Måned: september 2020

Tenk å bare kunne gå etter det du ønsker der og da uten tanke for hvordan det påvirker noe eller noen? Gå over lik! Ikke vise noen nåde for de du tråkker på mens du går for å komme dit du vil! Ikke se deg tilbake en eneste gang. Gå rett på bare for å oppnå det du begjærer. Skikkelig sånn, må ha det! Bare må ha det!

Tro om det vil smake godt om jeg fikk det? Eller ville det ligge en emmen smak bak i munnen? Vil det være som forventet?

Hvis jeg hadde gjort det, ville jeg da vært fornøyd? Ville jeg blitt grådig? Mye vil ha mer og fanden vil ha fler. Ville jeg nøyd meg med det jeg hadde alt hadde grabbet til meg når jeg alt hadde gått den veien en gang før, og allerede brutt den barrieren. Hadde det vært nok?

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Hva med de som jeg hadde ofret på veien? De jeg måtte anse som collateral dammage. Ville jeg brydd meg? Ville jeg ofret de en tanke? Empatien hadde måtte vike for ambisjoner. Verdiene måtte byttes ut med nye og kanskje mindre edle sådanne.

Hva med medmenneskelighet min? Hva ville vært tilbake av det som gjør meg til meg? Grådig ville jeg kanskje vendt blikket mot er nytt og bedre mål. Begynt en ny streben fremover. Lagt bak meg nye skjebner. Om igjen og om igjen..

Meg! Meg! Meg! Bare for å stilne et begjær og et behov med den tanken om at verden kretset om meg et stakket sekund.

Det er bare at det ikke ville vært meg! Det ville vært falsk kortvarig tilfredsstillelse. Ikke ekte. Det ville ikke vært det jeg først ønsket meg. Det ville vært et bisarr bilde av den virkeligheten jeg begjærte men aldri ville kunne oppnå fullt ut.

Når nedturen kom, ville jeg sikkert være tom. Alle de jeg tråkket på for å komme meg frem, ville være de samme som jeg møtte på min tur ned. Ville de vist med sympati? Ville de vendt meg ryggen? Ville jeg skjønt at jeg ikke fortjente noen velvilje?

Når jeg atter hadde funnet et solid fotfeste, ville jeg da begynt å kjenne begjærets sug igjen? Ville jeg på nytt jage etter noe mer. Ville jeg gjort det på bekostning av andre atter en gang?

Jeg tror ikke det.

Da hadde aldri jeg vært meg. Jeg vil være tro mot mine drømmer, ambisjoner og verdier i livet, og jeg vil ikke miste med selv i jakten etter det. Jeg vil beholde min menneskelighet og verdighet. Jeg vil være meg! Være den som kan stå opp om morgenen og møte blikket mitt i speilet, uten å måtte se beskjemmet ned i bakken. Jeg vil ikke betale den prisen. Den er for høy!

En mamma og pappa som bestemmer seg for å ikke leve sammen lengre, må samarbeide masse slik at situasjonen rundt barna skal bli den beste. Det å få samarbeidet til å fungere kan være utfordrende når man står i en brudd-situasjon. Ofte er det mye grums og vonde følelser som er i kjølvannet som et forstyrrende element. Med tiden, finner de fleste ut av en samarbeidsform de kan leve med, og så levde de videre lykkelig alle sine dager..

Jeg sa de fleste, ikke alle.

Det er nemlig ikke alltid slik at alle får til å samarbeide for å finne ut hva som er barnets beste. Det kan være mange aspekter som vanskeliggjør dette. Det være seg uløste konflikter, store avstander, og ikke minst barnets frie vilje.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Det kjipe er når disse utfordringene eskalerer, og det er de voksne som øker konfliktnivået. Plutselig er det gamle konflikter som vekkes til livet, og dra-kampen er i gang igjen. Det er da det er vanskelig å huske barnets beste, for hva er egentlig barnets beste? Og hvem er best egnet til å ivareta barnets beste?

