Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
«Mat og helse igjen! Holy crap! Det betyr at middagen blir ferdig altfor tidlig, jeg må lage halvparten av den, og kjøkkenet blir erklært katastrofe-område.Vesla nekter å rydde, og jeg blir forstyrret hele dagen. Det gidder jeg ikke i dag altså!»
Det er alltid slitsomt når barna begynner å lage mat selv. Mange merkelige retter finner veien til tallerknene, og utrolig mye rot på kjøkkenet.. Jeg elsker at ungene lærer å lage mat OG rydde opp mens de er på skolen. Da slipper jeg å lære de det. Bortsett fra når det er corona-tid.
Da må mor ofre kjøkkenet og tida si. Selv om det skal innrømmes at det ikke er lystbetont.
Da hun skulle lage menyen tenkte jeg mitt. Middag og dessert. Dette kunne bli interessant, men vi dro å handlet det hun trengte. Hun måtte dele en oppskrift i to, og når hun fikk 350g delt på to til å bli 1,75 kg, tenkte jeg at det var best jeg overvåket litt. Hun kokkelerte og styrte på kjøkkenet. Midt i det hele ringte hun en venninne for å skravle!?
Hun fikk klar beskjed om å legge på, og konsentrere seg om maten. Bare det at hun gjorde det uten spørsmålstegn var en bragd. Det begynte å komme liflige dufter fra kjøkkenet og Vesla nynnet og sang for seg selv.
Hun dekket på, og trengte kun hjelp til å ta ut ildfast-formen. Vi ble invitert på et herre-måltid. Det var utrolig god mat!!! Ovnsbakt laks med grønnsaker til middag, og Oreo-fristelse til dessert.
Etter desserten sa jeg at jeg skulle rydde av, og ante at det kunne bli litt av en jobb, men kjøkkenet var bort i mot strøkent!
Kanskje det er håp for den vesle rot-høna mi også? ❤️
Har dere hørt om tidsoptimister? Sånne som har en time til overs og tenker at den bruker jeg til å sette opp en ny garasje. Ja, du har hørt om sånne? Jeg bare lurer på om jeg er en sånn. Jeg lurer på om jeg er litt vel optimistisk når jeg beregner tid nemlig.
Jeg la jo ut bilde av Storebror-rommet som jeg skal pusse opp i ferien, men som skal bli det nye kontoret mitt. Sannelig litt å gjøre der inne før jeg kan ta det i bruk. Særlig siden det har vært brukt som klesrom. Der henger det MASSE klær som skal strykes, og enda mer klær som skal legges sammen. Men jeg er ganske grepa! Det var gjort kjapt og effektivt, mens planer var begynt å ta form oppe i topp-etasjen min. Stua er fylt med nystrøkne klær for øyeblikket, men det blir nok bedre.
Hva passer vel bedre når rommet er tomt og ryddig enn å pusse opp? Særlig siden jeg har noe malig jeg bare kan kline på veggene. Listene trengte jeg ikke gjøre noe med. Tenkte jeg. Det kunne gå innen i morgen. Ja, det tenkte jeg var et realistisk tidsperspaktiv. Og det kunne ha gått! Det kunne absolutt det! Om det ikke var meg som skulle gjøre det. For da blir det aldri så enkelt som det ble planlagt.
Jo, malingen var rester fra jeg malte rommet mitt. Jeg synes jo det ser penere ut med grå. Så jeg burde jo kjøpe ny? Skal jeg først legge penger i det, må det gjøres skikkelig. Ikke bare kline opp noe maling. Da må jo listene også males. Dessuten må de settes opp på nytt uansett. De ser ille ut nå. Gulvlistene passer ikke lengre, for jeg har fjernet et skap, så da må jeg kjøpe nye når jeg først er i gang. Det blir ikke fint hvis ikke hakkene i veggen sparkles først. Det er lurt tror jeg. Så må det tørke og pusses. Jeg sliter litt med tidsskjema.
I dag er det ryddet og vasket ferdig. Hakkene er sparklet og bygg-tørkeren står og durer. Vinduskarmene er pusset ned. Listene er fortsatt under vurdering, men list-malingen er funnet frem. Det kan jeg jo gjøre i lunsjen i morgen?
