Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Nord leverer!
Vi får ikke Nord-Norges banen, og de truet med å legge ned Scotsman på Karl Johan, akuttsykehus her nord gjøres om til distriktsmedisinsk senter, og strømmen fra nord skal legges i rør sørover. Tilsynelatende bare sorgen, med andre ord. Skulle trodd vi alle var på flyttefot sørover snart.
Nei! Spiller ingen rolle! Ikke i hele tatt. De kan gjøre hva pokker de vil, for vi har midnattsola og nordlyset! Ingenting slår det, og ingen kan ta det fra oss!
Vi blir her nord!
Jeg kom over en video på Dagbladet.no med en dame som fortsatt ammer. Hun synes dette er veldig viktig å belyse, og legger ut videoer om dette. I utgangspunktet er jeg for amming og synes det er den mest naturlige ting i verden, men jeg synes hun kan holde det litt mer privat. Hele verden trenger ikke informeres om det, tenker jeg.
Det er ikke sånn at jeg misliker at det sitter mammaer å ammer de søte små, det er bare koselig tenker jeg, men denne damen ammer MANNEN sin! Det er sært å gå ut med synes jeg. Hva de gjør på privaten, er ikke mitt anliggende, og strengt tatt vet jeg ikke om det skjer offentlig heller, men det hadde jeg reagert på. Se snakker om nærheten og intimiteten det gir, men for meg ligger det så nært seksuelle handlinger, at det blir krasj i hodet mitt.
Amme gjerne barna i full offentlighet, men mannen din.. Nei! Det blir sært!
Nå er det en spent stemning i heimen. Denne helga er Vesla klar til å entre et nytt podium i livet sitt, og på mange måter begynne å oppfylle jente-drømmen sin. Hun skal delta på en workshop som modell. I mitt stille sinn har jeg hatt lyst å knise litt, og spørre om hun er sikker på at det ikke er akt-modell, men jeg er langt fra sikker på om hun vet hva det er, og da hadde hun vel reist meg dit pepper’n gror. For tiden er jeg skikkelig super-dust, så best å ligge litt lavt i terrenget. Uansett så er hun klar, og gleder seg masse. Det hun synes er mest artig, er at hun skal sminkes av makeup-artist.
Jeg påstår hardnakket at hennes glede av å bli foreviget har hun gjennom mors-genet. Jeg egner meg også til det, og har hatt en egen liten fotoshoot for å bekrefte påstandene mine. I følge Vesla ble jeg ikke noe mindre super-dust etter det.
Alderen hennes tatt i betraktning, er hun nå på det stadiet der hun tar seg selv veldig høytidelig, og hun kan alt, og hun vet alt. Uansett hva jeg sier, så er det i beste fall utdatert news, men helst fake news. Jeg er utnevnt som æres-fossil! Det er slik at jeg av og til angrer på at jeg lærte henne å prate!
Likevel skal det sies at jeg nok ofte plager vettet av henne, og jeg gjør det bevisst. Det er så morsomt når vi diskuterer noe, og jeg blir påståelig. Hun glemmer helt å holde seg til sak, så taper hun argumentasjonen ved at hun blir irritert og argumenterer med følelser og ikke fakta. Hver gang hun gjør det, sier jeg som pappa sa til meg: «Den som mister besinnelsen i en diskusjon, har tapt uansett hvor gode argumenter man kommer med!» Etter det er det bare å søke dekning…
Når jeg blir skikkelig fjasete avslutter jeg diskusjonen med: «Mamma vet alltid best!» så løper jeg så fort jeg kan og søker dekning!
Jeg har vært altfor grådig og gapt over for mye igjen. Typisk meg som edsvoren tidsoptimist. Tror jeg har all verden av tid, og når det begynner å røyne på skjønner jeg at jeg har bommet. Egentlig så er jeg litt unnskyldt denne gangen. Jeg har blitt satt opp til å gjøre ekstra oppgaver som bare MÅ gjøres nå, og de tingene har krasjlandet planene mine fullstendig.
