Nå har altså jeg vært, og er fortsatt på arbeidsreise.
Vet dere hvor Sulitjelma er? Det er en gruvelandsby ca. 10 mil unna Bodø. Her er vi!


Stedet Gud glemte og fanden forlot og som Sulitjelma Gruver overtok. Neida, ikke fullt så galt, men vi har museum her. Ikke ett, men TO! Og snart tre!

Her er ny-ervervelsen, og her har vi masse spennende planer. Syns dere det trenger en oppgradering?

Vi var også i besøksgruven, hele 1,6 kilometer inn i fjellet. Jeg tenkte jeg kom til å få litt klaustrofobi, men det fikk jeg ikke.

Det var er rå tøff tur altså! Vi dro inn i fjellet på samme måte som når gruvearbeiderne skulle på jobb.

Det er dette jeg digger i jobben min. Det å få ta eierskap til de historiene som har formet samfunnet vårt.

Utvikling av Sulitjelma museumspark er kjempe spennende og jeg synes jeg er privilegert som får jobbe med alle disse spennende prosjektene.

Ja, da har jeg bestemt meg for å skrive bok. Det skal være en selvhjelpsbok for single damer. Det er nesten så man kunne trodd at jeg hadde 1001 natt i bakhodet da jeg bestemte meg, men tittelen er HELT tilfeldig valgt. «1001 grunner til å takke nei til en date, og måter å gjøre det på!»

I dag har det virkelig toppet seg. Fra å ha hatt svart hav på dateing-fronten under korona virker det som det er endel nødne menn der ute akkurat nå. Det blir ille når ei halv-gammel dame er nøden hun også.

Snupsi-ungen åpnet tinder på telefonen min da hun var hjemme sist helg. Ikke for seg selv, for hun har kjæreste, men for mammaen sin. Tro bare ikke at det var for å være snill, for det var det ikke! Når det kommer til morens romantiske intensjoner har hun ALDRI mitt beste i tankene, og det burde jeg husket.

Det ondskapsfulle pikebarnet var jo å sveipet på MANGE menn. Jeg har sveipet alle bort, for mest bare å titte. Ikke hun! Nei, hun matchet meg hit og dit mer eller mindre ukritisk. Det plinget i telefonen mens hun satt og tekstet for mammaen. Mission «finne date til mamma» var åpenbart en suksess ut fra plingene, men mamma’n fikk ikke innsyn i sakspapirene. Da jeg omsider fikk telefonen tilbake hadde jeg bange anelser, og min frykt var i høyeste grad berettiget. At jeg kunne være så dum?!

En ting var at hun hadde matchet meg med himla mange, men hun hadde i tillegg tekstet med de! Dette kunne jo vært søtt om hun hadde skrevet «Hei, jeg leter etter en date for mamma’n min..» eller noe sånt. Det var jo ikke det da!

Jeg holdt på å få kaffen i vranghalsen da jeg leste åpningsmeldingen hun hadde brukt. En ting er at jeg ikke har sveipet til høyre i hele tatt, men hun hadde altså skrevet til dem også. Først!

«Lekevenn?» Stod det.

Herlighet! Jeg kjente skam-rødmen bre seg i hele ansiktet. Blodtrykksmedisinen kunne umulig fungere, for jeg kjente trykket i hele meg.

-KA HAR DU GJORT?!

Snupsi-ungen bare trakk nonchalant på skuldrene, og mente sette var helt innenfor. Ingenting å ta sånn på vei for. Det var på tide at jeg tok steget inn i det 20. århundret.

Nu vel, det kunne jo stoppet der, men det gjorde ikke det. Snupsi-ungen dro hjem, og jeg satt tilbake med en telefon som det plinget besatt i. Jeg har nesten ligget i stabilt sideleie med pustebesvær og lest meldinger. Jeg har hatt en pute jeg har kunnet gjemme meg bak mens jeg har lest. O’boy! Den ungen skal altså få gjennomgå!

Denne uken har jeg bortforklart og takket nei til så mange dater, og fikk meg ikke til å skrive at de hadde tekstet med min datter på 21. Kreativiteten har blomstret på avslags felter da.