Det blir nok bra når det blir ferdig, men jeg kommer nok ikke til å ha noe hjemmekontor ferdig til i morgen tidlig, det tror jeg bare jeg må innse.
Jeg skjønner ennå ikke hvordan denne fargen endte opp på rommet. Stakkars barnet mitt som måtte vokse opp under slik traumatisk fargevalg. Det er forøvrig en sikkelig bra bonus i det hele. Selv om vi er i hjemme-karantene, har jeg ikke kjedet meg et tidels sekund i ettermiddag. Det var akkurat dette jeg trengte!
Har du lyst, kan du følge oss på Facebook og ikke minst på instagram.
Vesla og jeg har fungert utmerket med hjemme-skole og hjemme-kontor. Jeg mener, hvor vanskelig kan det være. Riktignok begynner vi å nærme oss et metningspunkt på hvor vi ikke lengre synes dette er direkte festlig.
Dagen i dag begynte tilforlatelig bra. Vesla jobbet med sitt, og jeg med mitt. Jeg gadd ikke dusje engang, tuslet bare rundt i joggebukse, hoodie og to dager gammel sminke. Hvem bryr seg liksom? Jeg er jo bare hjemme.
Vesla skulle lage en logg om hvordan hun har det på hemmebane, og jeg pusket med mitt. Resultatet som hun sendte inn var ikke så verst, men det var tydelig at hun er lei. Etter at hun hadde sendt inn oppgaven, skulle hun ha lunsj også gym. Det var ved lunsjen det startet. Hun ville nemlig ha pannekaker. Det kunne hun jo gjerne få hvis hun laget det selv, og ryddet opp etter seg. Det var ved oppryddingen vi hadde første sammenstøt. Takk gud for at loggen om hvordan hun har det hjemme alt var sendt inn!!!
Hvor vanskelig kan det være å vaske bakebolle og stekepanne etter bruk? Uheldigvis glefset jeg vel at om hun ikke kunne vaske det, fikk hun la være å bruke det. Ikke spesielt hyggelig sagt, men jeg er i det minste ærlig.
Vesla hentet frem god-siden og delte pannekaker med broren, og han var veldig takknemlig. Så dro hun på sykkeltur i gymmen. Den varte vel ikke så lenge som den skulle, så jeg ba henne få unna litt styrketrening sånn at hun gympet den tilmålte tiden. Det kunne hun, men hun måtte bare se en YouTube film om noen roblox-figurer først.
Da steg vel volumet et hakk på meg, og jeg ba henne se å få av den filmen å gjøre det hun skulle. Motvillig begynte hun å danse litt, og ta noen enkle styrkeøvelser.
-Husk å svar på spørsmålene, og send inn! Jeg skulle vel ikke sagt det så skarpt, for udyret våknet ut på gulvet. Det var nemlig hun som bestemte hvordan hun skulle løse oppgavene og besvare dem. Hun hadde full kontroll, og nå var jeg bare vanskelig og sur. Det hadde hun sikkert rett i, men jeg var begynt å bli litt lei.
Lille Storebror kom ned å gikk på kjøkkenet og hentet noe mat før han forsvant opp i karantene-sona si. Vesla fotsatte tiraden mens hun jobbet med oppgaven og sendte den inn. På det tidspunktet hadde jeg lukket ørene og jobbet med mitt. Jeg måtte forberede meg til et møte jeg skulle delta på.
Monsteret satte i et rasende utbrudd på kjøkkenet. Den dustede storebroren hadde jaggu spist de siste pannekakene! Hun var skikkelig dritt-sur. Jeg var vel ikke så medgjørlig lengre, for jeg hadde 8 minutter til møtet, og avfeide henne med at hun fikk lage mer da. Holy Crap!
