Jeg har nok tenkt det av og til, det skal jeg ikke nekte for. Tenkt at ikke alle skulle oppdratt barn, og at enkelte foreldre kunne hatt godt av å få litt foreldreveiledning. Kanskje ikke så mye, men 24/7 i sånn 365 dagers syklus. Jeg har jo det. Særlig når man sitter å hører på foreldre som mener at deres barn aldri oppfører seg som drittunger, det er det bare andres unger som gjør! Men en ting er å tenke sånn i affekt, en annen ting er å faktisk mene det.
Her i vår leste jeg en artikkel i Bergens Avis. Det kommer altså mye forunderlig fra Bergen, det skal sies, men denne tok kaka. Det var så sært, at jeg fortsatt går rundt å grunner på den. Artikkelen var vel snarere et debatt-innlegg skrevet av en spennende herremann, filosof Henning Jon Grini, og handlet om at skolen bør overta ansvaret for oppdragelse av våre barn.
I følge Grini, er det greit at vi produserer egne barn, men vi skal ikke ta ansvar for oppdragelsen. Det er et altfor alvorlig område å overlate til de foresatte alene. Det bør bli et offentlig anliggende. Slik samfunnet er lagt opp mener han det er for vanskelig for den gjengse foreldre å håndtere hverdagen, samtidig som man oppdrar et barn. Barnet er for verdifullt til å overlates i foreldrenes makt alene. “Jeg mener derfor at skolene bør ha en sterkere rolle i oppdragelsen av de høyt skattede barn våre.” Jeg var vel neppe den eneste som satte kaffen i halsen da jeg leste dette? Ikke for det, jeg kan si meg enig i at vi sikkert har mye å gå på med hensyn til tilrettelegging for foreldrerollen i samfunnet, men at oppdragelsen skal være et offentlig anliggende er drøyt selv i min målestokk. Jeg gir han dog kred for å ta til ordet for at man kan redusere arbeidstiden, men skal det gjelde bare de som har barn? Hva med samfunnets behov for produksjon av flere årsverk? Hva med yrkesgrupper hvor det er mangel på arbeidskraft, hvordan vil det slå ut her?
Så skal vi altså outsource barneoppdragelsen. Foreldre skal ikke lengre gis tilliten til at de evner å oppdra sine egne barn uten overordnede retningslinjer fra noen. Og hvem skal denne noen være? Det blir vel at kommunene legger oppgaven ut på anbud, og så blir det et offentlig privat samarbeid. Skal foreldrene få lønn for oppdrager-jobben da?
I debatt-innlegget argumenterer han videre: “Det er andre grunner til at skolen bør komme sterkere på banen. Foreldre kan ha en del fastlåste holdninger og fordommer som har gått i arv, mens skolen tilbyr en mer verdinøytral arena.” Det skremmer meg at en filosofiprofessor virkelig mener at barna våre skal oppdras ut fra en mer verdinøytral arena. Videre skriver han: “Når ikke barna få grunnleggende verdier så tidlig som mulig, er nok det en sterk medvirkende årsak til volden vi ser i skolen i dag.”
Mente han ikke at det skulle være verdinøytralt? Og igjen, hvem skal bestemme hvilke grunnleggende verdier som er de viktigste?
Dette står for meg som et ønske om streng konformitet fra småbarnsalderen av, vi skal alle være mest mulig like. Men hva med mangfoldet da? Vil det ikke bli enda fler som havner utenfor A4 arkets rigide grenser? En ting er at vi da slipper å ta hensyn til alle forskjellene i samfunnet, men hvordan skal vi da skal få noen av disse til å tenke utenfor arket? Være kreative og innovative, og rett og slett stå for samfunnets nyvinninger på sikt? Skal de kanskje masjere i takt og ha på seg uniformer? Ja, skoleuniformer mener jeg?
Nesten så man kan lure på om det ligger en aldri så liten tanke om ideoligi bak denne tankerekken til Grini?
Nei, dette tror jeg ikke på! Skal vi kunne få et bedre verdigrunnlag, må vi begynne med oss selv. Vi foreldre må ta noen grunnleggende veivalg. Skal vi ha barn, må vi være tilstede i deres liv, på deres premisser. Vi må legge bort nettbrett, telefoner og andre duppeditter som stjeler oppmerksomheten fra barna våre, og ta del i deres liv. Rettlede og veillede når ting skjer, og ikke komme halsende på hælene inn i situasjonen med nesa ned i telefonen. Jeg tror langt på vei det er DET det handler om. Mangel på tydelige voksenroller i samfunnet. For med tydelige voksenroller som evner å vise at man kan respektere og akseptere andres ulikheter, og være enig om at man er uenig, så vil dette skape et verdigrunnlag hos barna som langt på vei kan bøte på mye av den problematiske adferden vi ser i samfunnet i dag.