Særskilt vanskelig er det når mor og far begge hevder å ha barnets beste i tankene, men vurderer at den annen part ikke ser hele bildet og overhode ikke skjønner noen ting! Barnet blir dratt mellom mor og far, og er i et konstant krysspress fordi barnet er lojalt og har stor kjærlighet til begge to. Likevel klarer ikke mor og far å ta ned konfliktnivået og skjerme barnet for den påkjenningen. Plutselig er det ikke mor og far som velger å bryte samlivet. Barnet må også ta stilling til samlivsbruddet på en måte som det aldri skulle behøvd.

Mulighetene for å få hjelp til å finne ut av ting er der i form av familievernkontor og rådgivning, men noen ganger er ikke det nok. Det er ikke alltid man får det til å fungere likevel. Hva gjør man da? Noen svelger masse kameler, og godtar at barnet kanskje ikke har det slik en selv synes er best. Man inngår kompromiss. Det er fordi det er til barnets beste.

Noen ganger er det til barnets beste at noen med kompetanse utenfor det den gjengse mamma og pappa har, vurderer situasjonen og kommer med en uttalelse om hva som faktisk er best. Da er som regel samarbeidet strandet fullstendig og forholdene er svært betente.

Det som er helt sikkert er at det bare finnes tapere når historien blir slik. Det er ikke noen som vinner uansett, og det beste man tør håpe på er at man ikke påfører det kjæreste man har i livet ubotelige påkjenninger. Det er de som kjemper den tause kampen. Det er de som betaler den høyeste prisen. Barna. De må leve videre i familieruinene de voksne hevder er til barnets beste.💔

«illustrasjonsfoto»

DA var det full action i heimen!

Snuppa og jeg dro å så Glimt-kamp med noen gode venner, og det var en vitamin-innsprøytning av de helt sjeldne. Deilig at de bare spiller fantastisk for tida. ⚽️ Noen mennesker tapper deg med syting og negative vibber mens andre fyller deg med pågangsmot og god energi. I dag var det bare masse påfyll!

Nu vel! Proppfull av nyvunnet energi bestemte jeg og håpefulle oss for å få opp det nye bar-bordet til kjøkkenet. Det er bare rå-lekkert! Snuppa fikk magen litt i klem, og en solid blåflekk, men det er som de sier, de fleste ulykker skjer i hjemmet!

En ting var å få det skrudd ferdig, en annen var jo at jeg måtte få flyttet om på kjøkkenet. Joda, jeg vet å lage meg arbeid!

Det ble så FINT! 😍 Det er nesten så jeg spekulerer litt på om jeg ikke skulle vært interiør-arkitekt? Jeg tror jeg har anlegg for det. Bare ikke lommebok..

Det bryr jeg meg ikke om i dag. Nå bare nyter jeg at bordet er kommet på plass på kjøkkenet og der passer det helt perfekt!

Husker dere Greys Anatomi, og når Meredith og Christina hadde solide nedturer karrieremessig eller privat? Da danset de. De drakk vin og danset. Eller bare danset som gale!

I går sa jeg til Snupsi-ungen at det var på tide å komme seg ut av gryta med selvmedlidenhet, og at jeg burde danset til samme sangen. Bare minuttet etter ljomet «Where do the Good go» på høyttaleren og vi danset som gale! Seriøst! Det funket! Det ble i såfall litt bedre.

I dag var jeg derfor klar til litt hardkjør med Snuppa. Vi dro å trente, og jeg kjente at det begynte å gli mer. Høyere tempo, og lettere steg. Ennå en lang vei å gå, men jeg persa på halv-mila. Snakk om å være stolt av seg selv!

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg konkurrerer mot meg selv. Eneste målet er at jeg skal legge tidligere perser bak meg. Da vi var ferdige på mølla, var det hat-øvelser. (Les: mage) Det er så fryktelig slitsomt, også blir det så vondt i morgen. Skitt happends! Det går jo over!

Viljen min liker ikke trening. Kroppen min liker trening, men psyken min elsker trening!

Så her sitter jeg nydusjet og fornøyd. God samvittighet har jeg også. Søndager kan være ganske fine selv om himmelen har åpnet slusene utenfor vinduet. Ja, det hjalp godt på å oppdage at 2 kg har forlatt kroppen de siste ukene.

