Jeg har vært med på åtte fødsler. Av disse har jeg hatt hovedrollen i fem av dem. Tre ganger har jeg vært med som moralsk støtte. Det å få egne barn er slitsomt, men det å være tilstede når andre føder er bare så utrolig vakkert faktisk.
Da jeg skulle ha min eldste datter gikk vi på fødsels-forberedende kurs. Først da jeg kom på kurset ble jeg nervøs. Ikke bare for fødselen, men det gikk opp for meg at jeg skulle være ansvarlig for et lite menneske som var total avhengig av meg. Jeg skulle sørge for at den lille spiren som vokste i magen fikk et trygt og godt liv med masse varme og kjærlighet. Kom vi til å fikse det ansvaret det er å bli foreldre? Jordmoren forsikret oss om at vi var utstyrt med en god dose sunt bondevett, så det skulle nok gå bra 😊
Tidligere den dagen det braket løs, kom en nybakt venninne innom. “Blir det jævlig?” spurte jeg noe engstelig. Hun bekreftet at det var vondt, men at kvinner gjennom tidene hadde født før meg og det gikk oftest bra. Så sa hun enkelt at for hver ri fikk jeg mobilisere hodet til at neste ri skulle bli hardere, så det var ingen grunn til å synes synd på seg selv. Det gikk helt som etter skoleboka, men jeg hadde hele tiden fokus på at det skulle bli verre med neste. Fødselen gikk bra, men ja, det var vondt.
Etter fem egne fødsler som alle har vært forskjellige, og har gått bra, føler jeg jo at jeg har en viss kompetanse på området. Jeg har ikke brukt medikamentell behandling, og ikke opplevd spesielt alvorlige komplikasjoner.
Siste fødsel jeg var med som ledsager, var så vakker. Det var natt. Dempet belysning og en rolig stemning på fødestua. Når barnet ble født lå det i fostersekken. Beibien så ut som en marmorstatue når den kom ut. De sier at det er lykkebarn som blir født i fostervanns-posen. Må innrømme at jeg gråt som en unge da jeg kom hjem. Jeg var så rørt over å få den tilliten av foreldrene, slik at de ville jeg skulle være der.
Vi kvinner har det med å fortelle om fødslene våre. I rette fora virker det som om det er om å gjøre å ha hatt den jævligste fødselen. Blod og smerter av en slik art at det er et Guds under at vi overlevde. Stakkars de som ikke har fått barn før, og som må overhøre disse beretningene. De kommer jo til å ha traumer mot å få barn etterpå. Men vi liker å fortelle om det. Fortelle en historie der alt dreide seg om oss. Hvor mye smerte vi tålte. Hvor sterke vi er. Hvor mange hinder vi måtte gjennom. Jo verre, jo bedre historie! Klart det er mange som har dramatiske og kjempe harde fødsler, og ikke alle går bra, det er helt klart. De fleste har likevel normale fødsler. Kroppen vår er konstruert for å takle denne påkjenningen. Vi vet det jo egentlig alle sammen.
Dette er jo definitivt en dame-greie, faktisk ikke så mange menn som skryter av lange, harde fødsler. Naturlig nok 🙂
Mennene føder ikke, men alle har fått den største fisken eller har den største tissen. Hadde det vært en mann som hadde født, hadde barnet vært 10,4 kg og 30 cm mellom øynene når det ble født. For ikke å glemme at beibissen hadde vært minst 1 meter lang og sunget «You’ll never walk alone» så alle på Anfield hadde reist seg med hånda på hjerte og sunget med.
Vår Herre visste hva han gjorde når han la ansvaret for å bære frem, og føde barn til kvinnene. Vi overdriver og er dramatiske, men vi føder små beibier og ikke konfirmanter 😂
