100% komplett pinlig

Jeg er et godt menneske. Ja, jeg vil i så fall være et godt menneske. Så hvis dere hører våre nye landsmenn fra Ukraina fortelle at de ble overfalt av ei halvgal dame i Bodø, så var det i beste mening!

I dag avspaserte jeg fra jobb. Vesla havnet på legevakten meg forslåtte føtter i går, og humper nå rundt på krykker. Det skal sies at hun manøvrerte rullestolen med imponerende presisjon rundt på legevakta, men den fikk vi ikke med oss hjem.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Altså måtte jeg kjøre henne på skolen i dag. I tillegg skal jeg på noen sosiale greier i kveld, så da tok jeg heller ta en rolig morgen og dro med buss til byen ut på dagen.

For å komme seg til byen fra meg kan du ta to forskjellige ruter. De har forskjellige busstopp, og ligger ca 50 meter unna hverandre. Jeg vet det går en buss 23 minutter etter hver hel time, og gikk til bussen i god tid for en gangs skyld. Været var nydelig, så bare godt å være ute litt.

Jeg så det stod endel ukrainske damer i lystig samtale på det busstoppet jeg egentlig ikke skulle til, og jeg tenkte at da kom det nok en buss fra den andre retningen før den andre, og om jeg tok den, kom jeg frem litt kjappere.

Jeg gløttet kjapt på bussruta som hang der, og rynket brynene. Det var ikke merket noen buss. Pokker! Selvsagt var disse damene så ny her, at de hadde ikke fått med seg at de stod på feil busstopp.

Ok, da var det bare å finne frem smilet og være hjelpsomme-Heidi. Jeg forklarte kjapt på engelsk at de var ved feil busstopp, men de så bare litt forbauset på meg. De prøvde å forklare at de skulle med den andre bussen tror jeg, men det kom jo ikke noen buss der. Ikke forstod jeg helt hva de mente. Shit! De kunne åpenbart ikke engelsk så godt, og nå begynte jeg å få dårlig tid. Jeg gestikulerte og forklarte på nytt, pekte på det andre busstoppet og veivet de med meg. Fortsatt så de bare dumt på meg. Ivrig og kanskje litt utålmodig fortsatte jeg: «You have to come with me if you’re going to the town! Jeg hørte at jeg hevet stemmen ørlite.

Omsider åpnet den ene damen munnen og så på god norsk: «Nei, vi skal ikke til byen vi vente på noen som kommer med bil!» Så flau som få stotret jeg frem en unnskyldning og begynte å gå mot det andre stoppet, og der kom bussen!

Jeg løp som en gal midt i veien og veivet med armene! Jeg hadde ikke tid til å miste bussen. Ikke sjans om jeg rakk den, og da jeg kom meg av veien kapitulerte jeg. Bussen suste forbi meg, og det gikk plutselig opp for meg at det var bussen FRA byen. Jeg trakk pusten og gikk med hevet hode og rolige skritt til det opprinnelige busstoppet, og lot som det er helt normal adferd å løpe tulling på veien, rett mot bussen. Jeg var egentlig ganske flau, og tenkte at om ikke disse damene var blitt små-sjokkert, fikk de i det minste seg en god latter!