Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Jeg slutter aldri å la meg forundre over naturens egen måte å lage de vakreste kunstinstallasjoner. Tenk så vakkert et lite snøfnugg kan være, og når man ser de små fnuggene mot votten, så er ingen av de like. Små lette fnugg som bare ligger der å glitrer mot deg som små diamanter. Det er til å drømme seg bort.
Også isrosene. De vakre isrosene man nesten ikke ser lengre, fordi husene er blitt bedre. Da jeg var liten elsket jeg å se på vinduene med isrosene.
I dag lot jeg meg igjen imponere. Litt snø mot ruten, og jeg fikk en ny utsikt. Det er som om naturen har brukt litt snø, og laget et kaleidoskop, eller en liten ramme not verden. Hver gang jeg drar fra gardinene er det som kaleidoskopet er vridd, og noe nytt kommer til syne. Deilig å våkne i god tid, og ha tiden til å bare ligge sånn og filosofere over alt det forunderlige som finnes.
Når man er singel mamma er det to kriterier som må være oppfylt for å få lov å kalle deg nettopp singel mamma. Du må være singel, og du må være mamma. Jeg er singel OG jeg er mamma. Mamma til mange barn. Hele fem stykker. De er helt unike hver og en av dem, og alle spiller sin rolle i helheten. Det gir meg definitivt retten til å kalle meg singel mamma.
Singel mamma utfordrer jo av og til singel tilværelsen, og frekventerer sporadisk Tinder. Siden landet har vært helt stengt ned i perioder, så har det å møte noen på normal-metoden vært utelukket. Ja, bortsett fra at Bent Høie i september åpnet for muligheten for one night stand igjen. Singel mamma valgte å ikke benytte seg av det tilbudet da det virket litt rart med tanken på å ha bedre beskyttelse mot covid-19 enn mot kjønnssykdommer. Det er liksom ikke helt min greie å ta med noe garderobe-oppsop fra byen. Det får noen andre ta seg av. Uansett så varte det bare en kort periode før det ble stengt ned igjen.
Som singel mamma vil jeg altså først og fremst flørte. Kunsten å flørte er ganske utdatert hos meg, men jeg forsøker etter beste evne. Mulig det har en sammenheng med HVOR jeg prøver meg på en flørt. Jeg er sporadisk innom Tinder. Det har ikke vært noen ubetinget suksess. Først skal det matches, så må jo noen sende melding først, og det har jeg et noe “laid back” forhold til. Noen freidige menn har skjønt det, og når de sender melding, svarer jeg høflig tilbake. Jeg melder altså ikke først. Siden man bare kan chatte på tinder, er det mange som heller vil over på snap eller messenger. Det er liksom så man vet hva som kommer. Fra flørt til sexforum på null tid i de fleste tilfellene, og så ryker de..
Bare å få de bort med en gang.
De som overlever, spør jo noen ganger om jeg faktisk er singel, og da begynner alltid jeg å spekulere om dette er en mann som selv har svin på skogen. De får bekreftet at min sivilstatus ikke har endret seg i takt med at vi byttet plattform, men varsellampene er tent. Hvorfor er man på en dating-side hvis man ikke er singel liksom? Jeg blir enormt skeptisk, og da ryker de..
Det er sjelden noen som kommer seg så mye lengre enn det, men en og annen lovende sjel finnes, og de kan jeg chatte videre med. Det er jo naturlig å være nysgjerrig på familierelasjonene, og da kommer spørsmålet om hvor mange barn jeg har, og jeg svarer fem. Noen tror jeg tuller, noen tror jeg er passe smågal. Noen tror jeg har levd i sekt, eller har levd på NAV med å få masse barn. I hele tatt ganske guffent av og til, og da orker jeg ikke chatte mer. Men noen kjekke menn gjør dog miner til slett spill, og sier ikke så mye annet enn at det er veldig mange barn, og mye ansvar. Og etter det ryker jeg..
