Hvis jeg sier norsk kultur, hva er det nærliggende å tenke på da? For de fleste er det en nisselua, bunader, bygdetun og bondegårder, folkemusikk på hardingfela, fiskerbonden, fjell, fjorder og spektakulær natur, og ikke minst melkesjokoladen.
Det er en vedtatt sannhet at vi går på ski om vinteren, elsker fjorden om sommeren og vi alle er gjestfrie, om enn litt trauste inn i mellom. Vi elsker fårikål og risengrynsgrøt og ikke minst multer til dessert. Norge er et land med en sterk tradisjon som strekker seg flere hundre år tilbake.
Kjennskap og trygghet til vår kultur er avgjørende for hvordan vi møter mennesker fra andre kulturer. De senere årene har nordmenn valfartet utlandet for å utforske andre kulturer. Riktignok reiser majoriteten for å oppleve bekvemmelige turistmål, og vandrer gjerne i timevis for å finne en spiseplass hvor de serverer kjøttkaker. Heldigvis blir det stadig mer vanlig å være kulturturist, og oppleve andre lands kulturer fremfor å lete etter det som minner mest om Norge. Vi er nysgjerrige og ønsker i større grad å lære om andre kulturer på våre reiser. Men er vi nysgjerrige nok på de nye kulturene som er kommet til Norge for å bli?
Ved inngangen til 2019 var det ca 180.00 norskfødte borgere med innvandrer foreldre i Norge. Disse 180.000 og foreldrene er kommet til Norge for å bli, og med seg har de sin kulturarv. Disse har også behov for å kjenne sin kultur og være trygg på den.Min tese er at når man vet hvem man er og hvor man kommer fra, og man blir respektert for den kulturen man har med seg, er det lettere å slå rot i et nytt samfunn. Likeså må vi bli bedre på å inkludere alle inn i vår kultur å slutte med vås som å bli harm over at ikke etnisk norske nordmenn bruker bunad.
At en minoritets nordmann vil bruke bunad er jo bare en måte å omfavne det norske og å vise respekt for vår forankrede kultur.
Hvis jeg nå spør hva er norsk kultur, er ikke lengre svaret det samme. Den norske kulturen er ikke lengre bare fårikål og ferskfisk. Den er kebab og bacalao også! Den norske kulturen et ikke bare 17.mai og Den Norske Kirke. Den er ID og ramadan og moskeer. Det er ikke bare folkedans og hallingkast, den er også arabisk folkemusikk med tombak. Norsk kultur blir ikke fattigere og utvannet ved å inkludere nye kulturer, tvert i mot. Det er et mangfold og berikelse for den som våger å dytte nisselua litt opp fra øynene og se det nye.
I skjæringspunktet mellom de forskjellige kulturene er det rom for det nye. Den kulturen vi skal ha med oss inn i fremtiden. Vi befinner oss der nå. Vi står klar for å skape en felles fremtid med de nasjonalitetene som er kommet til Norge for å bli.
Kultur er ikke problemfri, og det vil alltid være punkter der det vil oppstå motsetninger. Noen motsetninger må vi leve med, og noen må vi kompromisse på. Det viktigste er likevel å sette ord på det problematiske og gå i dialog om det. Løsningen finnes der det er vilje.
På middagsbordet kan det være både fårikål og kebab uten at det er noe spektakulært i det. Det er den nye normalen. I fremtiden kan vi ikke lengre snakke om vi og de. Da må vi snakke om oss, og ikke minst må vi forene oss slik at vi kan snakke om vår felles kulturarv.
