Kategori: Galskap satt i system

Det snør her nord! Det snør småtroll og kattunger. Det laver ned store hvite filler overalt! I dag da jeg skulle på jobb fikk jeg ikke opp døra. Vi var jammen ta snødd inne. Bare for mor å snu, gå inn å få på praktiske klær og gå ut å måke. Jeg stod til knes i snø. Det er bare om å gjøre å se positivt på det. Selv om jeg var knust etter en time med måking, tenker  jeg det var en god treningsøkt om ikke annet. Så til tross for at jeg måtte inn å ta en dusj før jobb, og at pulsen var som under en solid treningsøkt, var jeg positiv. Jeg forlot en relativt ryddig gårdsplass. Jeg klager ikke!

Selvsagt er det gørr når bussen er sein, eller ikke kommer i hele tatt, men sånn skjer med enorme mengder snø. Det hadde vært fint om appene var oppdatert med innstilte ruter, men pytt, pytt! Litt blåfrosne tær og neglebit overlever jeg nok. Jeg klager ikke, det kunne vært verre.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

På tur inn i sentrum møtte vi en dame med rullator i kjørebanen. Det var eneste muligheten hennes for å komme seg frem langs veiene. Jeg lo litt for meg selv mens jeg så for meg scenen fra Harry Potter på Fnattbussen, da bussen skviste seg sammen for å komme forbi. Akkurat sånn føltes det. At myke trafikanter må vandre langs veien i mørket fordi fortauene ikke er brøytet, er også til å leve med. Det er det vi her nord kaller for risikosport. «Med livet som innsats i snøkovet». Det kunne vært en dokumentar om ekstremvær for enkelte andre landsdeler?

Så kom jeg hjem, flere timer etter at jeg skulle vært hjemme, og jeg var trøtt og sliten. Jeg trakk pusten dypt da jeg så at den hvite jævelskapen atter en gang hadde fylt innkjørselen min. I tillegg hadde plogen latt igjen en anstendig skavel. Hos alle naboene var det ryddet snø med presisjon, men sånn var det ikke hos meg. Det var bare å vasse i snø frem til huset, komme seg inn  å få på seg praktiske klær. En ny time med måking, og fortsatt ikke en eneste klage!

Jeg vet hvor jeg bor for pokker! Selv om hjerteinfarktet truer, pulsen er skyhøy og prolapsen gjør seg gjeldende etter ekstrem måking, står jeg han av. Jeg klager overhode ikke, men nå kan det vel for helv… SLUTTE Å SNØ!!!!!

I alle fimer er det en rød tråd som følges fra start til slutt, og det ender stort sett alltid bra for protagonisten. I skrekkfilmen er det alltid en som overlever, live to tell, og i dramafilmen overvinner hovedpersonen alltid de store hindringene, i actionfilmen vinner alltid helten over skurken og i kjærlighetsfilmen får hovedpersonen alltid sin store kjærlighet. Nesten alle filmer ender godt. Jeg lurer på hvilken genere film mitt liv hadde vært, dersom mitt liv hadde vært en film?

På mange måter skulle jeg ønske det var fantasy, men jeg hadde vært vettskremt hvis det dukket opp vampyrer, trollmenn, varulver og annet skrømt, så da hadde jeg neppe turt å levd overhode. At det hverken er en actionfilm eller thriller er helt sikkert, for jeg er ikke laget for fart og spenning, snarere comfort. Noen kjærlighetsfilm er det heller ikke, for jeg er ingen stor romantiker. Til det er jeg altfor pragmatisk og jordnær. Siden jeg ikke orker dramafilmer og sovner av de, er det forhåpentligvis ikke det heller. Drømmen hadde vært å leve i en skikkelig bra komedie der jeg hadde servert den ene humoristiske replikken etter den andre, akkompagnert av latterbrølene til de rundt.

Nei, mitt liv er vel snarere en knusk tørr dokumentar som forhåpentligvis går ut i langdrag. Emnet er vel variabelt, men sex drugs and rock n’roll er mangelvare.  Helst skulle det vært en dokumentar om en velstående mektig kvinne som veltet seg i luksus. Det hadde jeg likt. Det hadde jeg kunne levd med. Den røde tråden måtte da vært at på tross av mengder med dumme valg, klarte hun seg likevel, og lykkes med å leve sitt eget liv!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men tenk litt på det. Hvis noen skulle laget en film om nettopp ditt liv, hvilken genere ville den hatt, og hva ville den røde tråden i fortellingen vært? Og sist men ikke minst, ville du fått Oscar for beste skuespiller?