Det betyr at jeg må ta noen skippertak for å komme i havn, selv om jeg ikke er spesielt glad i det. Jeg må bruke mye tid, og det er tid jeg ikke har!
Ja, hva mener jeg egentlig med det?
Tid er på mange måter det mest verdifulle jeg har, og det vet man ikke hvor mye man har av det. Det er ikke slik at man porsjonere ut tiden slik at den varer lenge. Når tiden er ute, så ER tiden ute.
De fleste vet jo at man har konkret fire timer igjen av for eksempel arbeidsdagen eller tre dager til helg, men som relativt begrep vet man ikke hvor mye tid man har. Når timeglasset er tomt, er det over.
Når jeg sier jeg ikje har tid, har det med prioriteringer å gjøre. Min vurdering på hva som er viktig å bruke tid på.
Av all tid jeg har tilgjengelig, er tid til fri disposisjon, den viktigste. Den tiden jeg kan bruke til å være spontan på. Den siste tiden har jeg nesten glemt hva det vil si å være spontan. Har det med alder å gjøre? At jeg er redd for å ikke ha tid til alt jeg vil gjøre, så jeg planlegger dagene fullt ut? Hvis min tid er ute i morgen har jeg fortsatt mye på min bucket list. Blant annet å skrive en i utgangspunktet.
Men å ikke være spontan, betyr ikke at jeg ikke lever mitt liv til fulle. Det betyr bare at jeg planlegger hva jeg vil bruke tiden min på. Planlegger livet. Det er ikke for å få forutsigbarhet, snarere for å rekke alt jeg vil, for jeg vet jo aldri når klokka slår for meg også.
Dette er sånn jeg bruker tiden en vanlig tirsdagskveld. Jeg tenker over tiden..
Vi har vel alle opplevd å stå i en situasjon der vi blir overrumplet av noe uforutsett som hender. Det kan være en plan som faller i grus og får kjedelige konsekvenser, eller en samtale som tar en ubehagelig vending. Skjer det privat, kan man ofte trekke seg tilbske og slikke sårene dine, men hvis det er gjennom jobb må man av og til bare holde maska PG gjøre miner til slett spill. Slike «bakholdsangrep» kan være vanskelig å svelge der og da, og inni seg kan man være så eitrende forbannet som det går an, selv om man smiler og er profesjonell utad. Vi handler som det er forventet av oss, og holder maska.
Noen ganger kan det være veldig vanskelig å holde maska.
Jeg var i en begravelse i vinter, og det var flere jeg kjente som var tilstede ved bisettelsen. Like før kista ble gjort klar for å settes ned til senking, skled en av de som stod nærmest. Jeg gispet litt og møtte blikket til han som stod ved siden av meg, og jeg skjønte at han hadde tenkt det samme som meg. Enn om vedkommende hadde falt ned i graven? Jeg formelig så det for meg.
Jeg har aldri før slitt så mye med å holde maska. Latteren satt helt opp i halsen på meg, og jeg visste at om jeg begynte å le, kom det til å bli skikkelig latterkrampe. Jeg måtte sette neglene inn i håndleddet mitt, og klipe til for å klare meg. Jeg så bare stivt ut i lufta livredd for å se at noen andre trakk på smilet, for da hadde jeg aldri klart å hente meg inn. Det var rett og slett tragikomisk. Men jeg holdt maska!
Har du noen gang begynt å le når det strengt tatt var høyst upassende? Fortell!
Jeg har nok tenkt det av og til, det skal jeg ikke nekte for. Tenkt at ikke alle skulle oppdratt barn, og at enkelte foreldre kunne hatt godt av å få litt foreldreveiledning. Kanskje ikke så mye, men 24/7 i sånn 365 dagers syklus. Jeg har jo det. Særlig når man sitter å hører på foreldre som mener at deres barn aldri oppfører seg som drittunger, det er det bare andres unger som gjør! Men en ting er å tenke sånn i affekt, en annen ting er å faktisk mene det.
