke godt sammen hvis det var noe hun ville snakke om rundt det hele.
Da har jeg klarsignal fra ungene, nå må jeg bare kjenne skikkelig godt etter om jeg er klar selv.
