De siste årene har Vesla og jeg bodd alene sammen med brødrene Brothers. Det har vært fint, men guttene er voksne og har sine egne liv. De er stadig mindre hjemme, og dagene blir derfor overlatt til Vesla og meg alene. Vi har det egentlig veldig fint, men også Vesla begynner å trekke mer ut til venner. Nå er jo jeg godt over middels sosialt anlagt, så jeg sitter jo ikke hjemme og grunner over det, men det er av og til litt kjedelig å alltid være alene.
Jeg har hatt en kjæreste i noen år, men det ble brudd i januar. Vesla var veldig fornøyd med han, mammaen også, men det var endel hinder som gjorde at det ikke fungerte så bra i lengden. Jeg var skikkelig förtjust i han, så det å finne noen erstatter har liksom ikke vært så fristende eller et tema så langt.
Go’jenta og jeg lå henslengt i sofaen og pratet om løst og fast. Litt hit og litt dit. Uten egentlig å ha noe mål og mening med samtalen. “Mamma! Du må ha en kjæreste!” Jeg så på henne med en frenetisk øyenbryns-dans og lurte på hvorfor det. “Du e aleina bestandig!” Jeg parerte med at jeg liker mitt eget selskap, så det går helt fint. Og jeg dro frem at man ikke kan være lykkelig sammen med andre før man klarer å være lykkelig med seg selv, og masse andre floksler.
“Men hver gang vi fær noen plass treff vi familia med mammaer og pappaer, men vi e aleina!” Jeg forklarte at det ikke nødvendigvis betyr at de som er i en familie har det så mye bedre enn oss, og at vi to tross alt også er en familie og gjør masse hyggelige ting sammen. Hun var jo enig i det. “Men æ syns vi åsså kunne hadd en mann!” Jasså, så det kunne vi?
Da Vesla var i seng satt jeg og tenkte på om jeg var klar for å begynne å treffe noen igjen. Klart det er hyggelig å være to sykker sammen på typiske ting der man er par, men jeg tror ikke jeg har lyst på noe mer. Jeg tror det er for mye igjen under overflaten fra han som brukte å være der, og vet ikke om jeg er klar til å gi slipp.
En venninne av meg var klar i sin tale. “La det gamle ligge, og kom deg opp i salen igjen. Vi har enda masse liv igjen å leve!” Opp i salen igjen? Smart å si til ei som er piss-redd hester og omtrent ikke vet hva en sal er!?
Nei, tror jeg har det fint i vår lille familie som den er!