Her i vår leste jeg en artikkel i Bergens Avis. Det kommer altså mye forunderlig fra Bergen, det skal sies, men denne tok kaka. Det var så sært, at jeg fortsatt går rundt å grunner på den. Artikkelen var vel snarere et debatt-innlegg skrevet av en spennende herremann, filosof Henning Jon Grini, og handlet om at skolen bør overta ansvaret for oppdragelse av våre barn.
I følge Grini, er det greit at vi produserer egne barn, men vi skal ikke ta ansvar for oppdragelsen. Det er et altfor alvorlig område å overlate til de foresatte alene. Det bør bli et offentlig anliggende. Slik samfunnet er lagt opp mener han det er for vanskelig for den gjengse foreldre å håndtere hverdagen, samtidig som man oppdrar et barn. Barnet er for verdifullt til å overlates i foreldrenes makt alene. “Jeg mener derfor at skolene bør ha en sterkere rolle i oppdragelsen av de høyt skattede barn våre.” Jeg var vel neppe den eneste som satte kaffen i halsen da jeg leste dette? Ikke for det, jeg kan si meg enig i at vi sikkert har mye å gå på med hensyn til tilrettelegging for foreldrerollen i samfunnet, men at oppdragelsen skal være et offentlig anliggende er drøyt selv i min målestokk. Jeg gir han dog kred for å ta til ordet for at man kan redusere arbeidstiden, men skal det gjelde bare de som har barn? Hva med samfunnets behov for produksjon av flere årsverk? Hva med yrkesgrupper hvor det er mangel på arbeidskraft, hvordan vil det slå ut her?
Så skal vi altså outsource barneoppdragelsen. Foreldre skal ikke lengre gis tilliten til at de evner å oppdra sine egne barn uten overordnede retningslinjer fra noen. Og hvem skal denne noen være? Det blir vel at kommunene legger oppgaven ut på anbud, og så blir det et offentlig privat samarbeid. Skal foreldrene få lønn for oppdrager-jobben da?
I debatt-innlegget argumenterer han videre: “Det er andre grunner til at skolen bør komme sterkere på banen. Foreldre kan ha en del fastlåste holdninger og fordommer som har gått i arv, mens skolen tilbyr en mer verdinøytral arena.” Det skremmer meg at en filosofiprofessor virkelig mener at barna våre skal oppdras ut fra en mer verdinøytral arena. Videre skriver han: “Når ikke barna få grunnleggende verdier så tidlig som mulig, er nok det en sterk medvirkende årsak til volden vi ser i skolen i dag.”
Mente han ikke at det skulle være verdinøytralt? Og igjen, hvem skal bestemme hvilke grunnleggende verdier som er de viktigste?
Dette står for meg som et ønske om streng konformitet fra småbarnsalderen av, vi skal alle være mest mulig like. Men hva med mangfoldet da? Vil det ikke bli enda fler som havner utenfor A4 arkets rigide grenser? En ting er at vi da slipper å ta hensyn til alle forskjellene i samfunnet, men hvordan skal vi da skal få noen av disse til å tenke utenfor arket? Være kreative og innovative, og rett og slett stå for samfunnets nyvinninger på sikt? Skal de kanskje masjere i takt og ha på seg uniformer? Ja, skoleuniformer mener jeg?
Nesten så man kan lure på om det ligger en aldri så liten tanke om ideoligi bak denne tankerekken til Grini?