Det gikk ei kule varmt i heimen! Den lille lemmen-ungen var sprekkferdig, og store-lemmen like så! Hun ble hutet rett ut på rommet, for da var skolen ferdig, og mor skulle ha møte. Det gikk heldigvis bare minutter til hun roet seg, og hun lo godt da hun kom ut av rommet og fant følgende beskjed av mammaen:
Nå er det tid for å få skikk på kontoret mitt. Riktignok er det ikke pusset opp, men det får våge seg. Vi er nødt til å få bedre arbeidsvilkår for mammaen hvis vi skal være hjemme begge to. Nytter ikke å sitte med store analyser når man har ei nydelig lita frøken som synger og skravler non stop! Da tørner jeg! Også tenker jeg at hun skal slippe at jeg sitter å retter på henne hele tiden. Hun må få gjøre ting på sin måte. Det er jo ikke viktig hvordan hun gjør tingene så lenge de blir gjort!
O’boy! Jeg lurer på hvordan vi skal få skikk på alt her inne og ordnet det til et kontor? Fargen er eldste sønn sitt valg, og det er sånn at mamma’n nesten vrenger seg når jeg ser inn. Jeg lurer på om ikke det skulle vært fikset litt her før kontorpulten kommer opp… Hmmm…
Har du lyst, kan du følge oss på Facebook og ikke minst på instagram.
I ettermiddag satt jeg å la puslespill i fred og ro hjemme i stua mi. God gutten hadde fått en solid dose med te, så hostingen hadde langt på vei stilnet av. Jeg tror nok ikke det er corona, men det er rart med det. Man bekymrer seg uansett. Mens jeg satt der å prøvde å få sammen galskapen, kom Vesla inn å lurte på om jeg kunne kjøre henne til et tettsted ei mil unna. Dessverre var jeg litt uinteressert i hva og hvorfor, og sa kontant nei.
-Du har ikke nåkka der å gjøre. Hold dæ her i nærheten!
Så tippet jeg nesen ned i de 1000 brikkene igjen. Det skal sies at jeg aldri har lagt et så stort puslespill før. Jeg er altfor utålmodig. Det meste jeg har fikset er 600 brikker, og det var en bragd i seg selv. Derfor er jeg litt fasinert av dette på 1000. Tro om jeg kommer til å dryle det i søpla? Jeg er troende til å gjøre akkurat det når jeg plages med noe.
Telefonen ringte, og jeg tok den da jeg så det var Vesla.
-Nu e vi fremme! Vi blir uttafor huset til tanta til bestisen, for ho e ikke hjemme!
Det var surt og kaldt ute. Vesla hadde bare på seg noen hullete dongeri og en tynn jakke. Det regnet og blåste. Og ungen var da der hun IKKE fikk lov å være. Hun hadde altså dratt på tross av at jeg sa nei.
Jeg hentet tilfart i aftensangen og truet med lensmann og prest, og lurte på hvordan de hadde kommet seg dit? De hadde da brukt apostlenes hester! Jeg visste ikke om jeg skulle være rasende eller imponert, og ga de to tuppene beskjed om å holde seg der de var. Jeg skulle komme å hente de. Jeg var sint som en lemmen da jeg gikk ut i bilen, men det fine med en liten biltur er at man får tid til å roe litt ned før raseriet tar en. Egentlig er det ikke det at jeg ble så sint, men jeg ble så redd for at de hadde tekstet med noen å avtale å møte de, eller noe sånt. Da jeg kom frem, var jeg gått fra rasende til pedagogisk. Jeg hadde en lang prat om at de kunne kommet ut for en ulykke på veien og at ikke alle i verden er like snille og gode så de kunne kommet ut for dårlige mennesker mens de gikk langs veien.
Det kom en bil til og hentet noen flere barn. De var altså fem stykker som hadde tatt seg en liten spasertur på ei mil for å leke på en annen lekeplass. De andre var noen venner fra samme plass som oss. Helt sånn som det skulle være i følge disse håpefulle. Jeg må ærlig talt innrømme at jeg ble litt lettet over at de ikke dro for å treffe noen andre i det minste.
Vi kjøret Bestisen hjem, så dro vi hjem for å spise. Vesla var skrubb-sulten, og i kveld var hun ikke vanskelig å få i seng. Hun var utslitt. Så nå ligger hun på lading til neste utflukt. Godt vi har fått innført husarrest siden Lille Storebror er syk, for da klarer jeg kanske å holde øyet med den lille globetrotteren min før hun forsvinner på neste eventyr.
