Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Jeg slutter bare ikke å forundre meg over mennesker bak et tastatur. Hvorfor er det så himla enkelt å være så stygg mot andre bare fordi man sitter bak hver sin skjerm?
Jeg ble invitert inn i denne klimaforkjemper-gruppen, og tenkte at her inne ville jeg lære mye. Nå tenkte jeg fortrinnsvis å lære om hvordan man kan redusere klimaavtrykket sitt, men det gjorde jeg ikke.
Det jeg derimot fikk en solid leksjon om, var hvordan man er skikkelig stygg med hverandre på nettet. Her snakker vi faktisk voksne folk som kaller hverandre masse stygt og meningsmotstandere er i beste fall idioter.
Det skal sies at det er mange i gruppen som legger inn mange gode lenker og betraktninger, men de blir spammet ned av de som ønsker å trolle på nettet.
Jaja, jeg leser litt. Griner smått på nesen. Ler litt og blir litt overgitt nå og da.
Jeg gledet meg sinnsykt til å få noen dager alene hjemme. Eller alene og alene fru Blom. Lille Storebror er jo hjemme da. Det jeg mener er at jeg gledet meg til noen dager uten at noen skravler hull i hodet på meg 24/7.
Nå har jeg ikke sett henne siden torsdag, og kjenner faktisk at jeg savner den lille mase-kråka. Det er tilløp til at det er litt kjedelig faktisk.
Det er kjedelig når ingenting skjer i huset. Ingen står på bordet og hopper ned for å få laget en spektakulær TikTok, og ingen som gauler og synger så det ljomer i veggene.
Vi har helt klart bare godt av litt pause fra hverandre, og det er litt godt å kjenne at man savner noen litt. Da siden jeg vet jeg ser henne igjen om noen dager. For en ting er sikkert, jeg vet å nyte tida uten henne. Hun holder meg i ånde og vel så det når hun er hjemme!
Jeg skal nyte dagene slik at jeg er opplagt og klar når hun kommer hjem med nye sprøe innfall. God vinterferie!
Det er spennende dager nå. Siste innspurt med rutineoppgaver på jobb, så er det på’n igjen med de morsomme utviklings-oppgavene. Heldigvis er det litt reiser inni mellom, og det er jeg klar til å ta fatt på igjen.
Etter min noe kjipe opplevelse for noen år tilbake, har jeg vegret meg for å reise alene. Også på jobbreiser. Reiser i regionen her har vært greit, men lengre har jeg kjent meg ukomfortabel med.
Alt går jo over, og nå er jeg klar til å ta tilfart å hoppe i det. Først blir det en tur til Stor-Oslo, og møter der. Så noen reiser i regionen. Deretter en tur til Køben, etterfulgt av en tur til London. Avslutningen før sommeren blir i Berlin. Hvis vi får det til, blir det også en liten svipptur til Bulgaria før det. Her går det unna, og det er nesten så jeg føler meg en tanke urban!
Jeg gleder meg faktisk, og kjenner at jeg har savnet det!
På hjemmebane holder vi på å legge planer for sommeren, Vesla, min venninne og jeg. Da skal vi utforske verden å se hva den har å by på. Det gledes. Alt er ikke helt spikret, men det begynner å krystallisere seg litt.
Jeg orker ikke la dårlige erfaringer få lage hindringer i livet mitt mer, livet er hva du gjør det til. Dårlige dager har vi alle, men de får jeg håndtere til det beste for meg og mine. De er en del av livet de også. ❤️ Hei verden! Jeg er klar!
Jeg hadde tenkt å lage et aldri så lite jubileum på bloggen når jeg la ut innlegg nummer 500. Det er jo unektelig en aldri så liten milepæl spør du meg. Det gikk akkurat som alle andre merkedager jeg skal huske, nemlig i glemmeboka. Altså jubileet, ikke selve innlegget. Så jeg bruker innlegg nummer 508 til å feire i stedet.
Hipp, hipp hurra! Heldigvis var det til alt overmål et innlegg med en viss form for substans, ikke bare navlebeskuende betraktninger på mitt eget liv. Jeg får sprette ei flaske med bobler da!
Nei, skal på jobb i mårra uansett. Det får bli cola uten sukker. Tross alt bobler i det også!
Vet dere hva som er mitt mest leste innlegg gjennom tidene? Jeg skrev det i et anfall av melankoli, for jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte da jeg kom hjem. Da måtte jeg heller skrive.
Rart egentlig. Jeg skulle ha en annonym blogg hvor jeg skulle skrive av meg følelser som redsel, sinne og frustrasjon, men så ble det noe helt annet. Det ble plassen hvor jeg i en ellers travel hverdag kan filosofere og argumentere rundt små og store hendelser i livet. En plass hvor jeg kan ventilere mer eller mindre gjennomtenkte innlegg.
