Nå har vi delvis pakket koffertene og er klare for stor-Oslo. Om stor-Oslo er klar for oss er heller usikkert. Vi er flinke å pakke til sol og varme, og vi gleder oss skikkelig. Blir det dårlig vær, får vi bare kjøpe det vi mangler. Vinn-vinn tenker jeg.

Noen har så utrolig reisefeber. Diskusjonen går på om Vesla skal ha emo-stil eller sommer-stil. Å være 13 består av grusomme og vanskelige valg altså. Klokka nærmer seg ett på natta og hun er propp full av reisefeber.

Mor og datter er klar for ferie, og nå skal bare mamma’n prøve å lokalisere hvor vi skal bo, for med retningssans på minussiden er det greit å være litt forberedt.

Sees i Oslo, eller på vei dit!

 

 

Jeg har vært den ubestridte ener med svart belte i shopping over mange år. Det har resultert i masse unødvendige duppeditter og klær, men også en slunken moro-konto til tider.

Etter å ha kjørt Vesla til drømmemannen havnet jeg på bytur med en venninne. Her skulle det shoppes! Visakortet skulle jaggu få en oppvarmingsrunde før jeg skal til Oslo.

Vi startet med en god lunsj, for det er viktig å fylle på med energi før man drar ut på ei strabasiøs økt. Jeg har ko noen favoritt butikker som jeg slepte venninnen med inn i. Det ble shoppet og shoppet og shoppet! Problemet var bare at det ikke var meg!

Jeg fant ikke noe som fristet, men hun som hevder hun ikke liker å shoppe fant alt! Rett før vi avsluttet fant jeg ei arbeidsbukse og en topp. Nesten så jeg var litt trist der jeg tuslet med en enslig pose mens venninnen så ut som hun var julenissen klar til å forlate Nordpolen på julaften.

Vi ble avbrutt i shoppingrunden og måtte hjem et ærend, før vi dro ut på nytt tokt i en annen del av byen. Der shoppet hun enda mer! Nå var også jeg blitt varm i trøya og spurte betjeningen om de hadde restaurant puter. Nei, det hadde hun aldri hørt om, men hun lo litt da hun sa hun hadde hotell-puter om det var det jeg mente. Det var akkurat det jeg mente, og det fikk jeg.
Venninnen også, men hun fikk sofa, sengetøy og putetrekk i tillegg. Jeg skjønte jo at mitt ubestridte svarte belte hang i en tynn tråd da vi kom hjem.

Vi spiste middag sammen og hadde varetelling på hva vi skulle ha kjøpt mot hva vi faktisk hadde kjøpt, og jeg ble ille til mote da jeg oppdaget at jeg hadde glemt alt. Jahhh… da var det bare å sette seg i bilen igjen og dra tilbake.

Etter tredje tur til byen på en dag gir jeg opp. Jeg som regjerende mester bøyer meg i støvet og anser meg som slått. Beltet er herved overlevert venninnen. Jeg har møtt min overkvinne!!! Trøsten er at jeg fortsatt har en velfylt konto når jeg drar til Oslo, og jeg reiser ned med to store,  nesten tomme kofferter..

Vesla har fikk beskjed om å rydde rommet. Det er ikke det at jeg er spesielt streng, men jeg er sta og utholdende. Rommet skal ryddes ellers blir det konsekvenser. Virker ikke som det gjorde særlig inntrykk. Hun som flere andre i familien er dyktig på prokrastinering, så det er stadig utsatt. Hele tiden andre ting som måtte gjøres først.

Hun har en viktig avtale med drømmemannen sin (pappaen) så skruen ble noe strammere da jeg sa jeg ikke ble å kjøre henne før rommet var tatt. Vesla FRESTE da hun gikk inn på rommet. Hun så på meg med blikk som kunne, om ikke akkurat drepe, så hvertfall påføre meg både hemorider og solid halsbrann. Det skal sies at truslene funket! Hun kjeftet og raste mens hun ryddet, men tross alt ryddet hun. Jeg er visst nok den verste av de verste.

