Husker dere Greys Anatomi, og når Meredith og Christina hadde solide nedturer karrieremessig eller privat? Da danset de. De drakk vin og danset. Eller bare danset som gale!
I går sa jeg til Snupsi-ungen at det var på tide å komme seg ut av gryta med selvmedlidenhet, og at jeg burde danset til samme sangen. Bare minuttet etter ljomet «Where do the Good go» på høyttaleren og vi danset som gale! Seriøst! Det funket! Det ble i såfall litt bedre.
I dag var jeg derfor klar til litt hardkjør med Snuppa. Vi dro å trente, og jeg kjente at det begynte å gli mer. Høyere tempo, og lettere steg. Ennå en lang vei å gå, men jeg persa på halv-mila. Snakk om å være stolt av seg selv!
Jeg konkurrerer mot meg selv. Eneste målet er at jeg skal legge tidligere perser bak meg. Da vi var ferdige på mølla, var det hat-øvelser. (Les: mage) Det er så fryktelig slitsomt, også blir det så vondt i morgen. Skitt happends! Det går jo over!
Viljen min liker ikke trening. Kroppen min liker trening, men psyken min elsker trening!
Så her sitter jeg nydusjet og fornøyd. God samvittighet har jeg også. Søndager kan være ganske fine selv om himmelen har åpnet slusene utenfor vinduet. Ja, det hjalp godt på å oppdage at 2 kg har forlatt kroppen de siste ukene. 
Slitsomt mens det står på, men vanvittig godt etterpå. Angrer aldri på en treningsøkt!
Nei, aldri etterpå.. med dørstokk-mila.. Den er hard