Vel, da gjenstår det bare å gratulere meg selv med jubileet, og håpe på at jeg husker dette på innlegg nummer 1000 da.
(Må leses som ironisk throwback til min forhenværende ektemann.)
Jeg lå og dro meg på morgenkvisten i dag. Endelig en fredelig morgen uten noen form for stress. Ingenting som hastet, og ingen som kom inn for å mase. Fantastisk søndag!
Mens jeg lå der og duppet, tikket det inn en melding på messenger. Ingen melding egentlig, bare en lenke til en avis. Jeg så på den med et halvt øye, men ville sove mer. På tur inn i drømme land bråvåknet jeg og kastet meg over telefonen igjen. Hva i all verden var det som egentlig stod der?
– Jeg var gift med en United-supporter. Det måtte gå til h******
Jeg ble kjapt våken, og ble sittende i senga å måpe! Jeg kjente jo i gjen skapningen som var avbildet i den reportasjen, hengende over bilen sin som en pinup-modell i Liverpoolskjorta si. Hva i pokker var nå dette da?
Jeg er jo United supporteren selvfølgelig. Ut fra kjenskap til denne skapningen, og overskriften, skjønte jeg jo at dette dreide seg om at han er ihuga Liverpool-supporter. Men hva hadde mitt forhenværende ekteskap i avisen å gjøre?
Av prinsipp har jeg ikke ville uttale meg om vårt ekteskap. Jeg tenker at med felles barn er ikke dette noe som ungene skal trenge å forholde seg til offentlig. de har sikkert fått nok hjemmefra. Men han åpnet altså med dette for muligheten til det, og hva hadde han egentlig lagt ut??
Siden artikkelen lå under en betalingsmur, fikk jeg ikke lest den. Men som den klikk-h… jeg er, lot jeg nysgjerrigheten ta overhånd, og betalte for å få lese. Galskap, men er altfor nysgjerrig til å la være.
Min kjære eksmann kunne da fortelle at det var kniving om hvilken fotball-religion ungene skulle vokse opp med, og at han skjønte ekteskapet kom til å gå til iceing da jeg godtet meg over en kamp. Jeg humret nå litt mens jeg leste. Vesla stakkar som ikke bryr seg en tøddel om fortball-lag, skal åpenbart reddes under samvær med far i vinterferien. Jaja, får ha intervensjon på henne når hun kommer hjem. Det skal gå bra. “Sukkerungen, du får 50 kroner om du lager en TikTok der du synger Glory Man United og sender til pappa!” Det skal gå så fint at.
Selvsagt har jeg gjort mitt for å redde ungene fra fortapelsen. Det er bare to av fem som liker Liverpool. De to eldste er ManU og Newcastle fans, og første sangen Vesla sang var Glory, Glory Man united! At faren ble forbannet skjønner jeg ikke. Hun kunne synge lenge før sine jevnaldrende tross alt. Jeg er bare en god mor!
Det var en reportasje til forlystelse, ingen tvil om det. At jeg var ManU- suppporter var dog for tøft for han. Ja, vi ManU -supportere er tøffe. I medgang og motgang.
Bare for å ha det sagt, jeg kan lett nevne 100 årsaker til at vi ble skilt. At min kjære eksmann var Liverpool-supporter, var dog overhode ikke på den lista..
Ja, da var det på’n igjen. Enten blir jeg fornøyd, eller så blir jeg raka fant….
NEI! Nå gjør det ille vondt i Visa-kortet mitt! 😩
Pokker!!! Det gikk ikke heeelt etter planen. Shit happends! Jaja, det vokser jo ut igjen.. Inntil jeg tørr å gjøre et stunt på nytt, og farge det for n’te gang, blir det lue på meg igjen. Godt jeg har strikket meg noen kjekke luer sånn at jeg har litt å velge mellom i hvertfall. 🤷🏻♀️
Da var skaden rettet opp og jeg er tilbake uten lue. Godt er det, for det var direkte trist bare å tenke på hvordan jeg så ut på toppen. Trøsten var at de fleste fikk seg en rimelig god latter om ikke annet. De kan le, men gråten den tok meg.. Nesten. Forholdsvis fornøyd med å være tilbake til normalen, og det skal jeg være en liten stund til. Jeg puster med magen igjen, men Visa-kortet skjelver av skrekk i kortmappa.
Jeg har investert i shampo og kur for å holde orden på høysåta på hodet. Tro hvor lenge det varer denne gang?
I går satte jeg og venninnen min og skravlet hjemme hos meg.
Kvelden før hadde hun fått melding fra gamlekjæresten hun hadde laaaaangt tilbake i tid, men hun hadde lagt seg, så hun svarte ikke før vi satt sammen kvelden etter. Hun skrev ganske enkelt “Hva skjer?”
