Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Jeg gjorde det. Tenkte jeg fikk være støtte-medlem og klare å gå under radaren for den ungen som maste så fælt med at jeg fikk få rumpa opp av sofaen.
Det klarte jeg ikke, og skal ha henne som PT i morgen. Hun forklarte hva vi skal igjennom i morgen, og jeg kjenner alt melkesyren i magen og lårene. Jeg har ikke engang lyst å ta på leg treningstøyet, for jeg kommer til å se ut som en blanding av Michelin-mannen og ei dårlig stappa pølse.
Jeg lurer på om jeg ikke skal drikke litt melk og spise litt is slik at jeg får akutt magebesvær. Det må vel være gyldig grunn for å slippe?
Kjipt å bruke en feriedag på do da. Jeg får faktisk ikke sove, og kjenner panikken tar meg. De kloke motivatorer sier at hvis du gjentar noe for deg selv mange nok ganger, så tror du det selv, så derfor sitter jeg her med puls som om jeg har løpt i 3 minutter om messer iherdig «Smerte er gøy! Smerte er gøy! SMERTE ER GØY!»
Seriøst! Jeg kjenner ikke noen plasser at smerte er gøy! Trening er vondt OG det er ferskvare, da hjelper det ikke at jeg ikke har trent siden februar!!!
I dag skulle Vesla lage middag, men det ble vanskelig å ha middagen klar når hun ikke var sikker på hva hun skulle lage. Ja, så da var det ikke maten klar når jeg kom hjem, og vi laget heller middagen sammen, Vesla og meg.
Kyllingwok er kjapt, godt og enkelt. Hva kan gå galt liksom?
Det er jo nesten idiotsikker mat. Wok kyllingstrimler og en pose frossen wok. Men bare nesten idiotsikkert. Bare hold mor unna krydderet!
Jeg har vært å kjøpt ingefær pulver. Det synes jeg var litt tamt, og hadde godt med pulver på woken. Jeg liker at det er litt smak på maten. Litt hott må det være!
Fy katta, så det brant i munnen, men det var faktisk veldig godt!
Så godt at jeg forsynte meg to ganger, og nå føles det så Jeg brenner innvendig! Her snakker vi gourmet-måltid, og bare ring Hellstrøm slik at han kan så skjerpet smaksløkene! Dette var noe helt annet enn slapp charlott-lauk!
Vesla derimot! Hun var ikke helt enig i at måltidet stod til å fortjene et innsmett i Michelin guiden. Ikke bare var det for sterkt for den unge damen. Hun mente det luktet høgg i tillegg!
-Det der e ikke mat! Det lukta sånn som di smør på hovan til hæstan!!!
Hun plukket ut litt kyllingbiter som hun dynket i soyasaus for å gjøre det hele spiselig. Det sier jo litt når hun ikke liker soyasaus i utgangspunktet….
Nå øker smittetallene for alvor igjen. Jeg er så lei og forbannet. Vi tok jo en så stor dugnad i fellesskap for å stoppe/bremse dette viruset som det tilsynelatende trumfer alt!
Likevel reiser folk ut av landet. Vi må jo ha ferie kan skjønne. Vi har jo vært så flinke, faktisk flinkest i klassen. Vi fortjener det jo! Det kan vel ikke være så farlig. Var jo bare alle andre land som hadde masse-død i samfunnet.
Regjeringen åpnet for fritidsreiser men anbefalte å IKKE reise med mindre det var strengt tatt nødvendig. De gikk også ut og sa at de som reiste måtte ikke føle reiseskam. Det var så trist når de kom tilbake og ikke ble mottatt med applaus og stående ovasjoner. Regjeringen hadde jo tross alt sagt det var greit!
Jo! Føl gjerne på reiseskam! Kjenn at dette ikke var det smarteste valget du kunne tatt! Hold deg i alle fall unna oss som ikke ønsker å utsettes for den risikoen du bærer! DU valgte en risiko for din del, og jeg velger deg bort fordi DU kan representere en risiko for meg og de jeg er glad i. Hadde det vært opp til meg, skulle du ikke fått kommet på jobb uten karantene.