Da jeg var liten brukte vi jentene og sitte i romjulen og skrive takkebrev til de vi hadde fått julegaver fra. Det var en selvfølge hos oss. Dessverre er det en tradisjon jeg ikke har klart å ta med meg til mine barn, og det angrer jeg på nå. Tenk så koselig det hadde vært å ta frem brev som er over tjue år, og lese hva barna tenkte akkurat der og da. Selvsagt betyr ikke det at de ikke takker for gavene, men nå går det på telefon, SMS eller messenger.
Dette er mitt takkebrev for i år. Jeg skal takke så pent jeg bare kan, for jeg fikk nemlig en adventsgave. Hos Bunny Trash vant jeg juleflax, og det var faktisk utrolig hyggelig. Da jeg fant brevet i posten, ventet jeg med å åpne til Vesla og Snuppa var hjemme, så leste vi kortet sammen. Det var faktisk utrolig fint å sitte å snakke med jentene om en fin gest som ga oss alle tre en glede i hverdagen. Snuppa var skrape-mester, og kunne proklamere at vi dessverre ikke vant noen million denne gang, og men fortsatt måtte gå på jobb og tjene til livets opphold enda en stund.
Heldigvis varer ikke dårlig vær evig, selv om det føles sånn av og til.
Vinden løyet av rundt midnatt i går, og levnet bare tilbake en ordinær vinterdag med sur vind og snøfokk. Skal jeg være helt ærlig foretrekker jeg heller en real storm, for da er det i det minste fascinerende å se på de fantastiske naturkreftene som er i sving, i tillegg til å fryse seg til istapp.
Egentlig finnes ikke det noe mer kjedelig å skrive om enn været, men jeg skal ikke nekte for at ekstremvær fenger meg veldig.
Da jeg våknet i dag var det et vakkert skue utenfor vinduet mitt. Det er nesten så man blir forelsket i slike utsikter. Jeg fant ut at dette absolutt var verdt å dele, så jeg vippet vinduet på vidt gap og hang ut og knipset i vei. Det var noe kaldt å henge ut av vinduet tidlig en mandagsmorgen, kun iført truser, men jeg måtte jo fange blinkskuddet mitt! Hadde det kommet noen forbi, kan det hende de hadde fått seg en god latter av det selsomme synet, men samma det liksom! Det var så fint ute at det var verdt å ta sjansen, og det gikk jo bra!
Fy fader, nå er det surt utenfor vinduene. Vinden river og sliter i huset. Regn og sludd pisker mot rutene. Det er i slikt vær det er godt å sitte inne og ha det varmt og godt.
Akkurat nå fylles nettutgaven til den lokale avisen opp med meldinger om stormen. Den sies å være trollsterk. Biler har blåst av veien, bygninger er rasert. Alt er som det bruker å være under en vinterstorm. Det var ventet inn en cruisebåt til havn i dag, men anløpet ble kansellert av for mye vær. Jaja, vi vet kor vi bor om ikke annet.
De to firbeinte er ikke nevneverdig lysten på å gå ut, men koser seg heller på sofaen i varmen.
Det virker som vi nå begynner å erkjenne at covid-19 viruset sprer seg med rekordfart, og det er lite vi kan gjøre for å stoppe det. Nesten så det er en slags resignasjon i samfunnet. Vi prøver å forholde oss til god håndhygiene og ikke minst meter’n. Likevel monner ikke tiltakene som er iverksatt, og pandemien fortsetter å bre om seg. Jeg tror det er mange som tenker at nå er det bare å la det stå til, og bli ferdig med det. Meg selv inkludert.
Heldigvis virker det som det er mildere sykdomsforløp for de som er vaksinert, og det er nå 73% som er fullvaksinert i landet. Det gjør at det er mindre behov for intensivbehandling fra denne gruppen. Jeg tenker alle må få velge vaksine eller ikke vaksine, og har full respekt for deres valg. Jeg er ikke enig i at det er fornuftig, men jeg respekterer at andre har ulike argumenter som mer riktig for dem. Mine bekymringer og argumenter er selvsagt at det blir en enorm belastning inn mot intensiv-pleien, og at de som velger å ta sjansen på å møte pandemien uten å skaffe seg litt ekstra forsvarsverk, har større sjanse for å bli alvorlig syk og i verste fall dør.
