“MAMMAAAAAA!”

Helt klart at med en sånn alarm var det bare å komme seg på badet å se hva som forårsaket alarmen. Inne på badet satt Vesla å så storøyd inn i dusjen. “Mamma, det e magi! Det renn av sæ sjøl!”

Neida, det var ikke magi, bare dusjkabinettet fra helvete. Den dusjen har vært mer problematisk enn en byggesøknad til kommunen. Den har rydd i staver unna for unna. Det skal sies at forhandler har vært hjelpsom med å gi meg nye deler, men hva hjelper det når jeg har ti tommelfingre å fikse dette med?!

Nå røyk altså blandebatteriet..

Jaja, jeg ler nå litt her. Kanskje jeg burde få OSS en mann som Vesla sier 😉

 

Her sitter vi da. Uten vann, for jeg måtte slå av hovedkrana slik at ikke alt varmvannet tømmes med en gang. I morgen skal jeg dra å få flere reservedeler til min lille nemesis ute på badet. Det positive? Jeg fikk vasket bak dusjkabinettet og renset sluken… Yeyyy… 🙂

På tide å komme seg opp i salen igjen?

De siste årene har Vesla og jeg bodd alene sammen med brødrene Brothers. Det har vært fint, men guttene er voksne og har sine egne liv. De er stadig mindre hjemme, og dagene blir derfor overlatt til Vesla og meg alene. Vi har det egentlig veldig fint, men også Vesla begynner å trekke mer ut til venner. Nå er jo jeg godt over middels sosialt anlagt, så jeg sitter jo ikke hjemme og grunner over det, men det er av og til litt kjedelig å alltid være alene.

Jeg har hatt en kjæreste i noen år, men det ble brudd i januar. Vesla var veldig fornøyd med han, mammaen også, men det var endel hinder som gjorde at det ikke fungerte så bra i lengden. Jeg var skikkelig förtjust i han, så det å finne noen erstatter har liksom ikke vært så fristende eller et tema så langt.

Go’jenta og jeg lå henslengt i sofaen og pratet om løst og fast. Litt hit og litt dit. Uten egentlig å ha noe mål og mening med samtalen. “Mamma! Du må ha en kjæreste!” Jeg så på henne med en frenetisk øyenbryns-dans og lurte på hvorfor det. “Du e aleina bestandig!” Jeg parerte med at jeg liker mitt eget selskap, så det går helt fint. Og jeg dro frem at man ikke kan være lykkelig sammen med andre før man klarer å være lykkelig med seg selv, og masse andre floksler.

“Men hver gang vi fær noen plass treff vi familia med mammaer og pappaer, men vi e aleina!” Jeg forklarte at det ikke nødvendigvis betyr at de som er i en familie har det så mye bedre enn oss, og at vi to tross alt også er en familie og gjør masse hyggelige ting sammen. Hun var jo enig i det. “Men æ syns vi åsså kunne hadd en mann!” Jasså, så det kunne vi?

Da Vesla var i seng satt jeg og tenkte på om jeg var klar for å begynne å treffe noen igjen. Klart det er hyggelig å være to sykker sammen på typiske ting der man er par, men jeg tror ikke jeg har lyst på noe mer. Jeg tror det er for mye igjen under overflaten fra han som brukte å være der, og vet ikke om jeg er klar til å gi slipp.

En venninne av meg var klar i sin tale. “La det gamle ligge, og kom deg opp i salen igjen. Vi har enda masse liv igjen å leve!” Opp i salen igjen? Smart å si til ei som er piss-redd hester og omtrent ikke vet hva en sal er!?

 

Nei, tror jeg har det fint i vår lille familie som den er!

 

 

 

Min … er større enn din!

Jeg har vært med på åtte fødsler. Av disse har jeg hatt hovedrollen i fem av dem. Tre ganger har jeg vært med som moralsk støtte. Det å få egne barn er slitsomt, men det å være tilstede når andre føder er bare så utrolig vakkert faktisk.

Da jeg skulle ha min eldste datter gikk vi på fødsels-forberedende kurs. Først da jeg kom på kurset ble jeg nervøs. Ikke bare for fødselen, men det gikk opp for meg at jeg skulle være ansvarlig for et lite menneske som var total avhengig av meg. Jeg skulle sørge for at den lille spiren som vokste i magen fikk et trygt og godt liv med masse varme og kjærlighet. Kom vi til å fikse det ansvaret det er å bli foreldre? Jordmoren forsikret oss om at vi var utstyrt med en god dose sunt bondevett, så det skulle nok gå bra 😊

Tidligere den dagen det braket løs, kom en nybakt venninne innom. “Blir det jævlig?” spurte jeg noe engstelig. Hun bekreftet at det var vondt, men at kvinner gjennom tidene hadde født før meg og det gikk oftest bra. Så sa hun enkelt at for hver ri fikk jeg mobilisere hodet til at neste ri skulle bli hardere, så det var ingen grunn til å synes synd på seg selv. Det gikk helt som etter skoleboka, men jeg hadde hele tiden fokus på at det skulle bli verre med neste. Fødselen gikk bra, men ja, det var vondt.