Også var det den hersens karantenen. Når Norge gjør et land rødt, er det ikke for moro skyld. Det er på bakgrunn av smittetallene. Da blir det utrolig teit å fly på rekordtid tilbake til Norge for å unnslippe karantene. Ja, bra for deg kjære reisende, men jeg vil ikke møte deg i samfunnet før etter 10 dager uavhengig av om dere har reist hjem med lysets hastighet. Viruset følger ikke klokka, bærer du smitten så gjør du det uavhengig om du lander 23.50 eller 00.00.
Kan du ikke bare følge den sikkerhets-foranstaltningen og gå i karantene? Du kom jo fra et land som ble rødt. Det er en grunn til det.
Du får selvsagt gjøre som du ønsker, det ligger i begrepet å være en fri borger, men om du opplever at folk tar avstand fra deg så er det helt og holdent ditt problem. Du må gjerne synes vi andre er sneversynt og moralens voktere, men for meg er du trusselen om helvetes porter dersom mine kjære blir smittet og endog til dør.
Jeg tror ikke jeg klarer å være forståelsesfull for smittespredningen du representerer med å reise til utlandet, dersom noen av mine kjære må sjekke ut av tiden for tidlig fordi du tok med deg smitte hjem.
Det var et skikkelig gnelder og hylekor fra alle som ble pålagt restriksjoner i første runde av Corona-bølgen. Så fikk altså folket muligheten til å styre dette litt ut fra egen fornuft. Frihet under ansvar med andre ord. Nå ser vi resultatet. Ola Dunk fikser ikke å bruke hodet selv, og smittetallene øker. Da må det bare ikke bli noen pistring i media når staten går inn å pålegger restriksjoner. Det er konsekvensen for dårlig dømmekraft.
Det jeg fryktet er nok en realitet. Bølge nummer to er på full fart inn i samfunnet, og vi trangsynte pessimistene fikk rett. Nå håper jeg bare vi får kontroll og slipper en ny lockdown av hele samfunnet.
Det er fortsatt uhyre viktig å følge smittevernreglene. Vask hendene, bruk sprit hvor du har muligheten. Hold avstand. Det må du også gjøre når du tar ett glass vin med gode venner. Hold deg hjemme hvis du har symptomer på forkjølelse, vis hensyn til andre slik at du ikke setter dem eller deg selv i fare.
Jeg nyser og nesa renner så det holder. Selv om jeg vet det nok skyldes parfymen jeg tok på i dag, skal jeg ikke nekte for at jeg ble litt ubekvem. Når smittetrenden er stigende i kommuen, blir man unektelig litt på tå og hev!
Jeg tok en allergi-tablett og nesa stoppet å renne umiddelbart. Det var godt, for da slapp i såfall corona-skrekken om ikke annet.
Vi har jo bare vært hjemme og i vår egen kohort, så det burde ikke være noen grunn til bekymring, men det er rart med det, det ligger i bakhodet og lurer likevel.
I morgen skal vi i familiebursdag, så da må jeg vite helt sikkert at det ikke er noe annet enn allergi. Tenk! I morgen får jeg hele røverbanden samlet. Regner med at jeg skal bli passe ør i toppen når de alle er samlet, men jeg skal nyte det. Det ville vært ille om jeg skulle bli syk nå slik at jeg får hatt det hyggelig med alle mine rundt meg. ❤️
I dag kommer Snupsi-ungen hjem på besøk og skal være her nesten en uke. Det blir godt. Vi har ikke sett henne siden mai. Denne «annerledes-perioden» gjør at jeg bare har sett henne en gang siden nyttår. Er det rart jeg gleder meg?❤️
Vesla gleder seg også, men kom med en litt sår betroelse. Hun ble nemlig så sjalu når storesøster kommer. Hun føler at jeg bare vil være med storesøster, og ikke henne. Hun føler seg tilsidesatt.
Sjalusi er en vond følelse, og jeg snakket litt om at det er vondt og at det kan ødelegge mye fint når man er sjalu. Kanskje hun kunne trene litt på å vise raushet. Jeg er ikke sikker på at hun forstod eller klarer å relatere seg til alt jeg sa, men hun ble i såfall litt mer rolig.
En venninne fortalte meg en historie om sjalusi som jeg synes var fantastisk beskrivende.