De siste åtte årene har det vært Vesla og meg alene. Riktignok har søsknene vært her, men det har vært meg som har hatt den daglige oppfølgingen av hennes ve og vel. Stort sett har det å være alene-foreldre vært veldig greit. Dagliglivet har liksom gått i det som ble vår normale hverdag.

De vanskelige dagene har ikke vært mange. Verste var vel første skoledag. Det å følge jenta inn på skolen. Alle andre var mor, far og barn. Vi var bare oss. Hun og meg. Hun knuget hånda mi hardt hele tiden, og hver gang jeg så ned var det et engstelig blikk som møtte mitt. Jeg prøvde å trygge så godt som mulig, men jeg hadde en guffen følelse i magen. Det kjentes ensomt. Det å vite at hun lille som ikke hadde andre enn meg, skulle bli igjen helt alene var en ting, men det var da det gikk opp for meg at sånn kom det til å bli fremover.

Milepælene med Vesla har jeg ikke delt med noen. Det har ikke vært noen der å dele de med. Da har det vært ekstra viktig for meg å være tilstede i livet hennes. Ta vare på de øyeblikkene som små diamanter i hjertet mitt. De dyrebare minnene. De minnene bare jeg kan dele med henne etterhvert som hun vokser opp.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Nå er det en solid brytningstid her hjemme. Vesla opponerer mot regler, tøyer strikken så det holder. Det er litt slitsomt å være alene-mamma da. Det er litt sårt. Hun har behov for løsrive seg og bli stor. Samtidig trenger hun trenger faste rammer. Balansegangen er så slitsom, og grensen mellom latter og raseri er kort.

Det er på sånne dager jeg kryper sammen ned i sofaen med ullpleddet og tekoppen. Setter meg ned med alle tankene. Det er ikke akkurat lystige tanker. I dag er dagen for tvil. Den dagen hvor jeg kjenner på dårlig samvittighet. Kjenner på egen utilstrekkelighet. Kjenner på en enorm ensomhetsfølelse. Det er ikke alle dagene det kjennes like enkelt å være mamma’n til Vesla, og dårlig samvittighet er dagens stikkord.

Takk og pris for at det kommer bedre dager, og for at da vil ikke denne dagen lengre være i tankene mine. Den kommer ikke til å bety noen ting. Det er de gode dagene som blir med meg som de små diamantene som smykker hjertet mitt til slutt.

Da jeg var liten var familiens høydepunkt å se detektimen på fredager. Det var skumle greier, men jeg skjønte ikke så mye av det faktisk. Så kom det en norsk serie. Helmer og Sigurdson. I en av episodene ble morderen avslørt på kjøkkenet sitt. Det var sommer, og varmt. Vinduet stod åpent, og Nitimen var på radioen. Detektivene gikk bort til en kvinne og sa: «Morderen er ikke en skallet mann men en skallet kvinne!» Så nappet de parykken av damen. Jeg holdt på å dø av skrekk, og hadde mareritt i flere netter på rad!

I kveld har vi jente-kveld hjemme. Snuppa har favoritt hittebarnet mitt på besøk, og jeg fikk en nydelig gave hos de to herlige jentene.
Jeg er så heldig som får nyte selskapet til de fine jentene altså. De måtte pose litt for bloggen også. Bare for å gjøre den penere 😍

Men hva hendte egentlig med Bertil? Jeg fikk servert en Bertil-kjeks hos bonus-snuppa. Det var en kakemann med bare én fot. Hvorfor har de laget kakemenn med bare en fot? Var det for å spare på ingrediensene? Har han vært utsatt for en ulykke? Kanskje det blir en kriminal-sak for husets detektiver?

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg tror alle kjenner henne.

Hun som liker å fremstå som hel ved. Hun som har bygd fasade hele livet. Laget et korthus langt oppe i høyden, med utsikt ut over horisonten.  Hun som har gått på akkord for at alle skulle tenke at hun fikser alt. Hun som alltid tenker to trekk lengre frem, for å ha full kontroll.