Etter fem egne fødsler som alle har vært forskjellige, og har gått bra, føler jeg jo at jeg har en viss kompetanse på området. Jeg har ikke brukt medikamentell behandling, og ikke opplevd spesielt alvorlige komplikasjoner.

Siste fødsel jeg var med som ledsager, var så vakker. Det var natt. Dempet belysning og en rolig stemning på fødestua. Når barnet ble født lå det i fostersekken. Beibien så ut som en marmorstatue når den kom ut. De sier at det er lykkebarn som blir født i fostervanns-posen. Må innrømme at jeg gråt som en unge da jeg kom hjem. Jeg var så rørt over å få den tilliten av foreldrene, slik at de ville jeg skulle være der.

Vi kvinner har det med å fortelle om fødslene våre. I rette fora virker det som om det er om å gjøre å ha hatt den jævligste fødselen. Blod og smerter av en slik art at det er et Guds under at vi overlevde. Stakkars de som ikke har fått barn før, og som må overhøre disse beretningene. De kommer jo til å ha traumer mot å få barn etterpå. Men vi liker å fortelle om det. Fortelle en historie der alt dreide seg om oss. Hvor mye smerte vi tålte. Hvor sterke vi er. Hvor mange hinder vi måtte gjennom. Jo verre, jo bedre historie! Klart det er mange som har dramatiske og kjempe harde fødsler, og ikke alle går bra, det er helt klart. De fleste har likevel normale fødsler. Kroppen vår er konstruert for å takle denne påkjenningen. Vi vet det jo egentlig alle sammen.

Dette er jo definitivt en dame-greie, faktisk ikke så mange menn som skryter av lange, harde fødsler. Naturlig nok 🙂

Mennene føder ikke, men alle har fått den største fisken eller har den største tissen. Hadde det vært en mann som hadde født, hadde barnet vært 10,4 kg og 30 cm mellom øynene når det ble født. For ikke å glemme at beibissen hadde vært minst 1 meter lang og sunget «You’ll never walk alone» så alle på Anfield hadde reist seg med hånda på hjerte og sunget med.

Vår Herre visste hva han gjorde når han la ansvaret for å bære frem, og føde barn til kvinnene. Vi overdriver og er dramatiske, men vi føder små beibier og ikke konfirmanter 😂

I dag er det Sankthans feiring

Som den vimsa jeg er glemte jeg at det var Sankthans i dag da jeg handlet inn til helga. Vanligvis har vi grillet hjemme og sittet på terrassen og koset oss, men det går ikke i år. Noen naboer har nemlig plassert campingvogner og biler midt i utsikta mi. For første gang tenker jeg også: “Den jævla nabo’n.!” I-lands problem som jeg faktisk ikke gidder å vie noe mer oppmerksomhet..

Likevel har jeg har ingen planer klar for feiringa. Vesla MÅ jo få feiring! Så her må det improviseres. Så hva gjør vi nå da? Heldigvis finnes det jo butikker som er søndagsåpent, så litt skal vi få fikset.

Vi kan feire i Bodøsjøen på det nye Jektefartsmuseet vårt, men da blir det endel kjøring for oss som bor på landet. Regner også med at det kommer til å bli masse folk der siden vi akkurat åpnet området etter all byggeaktiviteten.

Her vi bor lager båtforeningen bål med leker for barna. Det er jo hyggelig å gjøre noe i nærmiljøet, men på sånne tilstelninger er det alltid kjedelig å komme bare mor og datter. Det er nok derfor vi har brukt å invitere andre til oss heller.

Det er ikke det beste været heller, men vi finner nok på noe..

Vesla skulle sole seg på Sankthans i 2013, og insisterte på solbriller, de fant hun ikke, så da måtte hun improvisere..

Det er sikkert mange kreative sjeler der ute, noen tips til å feire Sankthans på en ny og koseligmåte som passer for Vesla og Mamma’n til Vesla?

