Så var Vesla vel hjemme etter NNM i helga. Det var ei sliten frøken som kom hjem ut på søndagskvelden, og før det var gått en time lå hun i dyp søvn i senga si.
Den lille timen hun var våken var hun ordknapp og mer opptatt av å kose med hundene enn å fortelle så mye. Det var åpenbart at hun satt med masse nye inntrykk, som hun hadde behov for å fordøye. Etter to år får endelig ungdommene delta på aktivitetene igjen, og hos oss har det unektelig vært masse spenning i forkant.
Hele klubben gjorde det veldig bra i Harstad, og det vanket mange pokaler i alle valører, både på tropps nummer og på programmene til de enkelte utøverne. Under premieutdelingen fikk jeg en snap. Det var et bilde av Vesla på toppen av pallen. Vinner av One baton i sin klasse. Tenk at hun vant! Jeg var så glad hun fikk betalt for all jobbingen, for det har ikke alltid vært like morsomt å dra å trene når andre gjorde morsomme ting hun ikke har kunnet delta på. Når andre har dratt til byen for å henge, har hun ofte gjort seg klar til treningshelg. Det har vært ganger jeg tror det har kostet mer enn det har smakt. Men ikke i helga. I helga fikk hun lønn for strevet.
Jeg trodde jeg kom til å få se pokalen umiddelbart når hun kom hjem, men jeg måtte spørre om å få se den. Vesla hentet den frem, men var så sliten at det var veldig lite entusiasme å spore hos henne. Akkurat som lufta var gått litt ut av henne. Hun sa ikke noe, men det lå i lufta at hun lurte på hva som skulle skje nå. Hva blir veien videre?
Som mamma er jeg selvsagt utrolig stolt av jenta, det skulle bare mangle, men jeg tenker litt som henne. Hva nå? Jeg synes det er så viktig at ungdommene har fritidsaktiviteter som gir de glede og mestring, og at det ikke nødvendigvis er konkurranse i alt de gjør. Ja, vi skal legge til rette for at barna skal ha utvikling og bli gode i det de gjør, og at de skal få mestringsfølelse, men det er ikke plass til alle på pallen! Hva gjør det med de som ikke når opp? De som ikke får pokalen i hånda og som blir listefyll?
Mange av ungdommene er lidenskapelig opptatt av det de holder på med, og har en indre motivasjon til å bli bedre og bedre, men det er også ungdommer som bare koser seg med aktiviteten, og som ikke vil ofre sosiale tilstelninger med jevnaldrende. Hva med disse barna som er med for å delta i det sosiale og ser på aktiviteten som en koselig adspredelse fra andre ting? Hvordan skal de motiveres? Og hvor lenge vil de være med hvis de føler at de ikke lykkes? Dagen vil komme der Vesla er listefyll. Hva vil det gjøre med henne? Når hun opplever at selv om hun har jobbet hardt og målrettet, så får hun ikke det resultatet hun ønsker? Vil hun fortsatt synes det er verdt all det arbeidet hun legger ned? Vil hun tenke at deltakelse og det sosiale er lønn nok for strevet? Innenfor drill er det ingen som blir “benket”, så sånn sett er drill en snill idrett. Alle får bli med så lenge de vil. I tillegg er trenerne i klubben til Vesla, dyktige til å se utøverne sine individuelt og som gruppe. Det er essensen av å trene en drilltropp. I klubben er de flinke til å vektlegge det sosiale og bygge alle utøverne opp som gruppe.
Jeg mener ikke at konkurranser for ungdommene nødvendigvis er negativt, men jaget etter resultater må ikke være altoverskyggende. Vi må også gi ungdommene et støttende miljø som lærer dem å godta det å mislykkes, uten å tenke at det er verdens undergang.