Det er bare det at like sikkert som at sola flytter seg på himmelen, er det at hel ved også råtner. Høststormene kan rive med seg alt i ett vindkast, og ikke alt går som planlagt. Ikke alle følger spillereglene. Ikke alle vil la seg kontrollere.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Da står hun der da, avkledd, naken og hudløs. Fallhøyden er større fra langt opp i høyden enn nede på bakken, og det er så vondt å falle. Sårene blir så mye verre..

Livet er ikke for amatører.

Da jeg var barn og ungdom gjorde jeg min dose med teite valg, akkurat som alle andre. Mamma kjeftet og bar seg og minnet meg på at jeg tross alt kom fra et møblert hjem, så hun forventet bedre av meg. Hun inndro lommepenger, og fant husarbeid til straff. Det gjorde meg ingenting egentlig. Det var sånn alle hadde det. Null stress!

Det som gjorde meg virkelig skamfull, var pappa’n min. Han hverken ropte eller skrek. Han satte seg bare ned og hørte forsvarstalene mine. Ble stille og sa: «Det skuffer meg at du tar så dårlige valg!»

DET GJORDE SÅ VONDT LANGT INN I SJELEN!

Jeg ble så flau over hva jeg hadde sagt eller gjort hver gang han sa det. Han var hverken sint eller forbannet. Stort sett var han bare skuffet, og da ble jeg så utrolig skuffet over meg jeg også.

Så hvorfor tenker jeg på dette her og nå?

Jeg satt å så på Skal Vi Danse. Det er favoritt-programmet jeg ser med Vesla. Da Birgit Skarstein skulle danse var jeg veldig nysgjerrig. Kunne det bli no bra da?

Da hun var ferdig satt jeg med en real klump i halsen. Det var så sart og vakkert å se på. De var så flinke. Jeg gleder meg så til fortsettelsen!

Så begynte jeg å lese uttalelsene på nett. Det var så stygge og grusomme uttalelser! Jeg kan bare gjøre som pappa’n min. Jeg satte meg tilbake i sofaen etter å ha lest masse kommentarer, og ikke minst FB innlegget til lillesøsteren til Birgit.

Jeg trakk pusten dypt og tenkte i mitt sinn at jeg er så skuffet. Så jævlig skuffet. Anno 2020 trodde jeg faktisk at vi var kommet lengre med å respektere hverandre? Endel mennesker bør virkelig skamme seg.

Seriøst!

Menneskeheten kan virkelig det med å skuffe til tider💔

Nå som Snuppa er hjemme hos mamma’n igjen, føles det veldig godt. Stemningen er litt mer hektisk men samtidig med mye mer latter og kos.

Dette blir fint! ❤️
Mamma’n får kjørt seg da! Snuppa er nemlig en veldig god motivator, og dermed får jeg faktisk rumpa opp av sofaen og drar for å trene. Akkurat nå er det intervall-trening for å få opp løpskapasiteten igjen, og Ikke minst å styrke kjernemuskulaturen. Tøffe men deilige dager for mamma’n.

I dag merket jeg at det begynner å løsne og hadde en forbedring på 3 km som var ganske ok. Jeg følte meg som en knust termos etterpå.

Nå har jeg ærlig fortjent en bytur med jentene. Snuppa skal følge kjæresten på flyplassen, og nå begynner hverdagene snart her i huset igjen.

Håper alle får en nydelig lørdag rundt om 🌸🌸🌸

Samboer-mamma må faktisk bokstavlig-talt sette på plass skapet en gang for alle, først som sist. Jada! Jeg har typ OCD når det kommer til klær, og spesielt med håndduker. Mye finner jeg meg i, men ikke kødd med hånddukene mine!

Seriøst! Hvem gjør sånn?!

Jeg holdt på å få hjerte-infarkt på flekken! Hei etter pusten og foreviget katastrofen. Snuppa vet UTMERKET godt hvor sær jeg er på dette, så jeg skjønte at det Sannsynligvis var gjort for å provosere på ert, men COME ON!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Sånt er ikke pent å gjøre, selv om de hadde ryddet det meste av huset. Jeg har ennå ikke fått pulsen under kontroll.
Sånn!

Nå er de små hånddukene i rett skap, bøyen er ut, og de tynne er rullet! Alt er i sin skjønneste orden igjen!

God helg!!