Det har vært ei god og produktiv helg. Veldig god. Jeg har fått så masse husmorpoeng at det er like før jeg kjøper meg forkle! Deilig med slike helger, særlig at huset er relativt ryddig før ei ny uke starter.

Men jeg undrer meg på hvorfor jeg skal jage disse poengene i første runde. Hva representerer de egentlig? Kan de byttes i noe? Penger, gavekort eller andre goder? Hva er det for goder i det for meg, og hvilken neandertaler var som fant på at det å holde reint og fint rundt seg skulle poeng-settes, og så kalles husmorpoeng? Litt mannssjåvinisme som jeg er rimelig sikker vi kvinner har påført oss selv. Siden det bare er meg og Vesla som bor sammen, innser jeg at husmorpoengene mine kun kommer til å veksles inn i mer husarbeid, så er det da noen vits å jage etter dem?

Godt jeg ikke har det for vane. Jage husmorpoeng, mener jeg. Når man bor sammen med en tenåring er det like håpløst å rydde og vaske hele tiden, som det er å måkke snø mens det laver ned ute. Deilig når man er ferdig, men man vet man må begynne forfra nesten med en gang. Bedre å ta et skippertak nå og da, og satse på at helsetilsynet ikke kommer innom og kondemnere hele huset.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg er ingen snobb når det kommer til hverken klær eller sko. Faktisk vil jeg jeg påstå jeg er over middels liberal, og mener alle må få ha på seg det de føler seg vel i. Men en plass må også jeg sette grensen!

Da Storesøster var liten spilte hun fotball. En sommer dro vi til Piteå på fotballturnering. Hun som spiller, og jeg som trener. Storesøster var vel 13-14 år, så det begynner å  bli noen dager siden. Vil tro det var i 2005 eller 2006.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Mellom noen kamper satt jeg sammen med foreldrene og tok en kaffe på en gressplen. Der var der et annet svensk lag med utøvere og foreldre som også satt å slappet av. Litt forundret la jeg merke til at flere av foreldrene til de svenske spillerne gikk rundt i noen fargerike skotøy, men jeg hadde aldri sett noe lignende. Det så ut som en blanding av tresko og badesko. Jeg har aldri vært tilhenger av noen av delene, og grøsset innvendig.
Til slutt klarte jeg ikke å holde tann for tunge. «KA e det der de har på beinan?»

Det var mitt første møte med crocks. Det merkelige fenomenet  som i 2005 ble introdusert i Sverige av hockeylegenden Peter “Foppa” Forsberg, som elsket skotøyet. Jeg på min side konkluderte der og da at svenskene var gale, og sverget på at det kom til å være et svensk fenomen som ALDRI kom til å slå an i resten av verden.  Så feil kan man ta. Det virker som 99,99% av verdens befolkning eier, eller har eid et par av skotøyet, som ikke engang var en  svensk greie, men ikke jeg!

Jeg har til nød nedverdiget meg til å låne andres crocks når jeg har vært på hytta og skulle ut en snartur, men har syntes de er direkte heslige å ha på. Den vemmelige skoen der verdigheten forsvinner gjennom hullene i gummien, og det er under en hver verdighet å stille offentlig i noe slikt. Jeg misliker crocks intenst! Dessuten er de livsfarlige hvis det er litt vått ute. Ganske sikker på at de er årsaken til en del lårhalsbrudd.

Jeg påstår fortsatt at jeg er liberal, men hver gang jeg ser noen i crocks grøsser jeg, og tenker jeg er glad jeg har mine gode gamle helsesko. Jeg sverger de er mye nedre å bruke, selv om de er like skumle når det er vått ute, og ikke ser det spøtt bedre ut på føttene!

Jeg kom over en video på Dagbladet.no med en dame som fortsatt ammer. Hun synes dette er veldig viktig å belyse, og legger ut videoer om dette. I utgangspunktet er jeg for amming og synes det er den mest naturlige ting i verden, men jeg synes hun kan holde det litt mer privat. Hele verden trenger ikke informeres om det, tenker jeg.