Vesla på museum

Foto: Ernst Furuhatt

 

I dag åpnet vi det etterlengtede Jektefartsmuseet i Bodø. Endelig kan vi ta skikkelig vare på den siste originale jekten, Anna Karoline. Det er en mektig båt med masse historie i seg selv, men hun representerer også historien for grunnlaget til eksistens for mange av stedene langs kysten.

 

Foto: Ernst Furuhatt

Det har vært 60 år med jobbing for å få frem den viktigste historien for kystutviklingen i Norge. I dag kunne vi stolt åpne dørene til et nytt nasjonalt museum. Det skjedde med brask og bram som seg hør og bør.

Siden det er lørdag, måtte Vesla bli med meg på jobb. Det har hun aldri noe i mot. Er hun på kontoret, tegner hun eller leker skole. Er hun på noen av museumsanleggene har hun aldri problemer med å finne på noe å gjøre. Hun og jeg gikk en runde i museet før offisiell åpning, og utbruddene hennes tydet på at hun fant masse som falt i smak.

Vesla fant helt klart sin favoritt.

Da vi gikk ut av utstillingen fikk jeg klar melding om at hun vil tilbake hit, for her var det masse hun ikke hadde fått utforsket. Det gir en klar pekepinn på at mine dyktige kolleger har utviklet et konsept som også fenger barna.

Etter rundturen fikk Vesla beskjed om å være premiebarn. Hun satte seg pent ned med telefonen mens mammaen fikk gå å mingle litt. Det er på sånne dager jeg bare føler meg som super-mamma. De gangene er gode å ta med seg for en til tider sliten mamma. ❤️

Åpningen foregikk utendørs. Det kom båter seilende inn fjorden, og det ga både gåsehud- og kleenex faktor. Det var taler og laget et eget verk, fremført av Bodø domkor. Riktig så vakkert og melodiøst. Om masse fantastisk hyggelige mennesker som overvar åpningen.

 

Foto: AN.no

Da den offisielle biten var over trakk noen av oss kolleger oss tilbake med en kopp kaffe på lunsjrommet. Vesla ble med, fikk litt sjokolade og potetgull, og gjorde ikke så mye av seg der heller. Det var ei snill og hyggelig stund.

Vel hjemme måtte jeg jo spørre hva som var det fineste ved besøket. «Det va når vi satt oppe med de andre og dokker prata og flira. Det va så fint!»

Ahhhw… hjerteungen min ❤️❤️❤️

Jeg er så utrolig vimsete og lettlurt

Herlighet for et naut jeg er til tider!

Det er jo allment kjent at jeg tidvis er brutalt okkupert i hodet. Jeg er en sånn distré person at jeg ofte glemmer og roter ting til.

I går jobbet jeg over på jobb. Det var ikke planlagt, men jeg glemte toget kl 16.00 og toget kl 17.24 kom jeg på en halvtime etter. Da ble det ni toget hjem. Jeg slokket og låste på kontoret i god tid før toget skulle gå. Tenkte det ble deilig å gå til togstasjonen og samtidig få frisk luft. Da jeg hadde gått i ca 10 min, begynner jeg å se meg rundt og innser at jeg har gått i feil retning, og ikke rekker toget. Ja, så ble det buss da…

Jeg jobbet i dag også, og hadde hodet fullt da jeg plukket opp eldste sønn på tur hjem. Vi satt å tørrpratet da vi passerte et jorde med noen sauer.

-Vet du at sauene drukner når de kommer i vann?

Jeg så undrende på sønnen og lurte på hvorfor. Det kunne jo være fordi ulla dro de under vann liksom. Han avkreftet det, og fortalte at det er fordi sauene ikke har lukkemuskel i rumpa, så de fylles med vann.

Jeg ble stum. Hvordan i all verden vet han så mye sære ting?

»Mamma, du e utrulig lettlurt!» Avkommet satt tvekroket og lo av meg mens jeg innså at jeg ikke akkurat fremstod som noen lysende Einstein… 😳

 

Proud of Pride

Jeg er så glad for at vi lever i et samfunn som er blitt litt bedre på å anerkjenne mennesker ut fra deres personlighet og ikke deres seksuelle legning. For når har seksuell legning vært det som avgjør om du er et godt menneske? Det påvirker ikke hvilke valg du tar som medmenneske. Om du reiser deg på bussen for de eldre. Om du hjelper noen som har det vondt. Om du vasker huset for bestemor, eller klipper gresset for naboen. Om du bryr deg om en fremmed, eller tar deg tid til å være medmenneske. Om du er ærlig og pålitelig. Om du er en god venn eller kollega. Det betyr ingenting i den store sammenheng.