Dette var en milepæl hos oss, og snart braker det nok løs for alvor. Det er skummelt for mamma’n. Det var et tydelig tegn på at jenta begynner å kjenne lysten til å utforske verden uten å ha ei voksen-hånd å holde seg i. At hun selv begynner å føle seg trygg på å prøve nye ting på egenhånd.
Jeg må bare tro at hun har fått med seg så mye oppdragelse at hun vet forskjell på rett og galt. At hun vet å være forsiktig, for alt i verden er ikke like harmløst hele tiden, og at hun vet at hun fortsatt bare er et barn, og det er jeg som bestemmer. Hun skal få prøve seg selv. Hun må bare vente litt. jeg må bare få opp sikkerhetsnettet rundt henne først, og komme med de siste formaningene.
Lita blir stor så fort, men heldigvis ikke riktig ennå.. Ennå er hun bare et barn.❤️
Lille Storebror er syk. Det vil si, hadde det vært normale tilstander i verden hadde ingen av oss tenkt så mye over det i hele tatt. Da hadde han IKKE vært syk. Torsdag begynte han å hoste. Han hostet såpass at jeg dro på apoteket og kjøpte hoste-tabletter og Paracet. Just in case.
Det roet seg og han var relativt ok på fredag, og lørdag dro han for å hjelpe en venn å flytte. I natt begynte hostingen for alvor. Han hoster og hoster. Ingen feber, men hører godt at han er tett i luftveiene. Siden han skulle på jobb i barnehagen i morgen, ringte han legevakten. Han fikk da umiddelbart en ukes sykemelding. Det var som forventet.
Det betyr null kontakt med andre enn oss i huset, og ingen kontakt med omverden for oss øvrige ei stund fremover. Utenom når vi skal handle inn litt mat nå og da.
Litt rart egentlig. En i huset er syk, men i følge legevakten trenger ikke de øvrige i huset å holde seg inne 24/7, men må begrense det å gå ut til et minimum. jaja, vi tar ongen sjanser og skal heller være hjemme å irritere vettet av hverandre.
Mor får koke ingefær og honning, sånn at gutten slutter å hoste. Litt omsorg og kjærlighet så kan det hende det blir litt bedre med gutten om ikke annet.
Ja, da er mor henvist til å puske litt rundt hjemme. Godt jeg sparte puslespillene til en regnværsdag.
Da blir det hjemme-kontor på mamma’n neste uke. Ikke vits å ta sjansen på å spre noe smitte når man kan holde seg hjemme. Måtte det bare bli sol og varmt slik at jeg kan nappe med meg PC og tusle ut en tur. Det hadde virkelig gjort seg. Men her er det surt og kaldt og regner masse… Just my luck!
I går kjente jeg på et akutt behov for en bytur. I disse corona-tider har vi bare dratt til byen for å handle akutte ting. Sånn type inn-ut-hjem. Jeg hadde lyst å faktisk se litt i butikkene.
Det var litt godt å gå rundt å titte i butikkene. Vi har forsøkt å unngå å være på butikker mer enn høyst nødvendig ellers.
I familien vår har vi bursdags-bonanza i løpet av en måned, så vi tittet etter litt gaver. Mamma, pappa, meg, søsteren min, svogeren, alle mine tre døtre og Mimmi-ungen har bursdag i løpet av 28 dager! Nytter ikke å slanke seg i mai. Det er dårlig butikk får man si.
Vi fikset bursdagsgave til Mimmi-ungen, Og så etter gaver til de andre. Visa-kortet fikk litt varmgang, og vi fant ut at det var best å dra hjem for å avkjøle det litt.
På tur ut passerte vi Burger King, og jeg bråstoppet! Jeg hadde så utrolig cravings på junk.
-Sulten? Jeg kjente det rumle i magen, og bare tanken på en greasy burger ga meg vann i munnen. Jeg ville ha junk!
Vesla lyste opp, og nikket. Det var ganske folksomt, men på trygg avstand fikk vi bestilt maten. Jeg gledet meg sånn at jeg ble gretten av å vente. Det var med et nødskrik, men jeg klarte å unngå å snappe til noen.
