livetmedvesla

For litt siden var jeg i konfirmasjonen til min guddatter. Konfirmasjonen ble holdt i et lite kapell et stykke unna hvor vi bor, og det var en for oss ukjent prest som holdt den.

Presten snakket til konfirmanten om at ungdommene må finne sin egen vei i kristenlivet. Finne den måten å leve med troen som ble rett for dem, enten det var å gå hyppig i kirka eller finne troen andre steder. Han gjentok at Jesus budskap var at Guds hus var stort og hadde rom for alle, og det var gjort klart for oss. Fortalte at kirka også hadde rom for mangfoldet blant oss.

Mangfold og inkludering har vært min akilleshæl når det kommer til kirken. Den motstanden som en stund var ganske markant mot å akseptere at kjærlighet kommer i mange former, og standpunkter om at likekjønnede ikke fikk gifte seg eller kunne bli ordinert til prest, gjorde slik at jeg vurderte seriøst å meldte meg ut av hele greia. Akkurat der ble kirka så dobbelt moralsk som det gikk an for min del.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Mitt tilbakevendende argument har alltid vært at ingen mennesker defineres på bakgrunn av sin seksuelle legning. Hva sier det om hvordan et menneske egentlig er? Mennesker defineres av medmenneskelighet og integritet. Mange i det kristne miljøet falt gjennom hos meg på dette. De var fordomsfulle og sneversynte, og hadde holdninger som strider totalt mot nestekjærlighet. Heldigvis tok den norske kirke en helomvending, og jeg like så.

“Du skal elske din neste som deg selv..”

Det står i bibelen. Da blir det himla rart for meg å tilhøre en kirke som dømmer andre ut fra hvem de elsker, særlig når det å elske noen, er den mest edle følelsen man kan ha?

Nei, nå havna jeg ut i det igjen. Tilbake til denne presten. Jeg fortalte min guddatter at jeg syntes det var en bra prest som holdt konfirmasjonsgudstjenesten. Jeg syntes presten var morsom og flink. Hun var enig og omtalte han som kul. Han hadde forstått at flere av konfirmantene ikke helt visste hva de trodde på. Han hadde forstått at ungdommene så på kirka som et sted som kunne fremme utenforskap. Dessuten, la hun til, var han homofil.

DA demret det for meg. Dette var den presten det hadde vært en del lokal motstand mot da han kom hit nord. Han som ikke fikk holde gudstjenester i Normisjonens lokaler, angivelig på grunn av utviklingen i den norske kirken de siste ti årene med hensyn til lære om samliv, abort og livets utgang. Jeg tror heller det er fordi han er homofil. Personlig engasjerte hele saken meg, og gjorde meg glødende forbannet en stund, før den gikk i glemmeboken.

Forøvrig fikk jeg med meg at leieavtalen med Normisjon ble terminert. Likevel har det vært avholdt gudstjenester på grendehuset og utendørs på øya.

Etter å ha overvært en konfirmasjonsgudstjeneste med denne presten tenker jeg at det er flott for folkene på øya som får møte kirka gjennom denne presten. Håper de tar godt vare på han. Det står i Bibelen at Gud er i alt omkring oss, så hvor denne presten holder gudstjenestene er ikke viktig, men budskapet hans, det er det verdt å få med seg.

La oss snakke om foreldrene til ungdommer som rett og slett bare er drittunger. Ungdommer som vokser opp med foreldre som får åpenbare signaler om at sneipen er en kødd, men som holder ei hånd over henne uten å evne å se feil på eget avkom. La oss snakke om foreldre som svikende rollemodeller.

En stor del av et barns læring er basert på imitasjon av oppførelsen utført av en rollemodell, da ofte foreldrene deres. På bakgrunn av psykologi professor Albert Banduras forskning om læring og personlighet, påstår jeg at våre barns adferd og holdninger langt på vei gjenspeiler sine foresatte/foreldre.

Banduras gjennomførte på Standford et eksperiment ved bruk av bobo-dukker på en gruppe barn. Han delte gruppen, der en del fikk se en voksen være voldelige mot dukkene, en annen gruppe fikk se den voksne som en ikke-aggressiv modell.
Resultatet var tydelig. Barna imiterte langt på vei den voksnes handlinger i begge gruppene. Enkelte av barna i gruppene som  ble påvirket med voldelig og fornærmende adferd, vurderte likevel konsekvensene av sine egne handlinger før de handlet, men det gjaldt et signifikant undertall.

Når Vesla oppfører seg dårlig, er et av mine hovedargumenter ovenfor henne, at jeg ikke aksepterer det, for hun har lært bedre. Hun vet forskjell på rett og galt. Jeg bruker å si at jeg forventer bedre nettopp fordi hun kommer fra et møblert hjem. Det er ingenting som får meg så forbannet, som når hun prøver å bortforklare eller unnskylde dårlig adferd. Jeg forventer faktisk bedre av henne fordi hun er vant til bedre hjemmefra. Hun vet at jeg synes det er flaut om hun viser dårlige oppførsel, fordi det langt på vei speiler den oppdragelsen jeg har gitt henne. Ut fra dette sier det seg selv at Vesla godt kan finne på å være en shit-kid, men da er det min jobb som foreldre å korrigere henne og vise henne hvordan man skal oppføre seg.

“Gjør meg stolt!”

Jeg bruker å si det til ungene, når de skal noen steder. Kanskje mest på tull, men definitivt med et snev av alvor bak. Når man har fem barn, har det selvsagt vært flere episoder der jeg har måtte irettesette og korrigere ungene for dårlig adferd. Mange ganger har jeg vært så forbannet på de at det halve kunne vært nok, og andre ganger skjønner jeg at de kanskje har respondert på andres adferd, men det unnskylder ikke mine barn. De er bedre oppdratt enn som så.

Jeg kunne også stukket hodet i sanden, og sagt at dette ikke kunne stemme. Mine barn gjør ikke sånt, de har måtte blitt uriktig beskyldt for noe, eller de har blitt påvirket av andre. Jeg kunne i hele tatt valgt å være en unnfallen foreldre som kostet det hele under teppet og bare ventet på at det skulle gå over. Det hadde vært urettferdig mot mine unger. Da kunne det hendt at de hadde lært på en enda hardere måte enn de ellers måtte. Eller de kunne endt opp med å ikke lære i hele tatt.

Barn som utvikler seg til å bli mobbere dreier seg om hvorvidt vi som foreldre opptrer som oppdragere. Professor Erling Roland ved Læringsmiljøsenteret ved Universitetet i Stavanger, forteller at det ikke er grunnlag for å hevde at mobbere er barn som har hatt en vanskelig oppvekst. Det er snarere “..krevende barn som har vokst opp med foreldre som er utydelige i sin kommunikasjon, og som i visse situasjoner gir etter mot sin vilje. Og dersom resignasjonen etterfølges av en fortvilelse hos foreldrene, kan barnet ta dette som en belønning for sin negative adferd. De serum at de får en makt over foreldrene, og dette kan utløse mobbetendenser hos barnet i omgang med jevnaldrende.”

Igjen, sneipens dårlige adferd kommer hjemmefra! Så når ungen din er en shitkid er det kanskje på tide å slutte å stryke medhårs, og begynne å markere seg som voksen? Hvis ikke vil sneipen kanskje utvikle seg til en liten tyrann, og sannsynligvis utvikle seg til en like uklar, og kanskje til og med dårligere rollemodell enn opphavet.