Multitasking-talent

At jeg er en dame med skjulte talenter bør det herved ikke herske noen tvil om etter dagen i går.

Etter en dag med skikkelig rock n’ roll på jobb, bar det rett hjem for å få Vesla ferdig til generalprøve. I helga skal hun på Nordlysdrilliaden i Harstad. For første gang skal ikke jeg være med, og derfor måtte jeg selvsagt overvære generalprøven. Problemet var bare at jeg også måtte ut å kjøpe det aller siste hun manglet. Tynn-strømpebukse uten skille, bobby-pins, hårskum og spray, glitterspray og scrunchy. Dermed måtte jeg ta en bytur også. Hva gjør man ikke for ungene?

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Alt kunne gått rolig for seg,  hadde det ikke vært for at Glimt spilte retur-kampen mot AZ på akkurat samme tid!

Dermed ble ungen nesten kastet ut av bilen i ekspressfart, og så la jeg meg på hjul mot byen i det kampen startet. Jeg hadde kampen på mobilen, men siden jeg kjørte, satt jeg bare å lyttet på kommentatorene.

Etter å ha parkert, nappet jeg telefonen med meg og stredet rett inn på City Nord. Der var det nesten folketomt. Det var ikke så rart. Alle var hjemme å så kamp. Ja, utenom meg og betjeningen i butikkene. Fordelen var at jeg kunne se kampen mens jeg shoppet.
På Cubus glapp det et «FAEN!» ut av meg vesentlig høyere enn forventet. Betjeningen skvatt til, og jeg måtte unnskylde og forklare. Glimt lå nemlig under med ett mål. Da den stakkars vettskremte butikk-medarbeideren fikk høre det var kampen som var årsaken, ble jeg umiddelbart tilgitt.

På Normal runget et «JAAAAAA!!!» gjennom lokalet. Glimt utlignet! Tre unge damer så lattermild på meg når de oppdaget at jeg så kamp.
Da jeg gikk videre glapp det ut et vræl i form av «E DU SERIØS?!» De pokkers nederlenderne gikk på ny i ledelsen! Pulsen min nådde uante høyder.

Da jeg forlot City Nord i pausen, var jeg utslitt! Nå måtte jeg bare få hentet frem supporter-mamma’n. Supporter er supporter, enten det er fotball eller Vesla.

Siden kampen var så spennende var det litt vanskelig å legge bånd på seg og bare gløtte ned på kampen på VG live. Men nå var det jo Vesla som var 1. pri. Selvsagt var mammaen veldig stolt! Hun var så flink!

Selv om jeg var opptatt med Vesla, hadde jeg kenguruer i magen og klump i halsen mens jeg satt å var dedikert mamma. Når Vesla deltar på noe, får jeg alltid et snev av emosjonell-inkontinens. Jeg blir så lett rørt.

Mens barnet mitt danset, levde Glimt farlig på banen. Veldig farlig, men jaggu klarte de ikke å klamre seg til ekstra omganger. Nervene mine var i helspenn! Kunne dette gå veien? Første omgang startet da vi kjørte hjem. Ett par kilometer hjemmefra kom scoringa, og med den kom det gutturale ur-brølet! Herregud! Glimt var i ledelsen og det var bare én ekstra omgang igjen. Jeg var euforisk!!!

Det var IKKE min kjære datter!

«Hvis du brøla sånn dær én gang til, så tar æ telefonen fra dæ, og du blir fri i uoverskuelig fræmtid! Æ drit i at æ e onge!»

Jeg skrålte lykkelig mot henne  at nå kunne Glimt vinne! Glimt vant! Tenk det! Det var en slite-kamp, og helt utrolig at de klarte det. De er i kvartfinalen!

Jeg ble dog noe bekymret over meg selv i det hele. Jeg tørr ikke lese avisen, for der står det vel om ei halvgammel kjerring som løp rundt på City Nord og kom med ukontrollerte verbale utbrudd til mobilen sin.

At ikke sikkerhetsvaktene geleidet meg ut av senteret, var nok bare fordi også dem var opptatt med å se kamp. Hvis ikke, ville de nok ringt til noen menn i hvite frakker som hadde kommet for å hente meg. Hadde de gjort det skulle jeg gaulet DÆVEN DET E DEILIG DET HER! mens de har puttet meg inn bak lukkede dører!