Det betyr bare at kjærligheten tar en annen vending enn det som samfunnet anser som normalt. Jeg er så glad for at samfunnet stadig blir litt mer åpen for at kjærligheten ikke trenger å støypes i ei form, men at den kommer i mange varianter, selv om det ennå er en lang vei å gå.

Fortsatt hetses folk for sin seksuell legning. Jeg tror det er små mennesker som gjør dette. De med stor redsel for forandringer. De som tror de besitter fasiten på livet. Hva gjør at noen tror innbitt at de er berettiget til å ha en mening om andre menneskers følelser og kjærlighetsliv?

Jeg er vel ikke den som er best egnet til å sitere bibelhistorien, men skulle ønske vi kunne tenke som Jesus i fortellingen om en kvinne skulle stenes fordi hun hadde begått et ekteskapsbrudd. Jesus stoppet mobben og sa: (relativt fritt gjenfortalt etter hukommelsen) “Den som har holdt sin sti ren, kan kaste den første sten.”

Vi skal ikke dømme andre!!! Vi må passe på oss selv!

Jeg er glad for Pride! Glad for at det i 50 år har vært feiring av mangfoldet av menneskers kjærlighet.

Tenk at fortsatt er det steder der homofili straffes med døden? Bare fordi de føler kjærlighet? Nei, jeg gleder meg over at at stadig flere nå kan stå frem med sin ubetingede kjærlighet, uavhengig av kjønn. Størst av alt er jo kjærligheten..

 

“Det er ikke et seksuell legning som definerer deg som menneske, det er hvem du er som medmenneske.”

 

 

Så til alle dere som lever i et mangfold av kjærlighet. Stå på! Jeg heier på dere!

Bildet er lånt fra hjemmesiden til Ringsaker kommune

Blir så utrolig LEI!

I dag er jeg sur! Skikkelig jente-sur!

Det hadde vært så godt om jeg hadde hatt en å dele alt med. Regninger ikke minst! Bilen min har vært hos motordoktoren, og det var ikke alt som stod bra til med den. Bremseklosser, mansjetter og nye sommerdekk. Blæh! Hvorfor koster det hasj og heroin når noe ryker på en bil?

Så er jo jeg allergiker, og reagerer på matvarer. Jada, det var frekventering av lillerommet over en lav sko. Jeg jobbet mellom slagene, men konstaterer at jeg stort sett fikk gjort dritt-arbeid i dag.

Vesla skulle ha sommer avslutning i ettermiddag. Vi kom 20 minutter for seint, og det ynglet av knott der. Jeg mener, det var helt grusomt. Men vi grilla i det minste to pølser. Jeg ville gjerne ha den pølsa. Rett og slett gledet meg. Hva skjer når jeg tygger? Jo, jeg knekker ei fylling på ei tann når jeg finner en brusk-bit i pølsa. Ikke nok med at tanna knakk, jeg fikk også brekninger av pølsa. Den likte jeg ikke!

Hagen min trenger livreddende førstehjelp. Mistet lokket til tanken på gressklipperen så har ikke fått klippet. I dag fant vi en match og skulle klippe, hva skjer da? Den svartens startsnora ryker! Der er bar så ikke min dag!

Feriepengene kommer i morgen. Ferie? Det kan jeg bare drite i! Bye, bye ferie! Bil og fikse på ei tann? Kvanta costa milliona! Restskatt fikk jeg også! Nei, åpenbart at pengene bare kommer til å ta u-sving på kontoen. Da har jeg lov å være skikkelig jentesur!

 

 

Alvorlig fedme

“Mamma, e æ tjukk?”

Jeg kikket bort på på den relativt slanke 11 åringen min, og måtte bare spørre om hun trodde hun kunne være det. Nei, hun gjorde vel egentlig ikke det, men hun lurte på når man ble tykk og hvorfor noen ville være tykke? Rundt henne har det alltid vært fokus på at hun må spise relativt fornuftig når hun spiser, fordi hun har vært små-spist og hatt litt mat aversjon i perioder. Siste året er det blitt mye bedre, og hun nærmer seg fin progresjon på vekta.

Hos oss er det en todelt problemstilling. Noen er overvektige, noen undervektige og noen innenfor normalen. Maten skal tilpasses næringsinnhold til de enkelte. Jeg vil jo gjerne ha maten så kalorifattig som mulig, men Vesla må ha mer av det sunne fettet. Maten skal smake godt, og tilpasses energinivået til de som spiser. Dette er vel og merke ønskedrømmen! Nekter ikke for at det er dager med grandis, pølse i brød og karbis på brød for det er dager tiden rett og slett ikke strekker til til mer enn det.