Hun fikk tilbake spørsmål hvorfor hun spurte, og han skrev at han hadde fylleangst og ikke husket hva han hadde sendt henne. Hun tøyset med at han hadde lovet henne gull og grønne skoger mot ei melding, men han ga seg ikke med det. Ba om kopi av meldingene, men venninnen min ble lei og gadd ikke svare annet enn at han hadde spurt hvor hun var, hva hun gjorde og avsluttet med at hun skulle vært der.
Litt etter kom det en ny melding, og da ble hun bedt om å ringe et nummer, for det hadde vært samboern til mannen hun hadde tekstet med. Hun trodde ikke mannen hennes var helt ærlig med henne.
Det er ikke greit! For det første er det ikke ok å utgi seg for å være noen annen. For det andre er det ikke greit å lese meldinger på andres telefon og for det tredje, det er ikke greit å dra andre uforvarende inn i dramaet.
Min venninne var ikke interessert og ga klar melding om at dette ikke var greit, og ikke ville ha meldinger fra de for ettertiden. Hun har sitt eget liv men sin kjæreste, og har ikke noen interesse av å være andres helge moro. Det dramaet de skapte var det ingen grunn til at hun skulle involvere seg i.
Vi er godt voksne damer. Godt over 40! Det gjelder også den samboeren som tekstet. Hva får noen til å gjøre dette? Å gi seg ut for å være noen andre på melding? Er det innaforr å gjøre det om du mistenker at partneren din ikke spiller med åpne kort?
Er dette akseptabelt under noen som helst omstendighet?
Hvis du er så sjalu at du må sjekke, bør du få hjelp. Hvis du bare trenger å få taskenspillet bekreftet, bør du uansett gå. Det er min mening. Been there, done that, not going down that road again!
Jeg tenkte å gjenta suksessen fra forrige måned. Håret trenger ingen klipp, men jeg farget det litt vel mørkt sånn at etterveksten var veldig synlig etter bare noen uker. Da tenkte jeg det ville være fint med en lysere farge. Back to basic liksom.
Det var så mye ettervekst, at jeg ut som ei grå mus. Det var ikke videre vakkert, så da måtte jeg ty til Snapchat og heller bli ei blå mus i påvente av nytt lekkert resultat.
Det kunne da ikke være så vanskelig å få min egen hårfarge tilbake? Det klarer jeg! Tenkte jeg. Kanskje jeg skulle tenkt gjennom det en gang til? Jeg gjorde ikke det.
Når jeg da fant en farge som ville gjøre håret 6 toner lysere, tenkte jeg at det var helt innenfor. Jepp! Bare å gå i gang. Jeg hadde besøk av en venninne, og vi satt å skravlet mens vi ventet. Da tida var ute gikk jeg for å sjekke, og det så ut som det trengte litt ekstra tid. Etter 40 minutter tenkte jeg at det helt sikkert var nok.
Jeg gikk for å vaske ut!
Gi meg styrke! OG en frisør!! Håret var kritthvitt inne ved hodebunnen. Skjoldete oransje, og noe blondt i mellom! Jeg så ut som om jeg hadde trødd hodet i ei bøtte med jotun! Den bøtta har åpenbart vært himla dårlig blandet!
Vi lo så vi grein, så var det bare å finne ei lue. Det var faktisk så ille at jeg ikke maktet å se på det selv! Hadde egentlig planer, men de ble skrinlagt. Ikke pokker om jeg skulle gå rundt som ei skjoldet gulrot på toppen! Det går være måte på også for meg.
Så i dag er dagen viet til damage control. Dette stuntet blir å koste meg dyrt, og man kan åpenbart spare seg til fant!
Frem til jeg får hår-reddende-førstehjelp får jeg bruke snap-filter som kamuflasje. Det er mye bedre enn realiteten så langt. 😂
Lille storebror toppet helga med å virkelig spikre lokket på helgas planer fullstendig, ved å komme hjem med skarlagensfeber. Er man syk er det bare å være hjemme hos mamma som duger!
Jaja, så langt har det ikke akkurat gått på skinner for alenehelg for mammaen. Skjønner ikke hvorfor jeg gidder å planlegge noe som helst mer. Det er alltid noe som skjærer seg! 😂
Nå er det me- og fixing time! En dyd av nødvendighet..
På mandag starter vinterferien her nord, men Vesla tjuvstarter en dag før og dro til pappa’n nå i kveld. Vi var litt stresset da vi kom på flyplassen, men fant oss til ro.
Nytt bilde i minneboken. Mini-me var full av energi og gledet seg veldig til å dra. Ikke si noe til henne, men det gjorde jeg også. Typisk vår flaks:
Over en time forsinket!! Jaja, vi gjorde det beste ut av det. Vesla laget tik tok, jeg leste nyhetene og vi tok masse snapper med filter.
Men endelig ble det hennes tur å boarde. Lykken var stor da hun løp ned utgangen. Mor var også lykkelig, for nå blir det happy days med beina på bordet og slumring 24/7.