Likevel tenker jeg at det er opp til hver enkelt å ta den avgjørelsen for sin egen person. Det er ikke opp til andre å bestemme om man ønsker vaksine eller ikke.
Her i Bodø øker smitte-trykket med samme proposjoner som ellers i landet, og det er ikke til å unngå å bli berørt av det. Vesla er stadig vekk nærkontakt, og må testes med hurtigtest minst en gang i uken. Det begynner å bli ganske dyrt faktisk! Nå i dag kom det TO meldinger om smitte der hun et nærkontakt, og vi har selvsagt ikke flere hurtigtester tilgjengelig hjemme. Pokker! Endelig helg, og jeg må til byen likevel, bare for å kjøpe enda en av de forbanna testene. Bare det irriterer meg.
Det får meg til å tenke litt. Det koster ca. 500 kr for 5 tester, og en familie som har litt kontaktpunkter, må nødvendigvis testes endel ganger nettopp fordi de er nærkontakter. Har alle penger til disse testene? Har en småbarnsfamilie med tre barn, som akkurat har feiret jul, økonomi til å følge opp det test-regimet det er lagt opp til? Eller generelt de som lever på fattigdomsgrensen? Hva gjør de når de blir forelagt krav om å ta en hurtigtest? Jeg tror det er mange som ikke innrømmer det, men som ikke tester seg fordi de ikke har råd. De som har symptomer får gratis PCR-test, men de skumle som er smittebærere uten symptomer, har kanskje ikke økonomi til å sjekke det i hele tatt.
Skal vi fortsette det testregimet vi er avkrevd i dag, kan det ende med at vi betaler mer for testene enn det vi gjør i strøm! Og da dagens strømpriser tatt i betraktning. Kanskje på tide å gjøre noe med prisen på disse testene hvis man skal teste seg like hyppig som det er anbefalt, ellers kan det hende at mannen i gata ikke har råd til å la samfunnet åpne opp.
Det var et sabla vær når Gyda besøkte Bodø. Hos oss som bor helt nede i strandlinjen hørtes det ut som haglet var på tur gjennom taket. Jeg måtte legge en pute over hodet for å få sove.
På tur hjem fra jobb regnet og blåste det så mye at jeg måtte ta hetta godt nedover hodet da jeg gikk til bilen. Da jeg hadde kjørt ei stund begynte jeg å lete etter kjøre-brillene, og ble litt forvirret over at de ikke var på hodet. Ja, da lå de vel i sekken. Da jeg kom hjem lette jeg overalt. Brillene var borte. De måtte ha falt av hodet mitt da jeg tok på meg hetta.
Jeg etterlyste på FB for å se om noen hadde funnet de, dog uten hell. Jeg saumfarte hele bilen, men nei! De var borte.
To dager uten, og jeg kjente at jeg måtte krype til korset og kjøpe nye. Selv om det kostet litt, var heldigvis to for prisen av en, så jeg har kjøpt nye briller OG solbriller med styrke. Gode greier!
Jeg måtte beklage meg til en venninne for den unødvendige kostnaden, og hun satt bare å så grunnende på meg, før hun spurte når jeg mistet de gamle. Jeg sa at det var onsdag ettermiddag, og hun rynket panna. Jeg hadde nemlig kjørt henne seinere samme dag, og da hadde jeg hatt brillene på meg. Hun kommenterte til og med at jeg hadde de på meg, og når hun sa det husket jeg at det stemte. Ergo er brillene sannsynligvis hjemme et sted. Da er det bare å fortsette å lete, og snart har jeg kanskje tre par briller i stede for ingen.
Så da regner jeg med at jeg snart ser deg, og det tre ganger bedre enn uten briller.
Endelig kan jeg sladre om min søte hemmelighet. I går kom nemlig skatten min hjem. En nydelig liten pelsdott med navnet Daisy Dior. Hun er så søt at jeg får vont i tennene!