Sjalusi kan sammenlignes med å gå gjennom livet med en håndfull strandsand. Knuger du hånden sammen rundt sanden vil det meste siles ut mellom fingrene, og når du åpner hånda vil det meste være borte. Holder du derimot hånda åpen mens du går gjennom livet, vil noe på toppen blåses bort men om du verner det mens du går, vil det meste være der når du kommer til bestemmelses-punktet.
Sånn er det med sjalusi. Knuger du i et annet menneske mister du det meste, får mennesket få være fri, og du bare verner når det stormer, kommer man seg kanskje gjennom livet sammen. Jeg liker den tanken.
Søskensjalusi kan være like sterk og vond som kjæreste-sjalusi. Jeg satt lenge og pratet med Vesla, og det slo meg at barnet er utrolig flink å kjenne på følelser og uttrykke de med ord.
Kanskje kjenner hun like mye på de vonde følelsene når søsteren er hjemme, men kanskje husker hun litt av det vi har snakket om, og det gjør litt mindre vondt når hun vet at vi er like glad i hverandre uansett. Verden sirkler ikke om oss, vi er en del av en helhet ❤️ Nå drar jeg å henter hjerteungen som jeg har savnet så masse ❤️
I dag har mamma’n til Vesla funnet frem party-trusa og skal kose seg med gode venner. Jeg skal altså på Hawaii-party hos en av venninnene. Det gleder jeg meg til, for det er alltid fantastiske fester der. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene hos henne.
Partyteltet er kommet opp, smittevern-regler er overholdt, der er det heller ikke noe som er overlatt til tilfeldighetene.
Det betyr også at det er hviledag i oppussinga. Eller hviledag og hviledag fru Blom. Først prøvde jeg meg på gulvet, men ble forbannet fordi det ikke ble bra nok. Så ryddet jeg i bodene og fant frem en uanstendig mengde søppel og fikk det kjørt bort. Jeg følte meg som en knust termos da jeg kom hjem halv fem.
Det var vært overnatting her, og jentene er blitt jaget til brødboksen flere ganger, men ikke spist likevel. Vesla og Bestisen møtte meg med et unnskyld-meg-skal-du-ikke-lage-mat-til-oss-før-vi-sulter-ihjel-blikk da jeg kom inn gjennom døren, og mor gikk rett i pannekakesteiking.
Litt stasj til i kveld er likevel klart.
Nå skal jeg bare finne ut hvor de selger kokosnøtter slik at jeg får laget meg en BH, skjørtet laget jeg av fjordårets julenek. Dette blir toppers! 👍🏻
Jeg har ikke akkurat hatt feriekoloni mens jeg har vært hjemme, men jeg er blitt fortalt ar hardt arbeid adler. Ja, da er det vel håp for meg også?
Kontrastveggen er ferdig, og elektrikersønnen er å setter opp grå kontakter og brytere akkurat nå. I tillegg har han kjøpt en grå taklampe som står i stil.
Jeg har brukt ettermiddagen til å finne gardin-stang og gardiner. Dette kan bli riktig så bra når gulvet og listene kommer på.
Denne gangen står jeg distansen, men det var MYE mer arbeid enn jeg trodde!
Klarer du alltid å stå distansen helt inn når du har bestemt deg for noe? Klarer du å fullføre det du har bestemt deg for, eller forlater du eller gir opp underveis?
Jeg liker å ha noe å henge fingrene i. Legge planer og fikse selv. I såfall så mye som jeg bare kan klare. Så hender det selvsagt at jeg må ha hjelp, men jeg gjør nok det meste. Det er ikke alltid det blir som jeg først har tenkt, men det blir Stort sett godt nok.
Denne sommeren ble jo ikke som vi hadde planlagt, men det er jo aldri verre enn å legge nye planer det da. Siden vi skal være hjemme bestemte jeg meg for å fornye litt. Fikse noen rom og få det sånn jeg vil.
Siden lille storebror flyttet ut, bestemte jeg meg for å overta hans rom oppe. Nå skulle jeg lage MIN oase i huset. Mitt rom som er planlagt til å bli husets perle. O’boy! Jeg har laget meg sabla mye arbeid! Det var likevel bare morsomt. Jeg hadde jo så god tid. Trodde jeg. Utgangspunktet var et litt kjedelig hvitt rom med skråtak og furudør. Ikke noe spesielt over det.