Et lite utvalg av boka kommer her..


Dessverre skal være hjemme å se hurtigruta minutt for minutt i reprise.

Jeg skal på møte i menighetsrådet

Jeg skal være hjemme for å vaske håret.

Jeg har 5 unger, og må se om jeg finner en barnevakt som kan passe alle.

X’en er ikke flyttet ut ennå, han leiter etter leilighet.

Telefonen har altså vært rødglødende, og Snupsi-ungen har gjort ubotelig skade på mamma’n sine nerver.

Note to self!

Ikke la den Snupsi komme nærmere enn 2 meter fra telefonen din!

 

Jeg husker ei usedvanlig varm høst-natt for noen år siden. Inne på fødestua hadde jordmor akkurat proklamert at det sannsynligvis ennå var rundt 6 timer til det ville bli noen fødsel. Å gå 17 dager på overtid hadde gjort meg utålmodig, men noen timer til skulle jeg vel klare. Jeg reiste meg opp av senga og gikk tre skritt før jeg snudde meg og gikk tilbake. Ikke snakk om at det kom til å gå 6 timer! Den beibien skulle ut umiddelbart! 15 minutter senere satt jeg fortumlet i senga med en nydelig liten gutt i armene og var blitt trebarns mor.

Det var så hyggelig i forgårs. Lille Storebror var hjemme på besøk. Han malte tak og jeg bakte kaker. Vi gjorde hverandre en tjeneste. Lille Storebror blir nemlig 23 år i dag, og hadde derfor invitert til familiefeiring i går. Da må det hjemmelaget kake til.

Jeg slo til med Snickers kake og gulrot kake, og han grunnet 20 kvm tak. Gjett hvem som gikk seirende ut av den byttehandelen?😂

Lille Storebror er en fin fyr. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen, han gir meg tilbake troen på menneskeheten. Jeg liker den han er. Han er hengiven og nøler ikke et øyeblikk med å vise sin kjærlighet til familien sin uansett hvor vi er. Han hjelper til uten å forvente noe tilbake. Vitenskap som andre ikke skjønner så mye av, er hans store lidenskap sammen med å spille Magic. Han elsker dyr! Alle dyr! Kanskje ikke edderkopper er favoritten men..

Da han var liten gutt så han en måsunge ute på veien som ikke var kommet seg til havet. Han så nabokatten også. Han var vel kanskje 7-8 år da. Den lille gutten kom pilende inn for å hente vaskebøtta og en paraply, så løp han ut igjen til den lille måsungen som lå an til å bli kvelds-snacksen til nabokatten.

Med paraplyen oppslått, sånn at foreldrene ikke angrep ham, brukte han en pinne til å få den lille fjærdotten i bøtta. Så trasket han ned i fjæra og slapp den ned i vannkanten. Der kunne foreldrene gjenforenes og beskytte ungen sin.

Han kan bli sint også, men det er ikke ofte eller uten grunn. Han er enkel sånn. Urettferdighet og mangel på respekt er noe som gjør han eitrende forbannet.
Han er også en av de ærligste personene jeg vet om. På godt og vondt. Da han var yngre var jeg litt stressa, for ikke nok med at han var dønn ærlig, han var totalt uten filter i tillegg. Herlighet det har vært noen episoder der jeg helst skulle sunket i jorda av alt han har fortalt.

Eneste er hun Lykke da. Jeg venter ennå på at han skal komme hjem å fortelle at han har funnet Lykke. Det kunne blitt en romantisk greie!

Nå som Lille Storebror blir 23 år, er han vokst fra å være en liten våghals og til å bli en flott ung mann. Det er så fint å se. Han gjør meg så stolt og glad over å få være mammaen hans.

Ennå er han den lille apekatta mi. Den som ler høyest. Den som lager mest ablegøyer. Den som herjer med onkelbarna. Den som kranglet med Vesla. Den som et med på alt som er gøy. Det er liv og røre der han er.

Han må gjerne bli så voksen som han vil, men for meg så er han fortsatt mamma gutten min.
Håper han får en fantastisk fødselsdag, og at livet vil han godt ❤️

 

I dag er det tre år siden, eller rettere sagt i natt. Tiden går fort, men noen ganger kan den ikke gå fort nok.