Døra gikk opp og den vakre unge furien kom ut. Jeg lurte på hvor hun skulle?«Æ ska hent en pose til søppel. HEIDI!» O’boy! Heidi til og med, og med solid trykk på navnet mitt. Okay, så var hun åpenbart litt over middels harm over mamma’n sin. Det går fint tenker jeg, det er jobben min å være upopulær hos henne til tider. Jeg får godt betalt for den jobben når hun skjønner så godt det er å ha en anelses kontroll på rotet sitt.

Etter å ha ryddet litt mer, og furtet enda litt mer bar hun ut søppel og skitne fat fra rommet. Det var en anselig mengde, og jeg måtte anstrenge meg for å smile det fineste jeg kunne og si hun var flink. Brått gliste hun og dabbet til meg før hun utbrøt: «Åh nei! Æ dabba! Det e bare sååå 2017!»

Rommet er nå strøken og hun får derfor møtt drømmemannen til avtalt tid. Dessverre tenker jeg det blir plenty med omkamper om det rommet fremover, men både Heidi og mamma’n er klar til kamp, for sannheten er at jeg kniste litt da jeg tenkte på at jeg var akkurat like rotete da jeg var liten 😂

Vi hadde destinasjon Troms og Finnmark på ferieplanene i år. Det kjentes trygt og godt med hensyn på smitte-situasjonen. Ja, så ble begge områdene oransje.  Hva nå?

Vesla var klar i sin tale. Vi måtte i alle fall ut å reise, for i fjor var vi bare i nærmiljøet, og det var  koselig men litt kjedelig. Ja, så hvor ville da lille frøken-reisevant dra?

OSLO! Svaret kom så kjapt og kontant at det virket avgjort der og da. Vi sjekket at det er grønt der, og hvilke restriksjoner som gjelder, og fant ut at dit kan vi dra. Det er jo grønt!

Nå har vi bestilt fly og opphold. En uke i hovedstaden med Vesla. Vi har sett inne på Visit Oslo, så vi holder på å prikke inn det vi må få med oss. Det er ikke fritt for at mammaen også gleder seg. Endelig mulighet for et gudsord fra landet til å føle seg litt urban igjen.

Håper for Guds skyld Oslo er klar for Vesla, for Vesla er i aller høyeste grad klar for Oslo. Bare dager igjen, og så kommer vi!!

Jente mot maur! Det var rått parti det! Maur 1, jente 0!

I dag dro Vesla og jeg med noen venner for å bade. Det var et stykke å kjøre, og det var lenge siden sist vi var der. Da vi kom frem innså vi at ikke bare vi kjente på behovet for å nyte sommerdagen, for det var solhungrige folk over alt. Heldigvis var det en fin odde som lå ledig for oss. Helt perfekt.
Vi satte oss ned på berget og danderte liggeunderlag og håndduker. Vi var ikke før ferdig før vi så stormtroppene komme. Vi hadde lagt oss midt i ruta til maurene. Vi flyttet oss en gang. Så en gang til. De små krypene overmannet oss gang på gang.

Kanskje det var en grunn til at den perfekte odde var tom for folk? Den var nemlig erobret av et gjeng med pøbler! Nåja, Vesla tok opp kampen med de kjappe fotsoldatene. Hun prøvde å skylle de av berget, hun trampet på de, og hun feide de unna med tøyet. Hun var rødglødende av å kjempe mot de små krypene!

Det var en kamp hun var dømt til å tape, selv om hun sto på lenge! Til slutt ga hun opp PG gikk i havet. «Mamma! De mauran e overalt, men ikke i havet! Æ blir her te vi fær hjæm!»

 

Nå er viften på kjøkkenet demontert og under rengjøring. Det var umåtelig mye fett på den, og jeg kan ikke huske når den ble rengjort sist. Det er definitivt ikke siden jul, og kanskje det er enda lengre siden også. Det var i såfall på høy tid!

Fy fader så den så ut!

Sannheten er at jeg er litt fisefin av og til. Toalett, sluker og vifter er det verste jeg vet å vaske. Ikke for at jeg ikke ser at det er skittent, men fordi jeg ikke kan fordra å få «gugge» på meg. Barnslig som jeg er, brekker jeg meg og blir kvalm når jeg holder på.

