I dag starter skolen her oppe i nord. En sommer er over, men jeg skal ikke nekte for at både Vesla og jeg synes den har vært altfor kort. Den varte liksom bare et øyeblikk så var den over. Det deiligste med sommerferiene er ikke nødvendigvis at jeg har ferie, men at jeg får stå opp i ro og mak og starte dagen alene. Det er deilig da. Ingen som maser. Ingen som snakker til meg. Ingen jeg kan ta ut det at jeg er morgengretten på. Jeg får være helt i min egen boble til jeg kommer på jobb.
I dag var det ikke sånn. Jeg stod opp, og jammen ta var ikke Vesla våken i det øyeblikket jeg gikk i dusjen. “Mamma! Kan æ kom inn? Æ må på do!” Hva er greia liksom? Ikke før åpnet øynene før maset begynner? For ikke å snakke om det faktumet at vi har to toalett i huset. Vesla ble elegant overhørt og jeg bare stupte inn i vannstrålene. Det var en dyd av nødvendighet for at ikke mor i huset skulle få akutte huggtenner og hekseklør. Bare det å få stå i dusjen og våkne skikkelig var nok til at min verden var noenlunde i balanse igjen, og dagen kunne begynne. I dag skulle jeg ikke ta død på noen!
Vesla gjorde det hun skulle, og jeg gikk mutt rundt å gjorde mine ting. Hun var rolig, smilende og blid. Jeg kjente på tilløp til mine hormonelle svingninger, så det var bare å komme seg på jobb. Vesla trenger ikke å få sin dag på skakke fra morgenen av, bare fordi jeg surker over å ikke få ha starten på dagen alene. Det går seg jo til, jeg vet jo det. Om noen dager har vi fått akklimatisert oss, og tilpasset hverandre igjen. Da er faren avverget. Utfordringen er at nå er vi tre som skal ut døra høvelig samtidig, og når mor i huset sliter med å tilpasse seg en unge, hvordan skal det da gå med to? Stakkars unger! Best jeg begynner arbeidsdagen min kl 07.00 fra nå av, slik at vi ikke møtes før vi kommer hjem!
Neida, mor skal ta seg på tak! Jeg skal være blid som ei lerke så godt som jeg klarer, og klarer jeg det ikke så blir det fake it till you make it!