Da vi omsider fikk maten løp vi rett ut i bilen. Ikke snakk om å vente, vi startet med å glefse i oss. Snakk om rå nytelse. BBQ-burger, milkshake og chillicheese! Jeg sier bare kalorier skal nytes og ikke telles.
Mett og fornøyd startet jeg bilen for å kjøre hjem. Vesla var like fornøyd ved siden av meg, og jeg lurte på om det ikke var en god idé å spise på BK?
-Jo! Det va nok lurt også, for du begynte å bli rimelig grinat, og det e aldri gøy når du e hangry!! 😂
Vesla vil gjerne være lengre oppe enn avtalt. Hun er virkelig nattens dronning om hun får lov. I denne unntakstilstanden merkes det at leggetider og plikter blir noe mer lemfeldig utført. Jeg merker at jeg blir mer og mer sløv i helgene, og leggetiden blir seinere og seinere.
I går kveld bestemte jeg meg for at jeg skulle sette skapet på plass. Når tida var der, skulle hun rett i seng! Ikke noe ekstra tid til å se på telefonen eller nettbrettet. Det skulle være kveld halv elleve. Jeg ga veldig klar og tydelig beskjed om når hun skulle komme seg i seng, men forberedte meg mentalt på at det kunne komme tildels heftige protester.
Da tiden var inne ba jeg henne logge av, og gå rett på badet og stelle seg. Uten noe mokkel gjorde hun nøyaktig som hun fikk beskjed om. Ikke noe tull, og ikke noe uthaling av tid. Allerede her skjønte jeg at noe var i gjære.
Da hun var ferdig, gikk jeg ut på kjøkkenet for å hentet et glass brus . Tilbake i stuen ble jeg møtt av en kurv med velvære-greier, og Vesla som lurte på om jeg kunne fortelle hva det i kurven kunne brukes til, og om hun kunne få gi meg hudpleie.Det kunne hun selvsagt få. Når barna har cravings på hjernefyll og ønsker utfordringer hjemme, da bør man legge til rette for det. (Må få bemerke at mor lo utspekulert inni seg)
Det gjorde jeg med en utfyllende forklaring på hva som var i kurven og hvor det skal brukes, og det tok sikkert 30 sekunder. Jeg mener her skulle det tross alt nytes, og jeg var usikker på hvor utholdende hun kom til å være så seint på kvelden.
Så var det bare å legge seg ned på magen og få ryggen smurt inn med termo-krem, etterfulgt av massasje. På TV gikk Baby Daddy, og den kunne hun se på mens hun holdt på. Jegnta smurte og masserte. Ryggen og nakken. Hun masserte jeggene og føttene. Her snakker vi rein nytelse. På telefonen min har jeg alarm kvart på tolv, sånn at jeg husker at man skal sove litt også. Den ringte iltert, men jeg bare sveipet den av.Et kvarter etter midnatt kapitulerte Vesla. Da ville hun sove. Hun kniste da hun gikk mot soverommet.
-Mamma! Æ fikk se en og en halv time længre på TV med dæ!
Jeg sendte et “å-som-du-har-lurt-meg-blikk” og sa at når hun hadde fått være oppe så lenge, måtte det ikke bli noe tøys! Det var stilt umiddelbart. Tilbake satt en meget fornøyd og humrende mamma. En og en halv time velvære uten å måtte betale ei krone for det, og en unge som var så stille som bare det, i redsel for å bli sendt i seng.
Det er det man kaller en real vinn-vinn situasjon!
Har du lyst, kan du følge oss på Facebook og ikke minst på instagram.
Det har skjedd noe med huden min de siste to-tre årene. Forfallet som kommer naturlig med årene, har bare har blitt mer og mer synlig for hver dag. Uten livsnødvendig førstehjelp, er huden merkbart mer slapp, og ikke minst gusten og grå.
Jeg var inne på Lyko.no og fant min favoritt. Selvsagt finnes det sikkert andre produkter som er bra, men denne er ikke bra. Den er fantastisk. Den gir tilbake elstikken i huden, og huden ser MYE bedre ut med èn gang. For meg som har ekstremt sensitiv hud er det herlig med et produkt som fungerer og som ikke irriterer huden. Jeg sverger til Clarins Double Serum.
