Det finnes ikke noen bedre start på dagen enn det å våkne opplagt og uthvilt etter ei god natts søvn, gjerne før klokka varsler at det er på tide å stå opp. Man strekker seg dovent i senga, gjesper litt, før man krøller seg sammen igjen. Kanskje koser man seg med lyden av småfuglene som kvitrer utenfor vinduet, eller man strekker seg i dagens første solgløtt. Sånn våknet jeg i dag. Det var så deilig å strekke seg fra tåspissene og til fingertuppene. Jeg bare lå i senga og våknet sakte men sikkert.
I nabolaget hvor vi bor hersker det stort sett ro og harmoni om morgenen. Av og til hører man ei bildør som blir lukket og en bil som starter. Sjelden, men det hender, så hører man noen av de søte små i nabolaget protestere noe iltert over å måtte forlate hjemmet til fordel for barnehage. Vi kan ikke glemme måkene som hyler og skriker rundt husene hele sommeren, men det er en lyd som skal være der. Ellers er det noe feil.
Så der lå jeg i fred og harmoni altså. Bare ventet på at klokka skulle ringe.
Jeg hørte en lyd som fikk meg til å spisse ørene. Hva var det? Jeg lyttet, men det var helt stille. Jeg humret for meg selv, for jeg kunne sverget at det hørtes ut som ei ku. Sakte kom jeg meg ut av senga og tittet ut. Det var disig ute og fuktig på bakken etter en aldri så liten regnskyll. Plutselig hørte leg lyden på nytt. Herlighet! Noen av naboene har anskaffet seg vekkeklokke med lyden av rautende kyr! Det var da også en måte å bli vekket på.
Jeg kom meg omsider på badet, og rett inn i dusjen. Det var fantastisk å la svalende vann vekke opp hvert fiber i kroppen. Det var så jeg kjente at det var deilig å leve. Vesla og Snupsi var ikke våken, så jeg fikk tusle rundt på badet i fred og ro, og gikk ut på kjøkkenet for å få meg en kaffe. Jeg kan ikke fri meg for at jeg tenkte på Svantes sang “Livet er ikke det verste man har, og om litt er kaffen klar”. Men jeg ventet på at den skulle bli ferdig kikket jeg ut av vinduet og lot blikket gli over den nesten folketomme gaten. Bare nabogutten hastet av sted til parkeringsplassen. Sikkert for sein til jobb.
Etter kaffe og en kjapp tannpuss, var også jeg klar, og tuslet ut til bilen. Jeg bråstoppet på trappa! Hva i all verden? Naboen med den nye alarmen var fortsatt ikke våken, og raute-alarmen gikk for fullt. Jeg kikket meg rundt og prøvde å lokalisere lyden, men det hørtes ut som den kom fra riksveien. Snakk om å ødelegge hørselen sin ved å ha alarmen på så høyt, men de må nok kanskje det siden de ikke våknet. Jeg skulle akkurat til å lukke bildøra da jeg stusset. Kunne det være ordentlige kyr? Og hvor skulle de liksom komme fra? Det er ikke gårder i nærheten av oss. Faktisk er det flere kilometer unna til nærmeste. Jeg ble kjempe nysgjerrig, men skulle jo på jobb så begynte å kjøre. Da jeg skulle kjøre ut på riksveien tok latteren meg fullstendig og jeg vrengte bilen motsatt vei enn det jeg skulle, for dette måtte jeg se nærmere på!
Jaggu stod det ikke noen ungkalver ved siden av veien og kakuket som besatt! Nabogutten som jeg så halsende ut av huset, forsøkte etter beste evne å få de inn på et jorde som åpenbart var satt av til beite. Jeg fikk meg ikke til å ta opp kameraet, men skogg-lo av synet! Kalvene ville hjem til mammaen, og mammaen rautet som gal. Åpenbart en mamma som rautet frem at de måtte se til å ha seg hjem, og den renningen i trafikken måtte bare bli slutt på! Kalvene hadde nå fått hjemlengsel, men problemet var bare at de ikke fant inngangen.
Jeg vurderte å stoppe for å høre om han trengte hjelp, han nabogutten, men fant ut at jeg åpenbart bare ville gjøre ting verre. Meg i pen bukse, bluse og yndige små sandaler løpende etter de søte kalvene som var store nok på nært hold. Nok at de hadde snudd seg mot meg og rautet og jeg ville løpt hylende der i fra. Sannsynligvis med kalvene i hælene fordi de trodde jeg ville leke med dem. Det var mer fristende å ta en måse-spurt fremfor å bakse med de villstyringene der. Dessuten hadde nabogutten nesten full kontroll. Jeg slo glatt fra meg den tanken.
Jeg snudde bilen etter å ha overvært sirkuset, og kjørte på kontoret nynnende på Svantes sang. Livet er ikke det verste man har og om litt er kaffen klar. God start på en deilig morgen. Humøret var helt på topp!