Jeg ventet meg en liten søt pelsdott som kom til å bli hundset rundt av elsklingen i huset, Monty, men den gang ei. Dette er ei skikkelig lita bølle. I dag herjet de rundt på gulvet, og Monty spratt elegant unna. Så endelig fikk hun tak i han. Hun hogg tak i rumpa på han, og da han kom seg løs, stod hun igjen med masse rumpe-pelsen mellom tennene.
Det virker som vi har fått en liten demon i huset til tider, men smått hersker det skikkelig harmoni også. De spiser sammen, de sover sammen og leker sammen, men at vi har fått en ny sjef i huset, er det ingen tvil om.
I dag må det altså jaggu være lov å være overgitt over seg selv, for dagen i dag har vært delvis helt på tverke. Man kan faktisk bli fortvilt, frustrert og ikke minst stresset av mindre enn dette. Bare for å ha det sagt. I dag startet jeg dagen relativt tidlig, og både Vesla og jeg var godt i rute da jeg strøk på dør. Vi hadde en koselig morgen, og jeg gledet meg til jobb. et tid for å intervjue noen potensielt nye kollegaer. Jeg jamret og sang i bilen. Deilig å være tidlig ute.
Det var himla kaldt da jeg kom til byen, og hoppet ut av bilen. Bare å finne frem vottene i sekken, før jeg begynte å gå, ellers kom jeg til å få neglebitt. Jeg stusset over at sekken var litt lettere enn forventet, og åpnet den og så ned. Der lå de fine vottene mine, noen notatbøker og litt forskjellig små tjafs. Laderen til PC-en lå også der, men hvor var PC-en? Holy Molly!!! Jeg skjønte umiddelbart at den var hjemme, og at jeg var i akutt krise. På den hadde jeg all informasjon jeg trengte til intervjuene jeg skulle ha 59 minutter senere. Det er 2 mil mellom hjem og kontor, og jeg skjønte at det bare var å kaste seg i bilen og kjøre hjemover. Vel hjemme hadde jeg ikke tid til å gjøre annet enn å spurte inn, hente PC-en og løpe tilbake til bilen, så kjøre rett tilbake på kontoret.
Jeg parkerte rett utenfor kontoret, , betalte parkering på appen og løp inn. Det var ingen tid til å parkere lengre opp i byen hvor det er billigere, så jeg lukket øynene da jeg så prisen på latskapen. Jeg hadde en klaring på fem minutter. Fy flate for et stress, men det gikk akkurat. Da var alle andre som skulle delta på intervjuene kommet.
Så sliten jeg var da vi var ferdig med intervjuene. Jeg blir alltid litt ør og sliten av å sitte konsentrert i så mange timer, så da hadde jeg akutt behov for lunsj og en kaffe. Jeg brukte god tid, for jeg måtte samle meg litt. Så var det bare å entre kontoret og ta et skippertak for å ta igjen det jeg ikke fikk gjort mens jeg var i møtene. Etter ei stund trengte jeg å sjekke et telefonnummer og åpnet min telefon. Nei, nei nei! Parkeringa mi var gått ut nesten to timer i forveien. Jeg hadde bare betalt frem til jeg var ferdig, og kunne gå og flytte den. Nå hadde jeg nok fått bot! Jeg ropte og jamret meg da jeg løp for å se på gul-lappen jeg regnet med danset i vinden mens den var fastklemt under vindusviskeren. Tenk! Jeg kan være heldig jeg også. Ingen bot. Kanskje den her kaos-dagen endelig hadde snudd og ble bra igjen? Jeg pustet lettet ut.
Omsider var arbeidsdagen over og det dags for å komme seg hjem, men måtte bare innom toalettet før jeg kjørte. OMG! Jeg satte i ei latterkule av de sjeldne. Ingen kan beskylde meg for å være forfengelig og bruke speilet i tid og utide. Speilbildet viste at jeg hadde begynt å sminke meg, men stoppet for å ta inn bikkja. Så glemte jeg å gå tilbake på badet. Jeg så bare helt rar ut med øyne som var halvt sminket, og ingenting annet. Jeg måtte bare le, for jeg var svart rundt øynene og så ut som en gammel og sliten koalabjørn.