Dette er et produkt som jeg ikke kan klare meg uten.
Seint i går kveld ble det omsider ro i huset. Dagen hadde gått i ett, og stress-nivået var helt ekstremt i kroppen min. Jeg hadde behov for å få en rolig avslutning før jeg gikk og la meg til å sove. Lille Storebror lå oppe å sov. Vesla hadde lagt seg i min seng for hun hadde så vokse-smerter, så jeg var henvist til stua hvis jeg ikke ville sove. Jeg ville ikke sove!
Jeg ville slappe av. Ha på litt musikk på TV og nyte litt alenetid for meg selv. Jeg hentet det jeg trengte for å kose meg litt alene. Både batterier og kremer kom på plass. Det var altfor lenge siden sist! En hver kvinne trenger litt tid for seg selv. Det er helt naturlig når man bare bor sammen med sine barn.
Jeg fikk av meg tøyet i en fart, og satte meg godt tilbake i sofaen. Nå var det bare å nyte! Etterhvert fikk jeg plassert batteriene på plass og kvakk litt til. Duringen var veldig høy, så jeg nappet til meg fjernkontrollen og skrudde opp lyden på TV’n. Dumt å vekke opp alle sammen bare for at jeg skulle kose meg alene, for da ble det definitivt ikke mye kosing for å si det sånn. Det var så utrolig deilig. Selvsagt er det bedre med noen som har puls, men batterier var en god substitutt. Det var like før jeg var ferdig.
-Ehhhhhh.. Ka e det egentlig du hold på med?
Jeg formelig lettet en halvmeter opp av sofaen. Lille Storebror stakk så vidt hodet rundt hjørnet og så skeptisk på meg. Han så tvilende fra alt tøyet mitt som lå slengt på gulvet og tilbake til meg.
-Æ bare.. Æææ… Øhhh… Jeg stotret og stammet litt. Jeg hadde ikke hørt han komme ned, og var fortsatt litt “shaken” fordi jeg ble så skvetten. Jeg hadde vært fullstendig i min egen verden og ikke hørt en lyd da han kom ned.
-Æ bare har litt “me-time” svarte jeg mens jeg holdt den durende dingsen mot han. Han rynket brynene, men sa ingenting. Plutselig gikk det opp for meg hva han tenkte.
-Herregud! Det e ei fotfil som går på batteri! Jeg holdt på å le meg skakk. Min stakkars sønn hadde ligget oppe over en halv time og trodd at mammaen var nede uten evner til å kontrollere seg.
Han prøvde seg på ei halvhjertet forklaring, men jeg bare lo og lo. Arvingen lo litt med før han rister oppgitt på hodet og gikk og la seg igjen. Jeg humret fortsatt for meg selv da jeg omsider var ferdig med fotbad, filing av hard hud og innsmøring og massasje av de små undersåttene mine, og tuslet trøtt og avslappet til senga mi.
Har du lyst, kan du følge oss på Facebook og ikke minst på instagram.
Jeg kjeder meg noe aldeles i kveld! Så mye at jeg faktisk er veldig bekymret for mitt eget ve og vel. Jeg har nemlig hentet frem gitaren.
Gitaren er bare fremme når jeg er skikkelig stresset i kroppen. Rart at musikk kan få skuldrene langt unna ørene. Men ikke i kveld. I kveld har jeg ikke ro til å gjøre noe! Det ble tre grep, og så gadd jeg ikke det mer.
Jeg er så lei av å holde meg hjemme!
Jeg vil ut å reise igjen. Dra ut i verden å se nye steder og nye mennesker. Oppleve nye kulturer. Litt sol hadde ikke vært å forakte heller.
Jeg drømmer om varme, late dager med sand mellom tærne og ei god bok i handa. Bare noe annet enn det som har fylt dagene i det siste.
Nei, er vel bare å gi opp! Vi holder ut. Blir hjemme. Alene! Alt for helsa til tross for at jeg kjeder meg på grensen til vanvidd. Kanskje jeg skal vekke Vesla og høre om hun vil spille kort? 🤔
Må alle gode makter stå meg bi, for jeg er begynt å shoppe på nettet. Alle må ha en hobby!
