Jeg er ingen snobb når det kommer til hverken klær eller sko. Faktisk vil jeg jeg påstå jeg er over middels liberal, og mener alle må få ha på seg det de føler seg vel i. Men en plass må også jeg sette grensen!
Da Storesøster var liten spilte hun fotball. En sommer dro vi til Piteå på fotballturnering. Hun som spiller, og jeg som trener. Storesøster var vel 13-14 år, så det begynner å bli noen dager siden. Vil tro det var i 2005 eller 2006.
Mellom noen kamper satt jeg sammen med foreldrene og tok en kaffe på en gressplen. Der var der et annet svensk lag med utøvere og foreldre som også satt å slappet av. Litt forundret la jeg merke til at flere av foreldrene til de svenske spillerne gikk rundt i noen fargerike skotøy, men jeg hadde aldri sett noe lignende. Det så ut som en blanding av tresko og badesko. Jeg har aldri vært tilhenger av noen av delene, og grøsset innvendig.
Til slutt klarte jeg ikke å holde tann for tunge. «KA e det der de har på beinan?»
Det var mitt første møte med crocks. Det merkelige fenomenet som i 2005 ble introdusert i Sverige av hockeylegenden Peter “Foppa” Forsberg, som elsket skotøyet. Jeg på min side konkluderte der og da at svenskene var gale, og sverget på at det kom til å være et svensk fenomen som ALDRI kom til å slå an i resten av verden. Så feil kan man ta. Det virker som 99,99% av verdens befolkning eier, eller har eid et par av skotøyet, som ikke engang var en svensk greie, men ikke jeg!
Jeg har til nød nedverdiget meg til å låne andres crocks når jeg har vært på hytta og skulle ut en snartur, men har syntes de er direkte heslige å ha på. Den vemmelige skoen der verdigheten forsvinner gjennom hullene i gummien, og det er under en hver verdighet å stille offentlig i noe slikt. Jeg misliker crocks intenst! Dessuten er de livsfarlige hvis det er litt vått ute. Ganske sikker på at de er årsaken til en del lårhalsbrudd.
Jeg påstår fortsatt at jeg er liberal, men hver gang jeg ser noen i crocks grøsser jeg, og tenker jeg er glad jeg har mine gode gamle helsesko. Jeg sverger de er mye nedre å bruke, selv om de er like skumle når det er vått ute, og ikke ser det spøtt bedre ut på føttene!
Jeg så Crøcs første gang i en skobutikk på Liertoppen i januar 2007. Jeg falt pladask, ble 700 kroner fattigere og dagen etter troppet jeg opp på jobb med sjokkrosa Crocs som nye arbeidssko på jobb. “ekte”, de med krokodille-merke.
Jeg er absolutt ingen merkesnobb når det gjelder klær og sko. men vil påpeke at det er forskjell på de “ekte” crocsene og billigvarianter jeg har kjøpt senere til bruk i heimen.
Til å lyse opp et kjedelig hvitt arbeidsantrekk er de supre. Unger la merke til skoene mine, og plutselig virket jeg ikke så farlig som det vi i hvitt noen ganger virker.
Men å vise meg offentlig i crocs uten hvit sykehusuniform ville jeg nok ikke ha gjort. Tasser ikke inn på Kiwi i ctocs.
Jeg vet ikke hvorfor, men det var umiddelbar ulyst for meg 😂
Med en mor urokkelig i sin overbevisning om at tresko er like ødeleggende for barneføtter som de er en tidsinnstilt ankelvrikker, og dermed ikke ville tillat oss ‘arvinger’ å ha et par slike i vårt eie om det så sto om livet, er jeg til dags dato ute av stand til å gå i sko som er åpne bak. At jeg, visuelt sett, har den samme aversjonen for ‘slippers’ o.l som du har for crox har antagelig addet til dette her, så..
– Jeg har jo forsøkt å gå noen skritt i et par crox for med det å få mine antagelser bekreftet; Crox for meg = tresko, hvilket igjen = kryptonitt for gangbar fremdrift *haha* 😛
Rart at man får enkelte ting så til de grader i vranghalsen 😂