Nei, dette tror jeg ikke på! Skal vi kunne få et bedre verdigrunnlag, må vi begynne med oss selv. Vi foreldre må ta noen grunnleggende veivalg. Skal vi ha barn, må vi være tilstede i deres liv, på deres premisser. Vi må legge bort nettbrett, telefoner og andre duppeditter som stjeler oppmerksomheten fra barna våre, og ta del i deres liv. Rettlede og veillede når ting skjer, og ikke komme halsende på hælene inn i situasjonen med nesa ned i telefonen. Jeg tror langt på vei det er DET det handler om. Mangel på tydelige voksenroller i samfunnet. For med tydelige voksenroller som evner å vise at man kan respektere og akseptere andres ulikheter, og være enig om at man er uenig, så vil dette skape et verdigrunnlag hos barna som langt på vei kan bøte på mye av den problematiske adferden vi ser i samfunnet i dag.
Nå er det et faktum. Vesla begynner å bli voksen. Dører må låses når jeg drar noen steder, og barskapet må i innbrudds sikkert skap. Det er tid for hjemme alene fest!
Da Vesla lurte på om hun kunne ha noen venner over på onsdag, sa jeg først det ikke passet. Snuppa skulle reise på ferie om kvelden, og jeg skulle jobbe. Etter mye om og men ble vi likevel enig om at de kunne kose seg ute i hagen. Selve dagen var det surt og kaldt ute, så jeg sa de kunne være inne når jeg kjørte Snuppa på flyplassen. Siden pakkingen var ferdig, dro vi litt tidligere. Vi ville dra innom mormor og beste før Snppa skulle på flyet. Akkurat da vi kjørte ut innkjørselen kom fire jenter gående, og jeg tenkte at nok kom til å få det hyggelig.
I underkant av en time seinere gikk alarmen. Jeg hadde ikke kommet meg til byen da Vesla ringte. «Mamma! Det e kaos her! Æ klar ikke å ha kontroll og vet ikke ka æ skal gjør? Det e folk overalt!» Jeg kjente uroen velle opp i meg, Hvordan skulle jeg løse dette? Ene ungen måtte kjøres på flyplassen, og andre måtte ha hjelp hjemme. Og jeg var en halvtime unna. Typisk!
Vi har jo heldigvis superhelt-Storesøster like ved, og jeg tror det tok fem minutter fra jeg ringte henne til hun stod i stua og kom lillesøsteren til unnsetning. Det var det komplette kaoset!
«ALLE SKAL UT NU!!»
Inne og utenfor var det rundt 30 ungdommer som var mer eller mindre beruset. Noen prøvde å opponere mot henne, men da kvesset hun bare stemmen og ga klar beskjed. «TO MINUTT! SÅ RING Æ POLITIET!» Hun fikk ut alle sammen, inkludert venninne. De fikk klar beskjed om å komme seg hjem. Festen var over.
Da jeg kom hjem fikk jeg hakeslipp. Fytti katta som det så ut! Det var søl av brus og alkohol på hele gulvet. Kjøleskapet var raidet, og den/de som hadde laget mat, hadde ikke ryddet opp etter seg. Klesvasken var revet ned, og klesstativet ødelagt. Det lå en tom vinflaske på plenen, og noen hadde kastet kjøkkenredskaper ut i gresset. Det var vått toalettpapir på hele badet, og noen hadde stappet q-tips i vasken. Jeg ble rett og slett klin hakke forbannet. Det så ikke ut! Vesla fikk en overhøvling for å ha slippet inn så mange, og tillatt at de drakk alkohol her, men hun fikk skryt fordi hun ikke hadde drukket og fordi hun ringte å ga beskjed om at hun mistet kontrollen. I motsetning til forrige fest, var barskapet mitt trygt bak lås og slå. Som jeg sa til henne, det bygger tillit selv om hun hadde invitert altfor mange.
Det er trist at 15 åringer forbinder fest med alkohol. De burde ennå kunne møtes for å henge, uten at de har behov for rusmidler i tillegg. Jeg har gjerne åpent hus for at de kan møtes her. Se film sammen, spille musikk og bare chille. Men jeg orker ikke komme hjem til en svinesti og fulle tenåringer som skriker og hoier. Jeg har full forståelse for at ting kan gå i stykker ved et uhell, men å kaste ut ting fra kjøkkenet og grise med mat.. Nei, der går grensen for min del. Som jeg sa til Vesla, hun bør skaffe seg venner som husker at de kommer fra møblerte hjem!
