Da jeg var barn og ungdom gjorde jeg min dose med teite valg, akkurat som alle andre. Mamma kjeftet og bar seg og minnet meg på at jeg tross alt kom fra et møblert hjem, så hun forventet bedre av meg. Hun inndro lommepenger, og fant husarbeid til straff. Det gjorde meg ingenting egentlig. Det var sånn alle hadde det. Null stress!
Det som gjorde meg virkelig skamfull, var pappa’n min. Han hverken ropte eller skrek. Han satte seg bare ned og hørte forsvarstalene mine. Ble stille og sa: «Det skuffer meg at du tar så dårlige valg!»
DET GJORDE SÅ VONDT LANGT INN I SJELEN!
Jeg ble så flau over hva jeg hadde sagt eller gjort hver gang han sa det. Han var hverken sint eller forbannet. Stort sett var han bare skuffet, og da ble jeg så utrolig skuffet over meg jeg også.
Så hvorfor tenker jeg på dette her og nå?
Jeg satt å så på Skal Vi Danse. Det er favoritt-programmet jeg ser med Vesla. Da Birgit Skarstein skulle danse var jeg veldig nysgjerrig. Kunne det bli no bra da?
Da hun var ferdig satt jeg med en real klump i halsen. Det var så sart og vakkert å se på. De var så flinke. Jeg gleder meg så til fortsettelsen!
Så begynte jeg å lese uttalelsene på nett. Det var så stygge og grusomme uttalelser! Jeg kan bare gjøre som pappa’n min. Jeg satte meg tilbake i sofaen etter å ha lest masse kommentarer, og ikke minst FB innlegget til lillesøsteren til Birgit.
Jeg trakk pusten dypt og tenkte i mitt sinn at jeg er så skuffet. Så jævlig skuffet. Anno 2020 trodde jeg faktisk at vi var kommet lengre med å respektere hverandre? Endel mennesker bør virkelig skamme seg.
Seriøst!
Menneskeheten kan virkelig det med å skuffe til tider💔