Men nettopp fordi jeg har den søte urokråka mi i hus, har det vært viktig å fokusere på at vi skal spise til alle måltidene, og at det er næringsinnhold i det vi får i oss. Derfor er jeg satt under administrasjon og ikke slanking. Jeg vil ikke at hun skal ha noen uvettig holdninger overført fra meg.

Bekymret for at dette kom i kjølvann av at jeg er satt under administrasjon, hadde jeg et behov for å snakke litt mer med henne om dette. Jeg grunnet litt på hvordan jeg skulle fortelle henne at det å være tykk ikke har noe å si for verdien i mennesket, men det er en helsegevinst å ikke være overvektig. Jeg pratet nå rolig, og forklarte på en god måte syns jeg, og måtte til slutt spørre om hun forstod hva jeg mente.

“Mamma, sjøl om du e litt.. ja, ka ska æ si? Fluffy? Så syns jo æ du e den perfekte mammaen for mæ!”

Fluffy altså?! Makan til pøbel!

I lys av dette ble jeg litt spent på om hvordan hun forholdt seg til vekta, og jeg spurte henne om hun viste hvor høy hun er. Jada, hun er 156 cm. Så spurte jeg om hun visste hvor mye hun veier, men det hadde hun ingen anelse på. Hos oss står ikke badevekta fremme, fordi jeg tenker at det er ikke noe hun trenger å bekymre seg for. Det er mamma’n og velstands-magen som trenger å ha fokus på.

Jeg bestemte meg for å veie henne, for det er sikkert mer enn et år siden sist, og ble litt interessert i hvor det ligger an med KMI på henne. Min er hinsides, men under bearbeiding 😉

Jeg sjekket først via nettsiden det sunnframtid.no, deretter en random KMI-kalkulator jeg fant på nettet. På den første fikk jeg at hun har alvorlig fedme, og på den andre er hun innenfor sunn normalvekt. Er det mulig?! Jeg håper de som benytter disse kalkulatorene til annet enn til å gi en pekepinn, utviser kildekritikk. For det er jo helt sykt at med samme data kan de gi så totalt forskjellig resultat. Skummelt for de som har et problem på disse områdene ikke minst. Tenk hvis det er noen som stoler blindt på sånt? Har sendt inn en melding til nettstedet, for det må jo ligge en bug i systemet. Og alle kan si hva de vil, men denne jenta er sunn, og sliter ikke med alvorlig fedme.

Vi bryr oss ikke så mye om kropp, bare at vi er sunne og friske 🙂

 

Ikke så kult å være under administrasjon hele tiden..

Nå har jeg vært under administrasjon i snart fire uker. De tre første gikk så det suste, men nå er det DEN tiden i måneden, og jeg vil ha noe digg. Jeg har lyst på donuts, sjokolade, potetgull, og lakris-is.. Det er helt grusomt å dra å handle når det er sånn. Det holdt hardt i kveld, men jeg kom hjem med ekstra grønnsaker og ikke noe annet.

Jeg er begynt å bruke Fitbit-appen, og registrerer hvor mange kalorier jeg stapper inn. Problemet er at jeg begynner å bli lei av å spise så ofte. Skal jeg spise 5-7 måltider går det himla mye tid bort til å planlegge hva jeg skal få i meg. Det er så kjedelig. Selve matlagingen er også kjedelig..

Vesla er ikke satt under administrasjon. Hun er helt perfekt som hun er. Hun er også en av årsakene til at jeg ikke driver slanking, men heller kontrollerer kostholdet. I dag skulle jeg lage meg laks i folie. Der er faktisk utrolig godt. Bruker masse grønnsaker, dill og kryddersmør. De andre skulle spise noe svinekjøtt. Jeg liker ikke svinekjøtt, så det var ikke noe offer for meg. Da Vesla så laksen gjorde hun helomvending. Hun ville ikke ha kjøtt. Hun ville ha laks og grønnsaker! Herlig når ungen faktisk liker sunn mat bedre en junk!  Så da laget vi hver vår folie pakke, stod på kjøkkenet og skravlet om hva vi har gjort i dag. Det ble jo en utrolig hyggelig stund med matlaging.

Men jeg er lei av å være under administrasjon. Ikke hadde jeg gått ned mer enn 200 gram, men det er vel ikke annet å forvente etter ei deilig og lat helg…

Det ble et aldri så lite herremåltid for Vesla og mamma’n..