Det skal ikke være mulig! Det er bare ufattelig! Jeg blir så hysterisk irritert på meg selv. Det er like før jeg rett og slett gir meg selv opp! Jeg vet jeg er en utålmodig sjel, og gnager på det meste når jeg venter på noe, men i dag! I dag tok jeg kaka!
Jada, gjett om jeg dummet meg ut i dag. Faktisk så mye at jeg har telt på knokene om dette virkelig er noe jeg vil dele, men jeg liker jo å fortelle om alle livets fasetter, så da må jeg vel ta med dette også.
Det har vært cup-kamp på Aspmyra i dag, Bodø Glimt mot Tromsø. Skikkelig hat oppgjør, for begge lagene hater å tape mot det andre.
Jeg var klin forbannet under kampen, og holdt på å klikke flere ganger. Jeg var bare så glad jeg satt i min egen stue og ikke kunne forurense noen andres ører med alt det jeg forurenset munnen min med, da Tromsø scoret. Det var ikke akkurat Lycliga Gatan. Bedre ble det ikke da mål nummer to kom i mot, i det 70. spilleminutt. Ut fra det som kom ut av min munn, bør jeg gjennom en skikkelig desinfeksjonsrunde! Så scoret Saltnes og Glimt, men problemet var at det var rett før fullspilt kamp, Kunne de rekke det? Jeg kapitulerte i det 91. spilleminuttet, og tok bikkja og Vesla for å gå en kveldstur til Storesøster. Jeg innså tapet, og hadde ikke tålmodighet til å vente på det endelige nederlaget.
Jeg var ikke før kommet inn hos Storesøster før Svigersønn kom mot meg og sa: “For ei rå opphenting av Glimt!” Jeg så uforstående på han og grep etter telefonen. Visst pokket hadde Glimt vunnet 3-2! Jeg stod slukøret å så på han, og ba tynt om å få et referat. To mål til på noen minutter, og alt ble snudd fra tap til seier! Alt det gikk jeg glipp av bare fordi jeg ikke hadde tålmodighet nok!
Jeg fikk meg ei dyrkjøpt lekse i dag. En fotballkamp er ikke over før dommeren blåser, og frem til da kan alt skje. Det gjelder å smøre seg med tålmodighet fremover.
Ok! Så la oss snakke om ferie da. La oss snakke om oss som skal reise på ferie, og har valgt å bruke en liten formue på å forlate fedrelandet noen uker, og heller leve på budsjett flere måneder på forhånd. La oss snakke om oss som mange elsker å hate, når sommeren kommer!
Det å ikke unne andre noe bedre enn man har selv, synes å bli mer og mer vanlig i dette landet. Faktisk så er det blitt sånn at det er blitt politisk ukorrekt å unne seg luksus som man strengt tatt ikke trenger. Hvis ikke alle har råd, så skal heller ikke du ha det! Likhet for alle liksom. Fuck likhet for alle! Jeg har INGEN behov for å være som alle. Jeg er meg, og jeg gjør ting på min måte. Jeg prioriterer og bruke mine penger på det jeg synes er viktig, og DRITER i hva andre måtte mene om det. Om jeg vasser i penger eller lever på kjøpekort, har INGEN andre noen ting med!
Om noen uker skal Vesla, jeg og my partner in crime på ferie. Vi skal starte eventyret i Paris. Bo bra, spise godt og forhåpentligvis oppleve mye. Fra Paris reiser vi videre til Roma. Der skal vi bo litt utenfor byen på et SPA. Der skal vi jentene kose oss, og kun dra inn til sentrum når vi er opplagte til å gå i kø, stå i kø, se i kø og gjøre alt annet i kø. Deretter går turen til Faro hvor vi skal bo på et resort nær stranden. Da blir det sol- og badeferie. Gjett om det skal nytes?
