Skinnet bedrar

Det tar jammen meg på å være småbarns-mor. Spesielt til en liten valp som har masse energi og nysgjerrighet. Siste tiden har jeg jobbet hardt med å knytte bånd med den lille pelskula, men hun er ikke overvettes interessert i meg. Vesla, Snuppa og Lille Storebror er vesentlig mer poppis. Av og til må jeg smiske meg innpå henne, og da hender det jeg får kose litt.

At hun er en liten diva, hersker det ingen tvil om. Hun kaster hodet til siden i protest når hun er lei av meg, hun spreller med bena og jamrer som om hun ble mishandlet til tider. Det der er frøken med personlighet. Akkurat sånn som jeg elsker.

Heldigvis sover det lille hunde-barnet hele natten. Hun ligger i kurven sin rett nedenfor senga mi, totalt utslått. Jeg er likevel usikker på om hun faktisk sover, eller om hun bare ligger på lading, og gjør klar til nye pøbelstreker.

I går prøvde hun å gi storebror-Monty en liten piercing i øret. Han gikk stille og rolig forbi det lille pels-trollet som uten forvarsel tok et skikkelig tak i øret på broren og hogg til. Monty satte i et hvin som lød herfra til evigheten, og prøvde å riste av seg den lille blodigla, men ikke pokker! Hun ga ikke slipp på byttet sitt. Pels-trollet satte sin ære i å gjøre hunde-broren til en kul kis med hull i øret, uansett om han ikke var interessert i hele tatt. Tennene til den lille argsinte er små og sylskarpe. Jeg skjønner godt at Monty ble hysterisk. Heldigvis kom Snuppa elsklingen til unnsetning før skaden var total. Pels-trollet så overhodet ikke beskjemmet ut,  men heller meget selvtilfreds der hun satt pent å så på broren.

Siden hun ennå er så liten, kan hun ikke være hjemme alene når jeg er på jobb. Faktisk er jeg usikker på om det egentlig er for hennes del, eller for Montys, at de to ikke er sammen på dagtid. Skal de være alene hjemme ser vel han ut som en tesil når hun er ferdig med han. Valper skal uansett ikke være alene før de er minst 4 måneder, derfor er hun med meg på kontoret. Mens vi er her, er hun den søteste valpen som finnes. Hun er rolig og tilsynelatende harmonisk. Hvis hun ikke sover, ligger hun under pulten min og gnager på et tyggebein. Det er ikke mye som tyder på at hun er en liten pøbel så snart hun kommer innenfor hjemmets fire vegger. Alle går forbi og sukker henført når de ser på henne, men de skulle bare visst…

I dag skal jeg trene litt innkalling med henne, for selv om hun er liten og søt og går i kategorien “veske-hund”, vil jeg vite at jeg kan være så trygg på henne som man kan på en hund, når hun er ute med meg. I tillegg skal jeg bruke nettet til å finne ut hva man kan gjøre for at Daisy skal bli snillere med hunde-broren sin.