Heldigvis i gen katastrofe, bare mitt sedvanlige vimsete meg. I morgen er det en ny dag, og nok en dag og kludre til. Det klarer jeg sikkert 😂
Hos oss er det strengt forbudt å ta seg til rette med noen andres saker. Det betyr ikke at vi ikke kan låne hos hverandre, men da må vi spørre først. Det er en uomtvistelig regel. Vi har hatt noen små uhell, og det har ført til nær utbrudd av tredje verdenskrig, så jeg har gitt klar beskjed at det ikke blir gitt advarsler for brudd, men det fører til direkte konsekvenser i form av straffarbeid og kost bestående av vann og brød.
Snuppa reiser for øyeblikket rundt og gjør Norge utrygt, og det er derfor litt vanskelig å spørre henne om å låne noe uten å ringe, og det gjør straks ting mye mer vanskelig.
Hun har ikke Uggsene sine med seg. De står i yttergangen og er fristende enkle å smette på seg når man bare skal en kjapp tur ut, enten det er i postkassa eller ut med søpla. Eller på treningssenteret. Som i går da jeg dro for å trene.
Det var så vått på gulvet at jeg bare nappet til meg de første skoene jeg fant. Jeg har minst føtter av oss jentene, så jeg kan bruke alle sine sko. Denne gangen var det Uggsene til Snuppa. Jeg hadde det travelt som alltid, så jeg rakk ikke ringe å spørre først, så jeg bare dro.
Jeg satte skoene pent fra meg i hylla på senteret, og gikk for å trene. Det var ikke så mye folk, men det var ikke så rart for det er jo pandemi i samfunnet. Da jeg var ferdig, var jeg som forventet, ganske sliten. Det var kommet flere sporty mennesker innom, og derfor ganske mange flere par med sko. Også flere par med Uggs. Tre par stod i hylla.
Plutselig ble jeg fryktelig usikker. Hvilke sko var det som var Snuppa sine igjen? Å nei! Dette ble kvalifisert gjetting. Kunne dette ende godt? Jeg gikk bort og ble stående å se på de tre parene. Enn om jeg tok feil par? Og enn om noen kom bort å beskyldte meg for å stjele skoene deres? Hmm… jeg kunne sjekke størrelsene, men jeg visste jo ikke hvilken størrelse jeg skulle finne. Det ene paret var rimelig nye, så det var det ikke. Såpass husket jeg. Da var jeg nede i to par. Jeg klarte ikke bestemme meg. Hva gjorde jeg nå?
Til slutt måtte jeg ydmyke meg. Snuppa tok jeg ikke sjansen på å ringe, for jeg var på et sted der mange kunne høre at jeg fikk ei skikkelig verbal overhøvling, så jeg ringte Vesla på FaceTime.
Om jeg trodde jeg skulle komme billig unna, tok jeg skammelig feil. Hun lokaliserte kjapt at det faktisk VAR de skoene jeg først trodde, så kom overhøvlingen.
«SERIØST! Du e drittsur på mæ hvis æ låna nåkka uten lov, men du tar skoan hennes uten å spør!? Åsså huska du ikke korsn de ser ut ætterpå!? Ho kommer til å bli sååå forbanna!»
Jepp! Jeg er busted, og skjønner at jeg har brutt den ultimate loven i huset. Det blir nok neppe tatt lett på, og Vesla har garantert ikke tenkt å glemme det før Snuppa kommer hjem. Nå har jeg havnet i unåde, og jeg gruer meg til eieren kommer, men jeg synes jeg skal ha kred for at jeg var så ansvarsbevisst at jeg avslørte meg i redsel for å komme hjem med feile sko.
Note to self: «Låner» du sko hos avkommene må du ta bilde av de med telefonen hvis du setter de fra deg, slik at du er sikker på hvilke sko du skal ha med hjem igjen.