Selvsagt gleder vi oss masse til å dra. Det kommer til å bli en opplevelse, for jeg har bare vært i Paris tidligere, og de to andre har ikke vært noen av stedene. Tenk så spennende det blir? Så hvorfor er det sånn at folk blir litt hånlige når jeg forteller om våre ferieplaner. Føyser det bort med at det er galskap å bruke så mye penger på ferie. Fortelle at de heller ville brukt pengene mye mer fornuftig.
Det er himla smålig å strø rundt seg med slike kommentarer. Jeg har omtrent ikke brukt unødige penger på ting til hverken Vesla eller meg det siste året. Jeg er ikke på byen, og ikke ute å spiser lengre. Vi spiser ikke overdådige middager eller fyller kjøleskapet til randen. Nettopp fordi jeg har hatt så lyst på denne ferien, har vi tatt noen grep på forhånd!
Hva om jeg hadde spurt om det ikke er viktigere ting å bruke penger på enn hudpleie, vipper, fillers eller en tur på byen? Hvis jeg hadde kommentert at handlekurven på butikken inneholder en mengde unødvendig mat? Eller kommentert at polekspedisjonene hver helg strengt tatt blir dyrt i lengden? Da hadde det blitt ramaskrik, for alle må få bestemme det selv! Og det er poenget mitt!
Jeg bestemmer også selv, og velger å avstå fra enkelte ting i hverdagen, fordi jeg vil prioritere å reise når jeg kan. Og da er det sånn at hvis ikke jeg dømmer deg, så tenker jeg at du kan kutte ut å dømme meg også.
Da jeg for en stund siden leste et innlegg på Twitter om menn med kolapikk, måtte jeg Google. Det hadde jeg ikke hørt om før. At jeg tidvis er som et gudsord fra landet, hersker det ingen tvil om, og jeg lar meg stadig forundre over livets underfundigheter.
Det var ikke lett å finne et helt konkret svar, men til slutt fant jeg ut at kolapikk kan være konsekvenser ved bruk av kokain. Noen menn mister ereksjonen, og noen opplever at penis skrumper inn, og kan bli på størrelse med penisen på et lite barn. Sistnevnte er faktisk litt omstridt, men etter noen intime venninne-samtaler fikk jeg bekreftet at en venninne hadde en kjæreste som hadde brukt kola en periode, og at hans penis ble veldig liten. Dog, her strides som sagt de lærde.
Dette ble nesten for meget for mor og jeg har gått å grunnet på dette over litt tid. Jeg synes sex er viktig i et forhold, men skjønner at det kan være årsaker som gjør at noen velger, eller må avstå fra sex også. Det jeg ikke skjønner, er de som velger en livsstil som gjør at man må avstå fra sex frivillig når man er i et forhold. Skal ikke sex være krona på verket? Det er vel ingen bedre start på dagen enn en kjappis når man våkner, og/eller å bruke tid til å dyrke hverandre når man har bedre tid i løpet av dagen? Gi hverandre den ultimate nytelse?
Nå er ikke kokain en naturlig del av mitt habitat, men jeg tror jeg hadde droppa en date ut fra dette alene. Hvorfor være i et forhold med den type rus, og i tillegg være avhengig av batteri på toppen av det hele? Det er for meg en gåte. Enda mer merkelig er det at menn frivillig gambler med kolapikk. En ting er helse- og rusproblematikken, men bare tanken på kolapikk bør jo få alle til å frastå fra kokain. Hvorfor i hele tatt ta sjansen?
Valget mellom kolapikk og batteri er enkelt. Eneste negative er at dingser på batteri ikke er å anse for å være handy rundt om i huset, men det klarer jeg selv!