Det er ikke sånn at jeg misliker at det sitter mammaer å ammer de søte små, det er bare koselig tenker jeg, men denne damen ammer MANNEN sin! Det er sært å gå ut med synes jeg. Hva de gjør på privaten, er ikke mitt anliggende, og  strengt tatt vet jeg ikke om det skjer offentlig heller, men det hadde jeg reagert på. Se snakker om nærheten og intimiteten det gir, men for meg ligger det så nært seksuelle handlinger, at det blir krasj i hodet mitt.

Amme gjerne barna i full offentlighet, men mannen din.. Nei! Det blir sært!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har vært altfor grådig og gapt over for mye igjen. Typisk meg som edsvoren tidsoptimist. Tror jeg har all verden av tid, og når det begynner å røyne på skjønner jeg at jeg har bommet. Egentlig så er jeg litt unnskyldt denne gangen. Jeg har blitt satt opp til å gjøre ekstra oppgaver som bare MÅ gjøres nå, og de tingene har krasjlandet planene mine fullstendig.

Det betyr at jeg må ta noen skippertak for å komme i havn, selv om jeg ikke er spesielt glad i det. Jeg må bruke mye tid, og det er tid jeg ikke har!

Ja, hva mener jeg egentlig med det?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Tid er på mange måter det mest verdifulle jeg har, og det vet man ikke hvor mye man har av det. Det er ikke slik at man porsjonere ut tiden slik at den varer lenge. Når tiden er ute, så ER tiden ute.
De fleste vet jo at man har konkret fire timer igjen av for eksempel arbeidsdagen eller tre dager til helg, men som relativt begrep vet man ikke hvor mye tid man har. Når timeglasset er tomt, er det over.

Når jeg sier jeg ikje har tid, har det med prioriteringer å gjøre. Min vurdering på hva som er viktig å bruke tid på.

Av all tid jeg har tilgjengelig, er tid til fri disposisjon, den viktigste. Den tiden jeg kan bruke til å være spontan på. Den siste tiden har jeg nesten glemt hva det vil si å være spontan. Har det med alder å gjøre? At jeg er redd for å ikke ha tid til alt jeg vil gjøre, så jeg planlegger dagene fullt ut?  Hvis min tid er ute i morgen har jeg fortsatt mye på min bucket list. Blant annet å skrive en i utgangspunktet.

Men å ikke være spontan, betyr ikke at jeg ikke lever mitt liv til fulle. Det betyr bare at jeg planlegger hva jeg vil bruke tiden min på. Planlegger livet. Det er ikke for å få forutsigbarhet, snarere for å rekke alt jeg vil, for jeg vet jo aldri når klokka slår for meg også.
Dette er sånn jeg bruker tiden en vanlig tirsdagskveld. Jeg tenker over tiden..

Vi har vel alle opplevd å stå i en situasjon der vi blir overrumplet av noe uforutsett som hender. Det kan være en plan som faller i grus og får kjedelige konsekvenser, eller en samtale som tar en ubehagelig vending. Skjer det privat, kan man ofte trekke seg tilbske og slikke sårene dine, men hvis det er gjennom jobb må man av og til bare holde maska PG gjøre miner til slett spill. Slike «bakholdsangrep» kan være vanskelig å svelge der og da, og inni seg kan man være så eitrende forbannet som det går an, selv om man smiler og er profesjonell utad. Vi handler som det er forventet av oss, og holder maska.

Noen ganger kan det være veldig vanskelig å holde maska.

Jeg var i en begravelse i vinter, og det var flere jeg kjente som var tilstede ved bisettelsen. Like før kista ble gjort klar for å settes ned til senking, skled en av de som stod nærmest. Jeg gispet litt og møtte blikket til han som stod ved siden av meg, og jeg skjønte at han hadde tenkt det samme som meg. Enn om vedkommende hadde falt ned i graven? Jeg formelig så det for meg.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har aldri før slitt så mye med å holde maska. Latteren satt helt opp i halsen på meg, og jeg visste at om jeg begynte å le, kom det til å bli skikkelig latterkrampe. Jeg måtte sette neglene inn i håndleddet mitt, og klipe til for å klare meg. Jeg så bare stivt ut i lufta livredd for å se at noen andre trakk på smilet, for da hadde jeg aldri klart å hente meg inn. Det var rett og slett tragikomisk. Men jeg holdt maska!

Har du noen gang begynt å le når det strengt tatt var høyst upassende? Fortell!