Jeg tenkte jeg kunne pusle med rommet mitt oppe, mens jeg fortsatt bodde nede. Da ble det ikke noe stress, og rote kunne være ute av synet. Da hadde jeg ikke tatt med i betraktning at Vesla også ville ha forandring. Hun ville overta kontoret. Ja, da måtte vi vel bare flytte om opp i det hele. Eneste var at der er det ikke skap, og ikke plass til det heller.
Så ble det bestemt at noen andre skulle flytte inn på rommet nede, og jeg hadde plutselig ikke så god tid!
Rommet mitt må bli ferdig helst denne uken. Det vil si at jeg må jobbe som gal! Så langt har jeg malt taket og første strøket på veggene og noen lister. Jeg har revet to senger, revet opp gulvet, revet lister, og demontert døren.
Så ble det da et skikkelig skap-problem, for alt av skap er inne på det rommet jeg har nå. Jeg er jo ikke rådløs, så da får vi lage walk-in-Closet på gamle rommet til Vesla. Når jeg får tid..
Først må altså mitt rom bli ferdig.
Det ser verre ut enn da jeg startet. Mye verre! Det verste er likevel at jeg er dritt-lei! Jeg har så lyst å rømme fra kaoset. Når det gjenstår så mye blir jeg helt motløs. Ser ingen ende på det. I tillegg må det gjøres med tidspress. Det er dårlig combo for min del.
Jeg er besatt med å begynne prosjekter i huset, som jeg gjør nesten ferdig. Det mangler alltid den siste lille finishen som gjør at jeg kan si jeg er ferdig. Får jeg tidspress rydder jeg sammen og lover at jeg skal gjøre det ferdig snart. Det blir aldri snart..
Nå har jeg til alt overmål 4 rom som jeg har prosjekter på, og ingen plass til å gjøre av rotet. Det gjør meg stresset! Så stresset et jeg egentlig leter etter snarveier og lettvinte løsninger. Jeg kjenner at jeg sliter med å stå distansen helt inn.
Jeg jobber med å bli bedre på akkurat det, og har gjort det helt ferdig på det nye rommet til Vesla og begge gangene. Det er jo milepæl. Den gode følelsen jeg hadde da det var ferdigstilt, er den jeg må bruke til å forhindre at jeg gir opp nå. Jeg har bestemt meg for å bryte et mønster. Nå skal jeg gjøre alt helt ferdig. Rommet skal bli akkurat den oasen jeg har drømt om. Jeg klarte det jo med gangene og kontoret, og kan gjøre det igjen. Jeg vet jeg kan det!
Denne gangen må jeg bare stå distansen, uansett om jeg er sliten og lei! Alternativet er rot og kaos i hele huset, og det fikser jeg bare ikke. Må alle gode krefter så meg bi så jeg klarer å bli ferdig i tide, og at det blir bra!
Heldigvis er det ingen krav til å bli foreldre i dag. Hadde det vært det, hadde neppe jeg blitt mamma i hele tatt.
Før jeg fikk mitt første barn, hadde jeg en sort-hvitt forestilling på hvordan det var å være oppdrager. Det var jo bare å si ja eller nei, og stå ved det. Hva var greia med all dilling og dalling med disse barna? Jeg tenkte at når du har fortalt og vist barnet forskjell på rett og galt, ja da var det gjort! Kunne det være noe å skrive side opp og side ned om? Folk har jo fått barn gjennom alle tider og det ble jo folk av de fleste. Ble det ikke?
Jada, sånn tenkte jeg. Så ble jeg mamma selv, og den romantiske forestillingen av å få et lite barn som lå inntullet i masse rosa blonder og sov eller pludret blidt slo kjapt sprekker. Ikke gadd jeg å stryke skjorter 24/7, og babyen gjorde overhode ikke som forventet. Fra da innså jeg at strategien min kom til å gå rett til iceing. Barn har visst noe slikt som egen vilje… Hørt sånt?! Jeg fikk nesten panikk når jeg skjønte at dette kunne jeg faktisk ikke en dritt om! Heldigvis hadde vi ei fantastisk helsesøster som ba meg senke skuldrene og bruke den porsjonen med sunt bondevett som jeg hadde fått med meg, så gikk det nok bra.