Da jeg var gift fikk jeg amnesti hos min eks-mann, han ordnet alt sånt. Jeg behøvde ikke tenke på det. Når vi ble skilt delegerte jeg disse oppgavene til guttene. De tok også slike oppgaver med stoisk ro, og fikset det. Men så flyttet de, og det var håpløst å delegere sånt til Snupsi og Vesla. De følger mammaens fotspor og er like fisefine.
Sannheten er at lille storebror fortsatt fikser slukene, jeg har lært meg å vaske toalett, men vifta har blitt avglemt.

Og i går brant det! Det betyr at jeg står med gummihansker opp til skuldrene og vasker fett både fra filter og risk, men også i selve vifta. Her skal det fikses, for jeg skal ikke ha brann for at jeg er slurvet med renholdet. Jeg vil ikke være den som er skyld i at noen av mine skades!

Jeg lå lenge og funderte i senga før jeg fikk sove. Tenk om ikke Snupsi hadde gått inn på kjøkkenet? Tenk om ikke jeg hadde vært hjemme? Tenk om jeg ikke hadde visst hva jeg skulle gjøre? Tenk på konsekvensene?

En gang i verden var vi på familiedag på brannstasjonen på Ørnes i Meløy. Ungene fikk sitte i brannbil og vi voksne gikk rundt å slukket branner i oljefat. En av brannkonstablene fortalte om brann på kjøkkenet, og hvor hyppig de oppstår. og ikke minst bruk av lokk og kjøkkenhåndklær til slukking. Det berget oss fra skader i går. Jeg var ikke et øyeblikk i tvil om hva jeg skulle gjøre. Ble hverken redd eller skremt, heller iskald rolig.

Redd ble jeg først når alt var over og jeg tenkte over hva som kunne hendt. Det hendte heldigvis ikke, og nå tar jeg mine forhåndsregler på alvor!

Holy Molly!!!

Når mamma’n til Vesla går på ferie skal det nytes. Det har vært en deilig ettermiddag med gode venner, men jeg var sliten og ba Snupsi om å hente meg. Hun var litt trøtt, men kom motvillig. Vel hjemme hadde hun lyst på nudler, og satte på vann til kok. Jeg satte meg ned og så på flybilletter. Nå vil jeg på ferie!

Plutselig utbrøt Snupsi at det var Brann. Jeg trodde hun tøyset og gadd ikke reagere. Snupsi hevet stemmen betraktelig og Vesla løp til for å se. «Mamma! Det e brann!»

Jeg spratt ut på kjøkkenet og så flammen på komfyren. Det hadde dryppet fett på plata, og brant lystig i en flamme. Det var fett fra filteret i vifta som hadde rent ned på plata.
Jeg røsket frem kjøkkenhåndkleet og kvelte flammen. Det gikk bare godt.  Snupsi var kjempe stresset! «Mamma! Vi kunne dødd!»

Jeg fikk vasket av plata, og filteret til vifta står for tur inn i oppvaskmaskinen. Vi forhindret brann denne gangen, men må være mye mer nøye med vedlikeholdet!!!

Det ble en sein kveld i går, og jeg brukte litt tid på å komme meg opp av senga i dag, men nå sitter jeg på bussen på vei til jobb.

Jeg sitter altså i en av de nye fine EL bussene. De var ikke så verst! Godt å få starte dagen med et blogginnlegg fra bussen.

Siste dag før ferie blir jeg alltid litt stressa. Alt må være ferdig før jeg drar. Jeg planlegger for utrolig mange eventualiteter. Litt speider i meg, så her er det «Vær beredt! Alltid Beredt!»

Heldigvis har kontorsjefen kontroll på meg! Hun passer på at jeg er der jeg skal være og gjør det jeg skal gjøre. Hun og jeg utfyller hverandre rimelig godt. Jeg er kreativ, strategisk og vimsete. Hun er nøyaktig, pålitelig og aldri så lite overgitt over at jeg alltid gjør alt på en gang. Har ikke tall på alle gangene hun kommer inn å sier «10 min til du har møte. Har du glemt det?» Jaja, takker være henne er jeg der jeg skal være 90% av tiden.

