En mamma og pappa som bestemmer seg for å ikke leve sammen lengre, må samarbeide masse slik at situasjonen rundt barna skal bli den beste. Det å få samarbeidet til å fungere kan være utfordrende når man står i en brudd-situasjon. Ofte er det mye grums og vonde følelser som er i kjølvannet som et forstyrrende element. Med tiden, finner de fleste ut av en samarbeidsform de kan leve med, og så levde de videre lykkelig alle sine dager..
Jeg sa de fleste, ikke alle.
Det er nemlig ikke alltid slik at alle får til å samarbeide for å finne ut hva som er barnets beste. Det kan være mange aspekter som vanskeliggjør dette. Det være seg uløste konflikter, store avstander, og ikke minst barnets frie vilje.
Det kjipe er når disse utfordringene eskalerer, og det er de voksne som øker konfliktnivået. Plutselig er det gamle konflikter som vekkes til livet, og dra-kampen er i gang igjen. Det er da det er vanskelig å huske barnets beste, for hva er egentlig barnets beste? Og hvem er best egnet til å ivareta barnets beste?
Særskilt vanskelig er det når mor og far begge hevder å ha barnets beste i tankene, men vurderer at den annen part ikke ser hele bildet og overhode ikke skjønner noen ting! Barnet blir dratt mellom mor og far, og er i et konstant krysspress fordi barnet er lojalt og har stor kjærlighet til begge to. Likevel klarer ikke mor og far å ta ned konfliktnivået og skjerme barnet for den påkjenningen. Plutselig er det ikke mor og far som velger å bryte samlivet. Barnet må også ta stilling til samlivsbruddet på en måte som det aldri skulle behøvd.
Mulighetene for å få hjelp til å finne ut av ting er der i form av familievernkontor og rådgivning, men noen ganger er ikke det nok. Det er ikke alltid man får det til å fungere likevel. Hva gjør man da? Noen svelger masse kameler, og godtar at barnet kanskje ikke har det slik en selv synes er best. Man inngår kompromiss. Det er fordi det er til barnets beste.
Noen ganger er det til barnets beste at noen med kompetanse utenfor det den gjengse mamma og pappa har, vurderer situasjonen og kommer med en uttalelse om hva som faktisk er best. Da er som regel samarbeidet strandet fullstendig og forholdene er svært betente.
Det som er helt sikkert er at det bare finnes tapere når historien blir slik. Det er ikke noen som vinner uansett, og det beste man tør håpe på er at man ikke påfører det kjæreste man har i livet ubotelige påkjenninger. Det er de som kjemper den tause kampen. Det er de som betaler den høyeste prisen. Barna. De må leve videre i familieruinene de voksne hevder er til barnets beste.💔