Som mamma til 5, har jeg fått brynet meg på oppdragerrollen så det monner. Det er fem totalt forskjellige individer som jeg er opphav til. Selv om de er smidd over samme lest er det likevel fascinerende å både se og erfare på hvor forskjellig måte barna måtte møtes, for å få frem de beste i de. Ene har vært trygg, jordnær og realitetsorientert fra barnsben av. Vi ga beskjeder og de ble fulgt. Riktignok noe motvillig til tider, og ikke uten høylytte protester.En grubler, som likte å tenke og teste ut nye ting. Vitebegjærlig til tider. Men her måtte vi bruke en annen strategi. Korte klare beskjeder. Forberede barnet på endringer i god tid, og være klar på hva vi forventet. Vi som foreldre fikk en bratt læringskurve på hva det vil si å tenke strategisk på barneoppdragelse.Vi fikk en “professor”. Et barn som var vitebegjærlig og vimsete, men ønsket å følge reglene eller pliktene, hvis han bare hadde husket dem.. Denne seilte nok litt i medvind fordi storesøsknene alt hadde banet veien, og ble like mye oppdratt av storesøsken som av oss foreldre. Neste var en tanke mer introvert på en måte, men hadde en veldig sterk karakter. Litt egenrådig, og det var lite hensiktsmessig å pålegge, snarere snakke den rundt til å tro at den selv kom med løsningene. Og ikke minst Vesla som er et harmonisk barn, men med meningers mot. Hun er et relativt ubeskrevet blad, men har en litt filosofisk tankegang. Hun skisserer opp mulige løsninger, grunner litt på dem og finner ut hvordan hun skal løse ting.
Alle fem er flotte barn, men alle er forskjellig. Alle krever forskjellig tilnærming til oppdragelse og omsorg. Noen av disse klemmer og koser masse, mens noen ikke vil ha mer enn en klem. Alle prater! Herregud, som de prater! Når alle er hjemme er jeg helt ør i hodet, men jeg elsker hvert sekund av det.
Nå har jeg vært småbarnsmor i 28 år, og i løpet av tiden har jeg vært frustrert og fortvilet, lykkelig og stolt av de alle sammen. Jeg har alltid lest reportasjer og artikler på hvordan man skal tilnærme seg oppdrager-rollen med stor interesse. Det har vært masse jeg ikke har vært enig i, og masse jeg har funnet kjempe smart.
Det er noen ting jeg synes er særlig viktig å lære barna:
Bli trygge på seg selv – gi barna troen på egen verdi og trygghet til å stå for egne meninger.
Utvikle empati – Verden dreier seg ikke bare om dem, vi må vise omsorg og hensyn for andre også.
Være høflig – Det er alltid fint når barna takker, og svarer hyggelig når de blir snakket til
Være ærlige – Et barn som står rakrygget og innrømmer feil er fantastisk.
Være pliktoppfyllende – Har de lovet noe, må de også holde det så langt det lar seg gjøre, og gjøre sitt beste.
Unne andre en tid i solen – man kan ikke alltid få alt, være best i alt eller kunne alt. Misunnelse er destruktivt.
Være lykkelig i kraft av seg selv – Ingenting er bedre!
Da de fire eldste var små var hjemmet vårt mye mer preget av regler og struktur. Vi var nødt til det, for å få greie dager, og ikke minst for å få logistikken til å gå opp. Alle måtte gjøre litt. Det var egentlig liten tid til annet enn å gå på jobb, gjøre lekser, følge opp fritidsaktiviteter og være ektepar inni mellom for oss voksne. Det var greit, for sånn var det for våre jevnaldrende venner også. Nå har vi ikke så mange regler hjemme. De vi har er likevel ikke noe mindre viktige. Vi gir beskjed hvor vi er, kommer når vi har avtalt det, snakker høflig til hverandre, gjør pliktene våre og viser hverandre respekt. Jeg har laget en regel for meg selv. Legg bort telefon og datamaskin når du snakker med noen. Der har jeg utviklet en skikkelig stygg uvane. Den jobber jeg med..
Jeg vil legge ved et av mine favoritt dikt av Ronald Russel, som heter “Livets lære”. Det er kloke ord som man aldri kan tenke for ofte over. Diktet har hengt i stua mi, for jeg synes det er så viktig å ha dette med seg når man skal forsøke å få disse vidunderlige små skapningene til å bli sunne sterke fantastiske voksne som kan ha gode verdier og holdninger med seg hjemmefra.