Siste året har jo vært annerledes året for oss alle, så i går måtte vi feire at vi er tilbake til den nye normalen på jobb. Det er viktig at vi har det fint på jobb for vi tilbringer tross alt endel timer sammen. Det må være ille å jobbe på en plass man ikke trives da. Det tror jeg ikke jeg hadde fikset. Vi var på Bølgen & Moi og hadde en kulinarisk opplevelse. Tommel’n opp sier nå jeg!

Nei, greit å ha det fint på jobb tenker jeg. Godt med gode kolleger og fint arbeidsmiljø. Nå er det derimot siste innspurt før jeg skal nyte fire uker med fred og ro!

Da er det lovende at en av kollegene satt fnisende og lurte på om jeg overhode kom til å huske at jeg skulle ha ferie. Bare fordi jeg jobbet 2 og ei halv uke av ferien min fordi jeg glemte den, og kontorsjefen trodde jeg hadde flyttet den..

Nei, i år jeg husker at jeg at jeg skal ha ferie og er kjempe klar! Gjett om jeg skal kose meg. Det blir greier!

Så var de varme sommerdagene over for denne gang, og skyene henger lavt på himmelen igjen. Det merkes på kroppen, og gjespene kommer tett. Det er faktisk litt godt å få litt pause fra sola, og marka har så utrolig godt av litt regn også. Det lukter så godt ute når regnet har rensket litt opp i lufta.

I dag er det tid til å la tankene vandre litt på egen hånd, og kjenne litt på hvordan jeg har det. Jeg har det fint. Faktisk har jeg det veldig fint! Godt å kjenne at livet er litt avslappet og koselig. Jeg har familie og venner rundt meg, og håper bare alle vet hvor mye jeg setter pris på hver og en av dem. ❤️

Det er formelt bare en dag til ferie, og i kveld tar jeg teamet med ut på middag. Det fortjener de. De er bare dødsrå! Faktisk også noe å være takknemlig for. Altså å ha en fantastisk flott jobb med godt miljø.

Godt med en dag der jeg kan kjenne på alt det fine i livet. Om å gjøre å holde på den gode energien til den dagen livet er litt grått og trist.

Ønsker alle en nydelig kveld ❤️

 

I dag var det alvor!

Med Bodø Glimt i hjertet møtte de Legia Warszawa i Champion Leauge i dag. Selv om vi var og feiret stor-dag i familien, måtte vi ha med oss kampen. Vi benket oss i TV stua med kampen på projektor. HEIA GLIMT!

Det begynte trått. 0-1 etter noen minutter, og 0-2 midt i første omgang. Jeg begynte å bli rimelig stresset da Botheim slo inn 1-2 rett før pause.  Holy Molly for en jubel i stua! Trua på seier var tilbake!!!

Glimt startet 2. omgang friskt. De var frempå stadig vekk. Skulle de klare å utligne?  Så kom de pokkers polakkene tilbake og smekket inn 1-3. Hva pokker skjedde nå liksom?

Heldigvis kom Dos Santos innpå og jaggu fikset han ikke  2-3 og jeg kjente stemmebåndene fikk juling og ble såre tvert! Nå var jeg klar igjen!! Kunne heltene klare å utligne, sånn at returkampen blir litt enklere?

Ja vi ælska Bodø Glimt, og vi ælska det vi ser..🎶

Konradsen så rødt og måtte gå rett i dusjen.  Jeg var så forbannet at jeg bet tennene sammen så mye at det er et under at jeg ikke knuste noen jeksler i farta!!

Nå hastet det virkelig, men Glimt var ikke sulten nok. De ble løpende i mellom de siste minuttene, og kom ikke i posisjon. Blodtrykket var skyhøyt da dommeren blåste av!

Det betyr at Glimt får en tyngre jobb neste uke, men jeg har trua. Jeg har virkelig trua!