“Hvis barnet ditt leker rollelek tuftet på serien “100 ting å gjøre før high school” og bare er åtte år, OG hennes karakter skal være mørkhudet… Vel, gjem alle sorte sprit-tusjer! Ellers ringer de fra skolen og forteller at barnet ditt har hatt et uhell med en sprittusj, og hele ansiktet er svart.😔😔😔 (Vesla på farten igjen!)”
Dette var FB statusen min for 5 år siden, og alt da gikk uro-kråka “all in” når hun satte i gang noe. Ikke snakk om at hun kunne bruke fantasien til å tenke seg at hun var mørkhudet, hun måtte bruke fantasien slik at hun i virkeligheten kom så nær fantasien som mulig. Resultatet den gang var en unge som måtte skrubbes i flere dager for å få alt bort. Fantasien hennes har ingen grenser. Hun har de merkeligste løsningene og mest kreative vriene på det hun skal gjøre til tider, men hun er ikke kjedelig. Det skal hun ha.
Vesla har alltid vært glad i rollelek, selv om hun ikke alltid følger opp med rekvisitter i leken. Siden hun var eneste barnet i huset, måtte jeg (noe motvillig) delta, og fikk utdelt min rolle med klare instruksjoner på hvordan den skulle spilles. Selv om jeg var litt uengasjert, lot jeg meg fascinere av hennes lek med ulike scenario. Hun kunne være superhelt, og jeg en banditt som skulle bli snill til slutt. Hun kunne være mammaen, og jeg kunne være det umulige barnet, eller hun kunne være lege og jeg var pasient. Felles for rollene hun delte ut, var at det var en maktforskjell i rollene, og ofte var problemstillingen mellom det gode og det onde.
Når jeg tenker tilbake er det ingen tvil om at Vesla var full av kreativitet allerede da hun var liten. Hun levde ut masse av «problemstillingene» livet byr på, og hun endret betingelsene på samme problem flere ganger. Jeg ble rett og slett litt forundret over hennes evne til å tilnærme seg ting på flere måter. Ble nesten et lite studie i seg selv.
Vi voksne har en tendens til å undervurdere verdien av rollelek. Ja, da mener jeg ikke sånn «voksen rollelek» med historisk eller en frekk vri, men prinsippet med å leke seg gjennom tenkte situasjoner, for slik å forberede seg på hva man kan vente seg. Man trenger ikke engang gjøre det fysisk, men la det bli en tankelek. Tenke gjennom ulike scenario og egen rolle. Forsøke å forutse forskjellige tilnærminger, for å avgjøre hva man tror blir best. Jeg tror dette er et godt hjelpemiddel for å bli tryggere når man skal gjøre noe nytt i livet, og stemmer for at vi voksne skal leke mye mer.
Jeg har strevd med å kommentere her fordi det legger seg noe reklame i boksen man skal kommentere i 🙄Rollespill er noe av det viktigste i barns utvikling. Man trenger det for kommunikasjon, barn i mellom, eller mennesker i mellom.. Egentlig… Og de barna som ikke klarer å delta i rollelek strever ofte med andre ting i livet også. Heia vesla og rollene 😊
Det var ganske interessant å delt med henne på leken, selv om jeg nok var litt halvhjertet..