Akkurat mens jeg følte livet var et helvete ble jeg trøstet med at tiden leger alle sår. Det er nok helt sikkert rett. Jeg syntes bare det var en idiotisk ting å trøste med mens jeg satt å hadde fått hele min stabile verden rystet til grunnvollene. Jeg fant ikke noen omsorg eller lindring i de ordene, de gjorde meg bare forbannet. Jeg som hadde det så vondt og klarte ikke tenke hvordan jeg skulle klare å møte en ny dag, måtte høre fra folk med medlidende ansikt at jeg måtte se fremover. Hadde de ikke noe bedre å si? Tiden leger alle sår.. Jeg levde i nuet bare omgitt av min egen sorg og ikke minst min egen skam. Helt i mitt eget limbo. Jeg skammet meg over å ha vært så dum og naiv. Jeg skammet meg over å ha mistet kontrollen helt.

Alle sa at tiden leger alle sår. Jeg trodde det ikke da, men de fikk rett. Det er bare at arret fortsatt verker litt av og til.

Det går bedre. Mye bedre enn jeg egentlig hadde trodd. Etter at jeg tok eierskap til min egen historie, kunne jeg se på det hele som fortid. Redsel og skam ble lagt i esken over «kjipe ting som hender, men når det er over, står du sterkere og klokere tilbake.» Den er historie. Et tilbakelagt stadium som jeg ikke vil bruke min energi på. Det er nå flere måneder siden sist jeg hadde mareritt. Det er godt å slippe å ha guarden oppe hele tiden.

Nå som  dagene nærmet seg den forhatte datoen, begynte jeg å kjenne på stresset i kroppen og redselen for å få panikk angst igjen. Redd for å bli redd..

Året etter det hele var jeg helt idiot i toppen. Jeg var så utrolig stresset. Trodde alle så på meg som ødelagt enten de visste eller ikke. Jeg var redd hele tiden, men det jeg ikke skjønte var at jeg egentlig var redd meg selv. Jeg var uberegnelig og hadde ikke kontroll selv. Jeg hadde så mye sinne og raseri i meg dom hele tiden ville ut.

I fjor bestemte jeg meg for å vise at jeg eier min historie. Jeg hadde ikke fortalt så mye til andre enn noen venninner og ungene men plutselig stod historien der. I full offentlighet. Det rare er at i det øyeblikket jeg trykket på publisere, da la jeg alt bak meg. Jeg bestemte meg for at det ikke skulle være et overgrep som skulle definere meg, men hvordan jeg reiste meg og gikk videre. Jeg gjorde meg hard. Var ikke interessert i, og vil ikke ha omsorg. Jeg ville fortelle, men orket ikke tause ansikter eller medlidende blikk. Derfor ble det blogg. Da slapp jeg å ha noen i nærheten av meg når jeg fortalte.

Jeg har klappet meg selv på skulderen flere ganger i år, og i dag er det en ekstra klapp. Jeg har bare så vidt reflektert over dagen. Hva er vitsen? Det som hendte er ikke med den jeg er i dag. Jeg er ikke den personen lengre. Jeg er en annen. En mentalt sterk person som sier shit happends, reiser meg og børster bort skitten. Livet går videre, og jeg vil være med. Jeg vil leve, ikke bare eksistere i minner om et overgrep der jeg var ment å forbli offeret. Jeg ble ikke noe offer, ble kun satt ut en liten stund før jeg stablet meg på bena igjen. Jeg er sterk. Jeg er den sterkeste utgaven av meg selv som jeg kan bli!

Tre år siden. Det kunne vært 100 år siden for min del. 10 timer av det livet jeg ha levd skal ikke påvirke meg slik at de ca 430.000 andre ikke betyr noe? Livet mitt er så mye mye mer. Jeg er så mye mer.

Etter tre år kan jeg endelig si jeg er lykkelig i kraft av meg selv igjen. Så da var det sant da. Tiden leger Faktisk alle sår, og arret blekner med tiden det også…

Vesla spurte om jeg kunne flette håret hennes, og jeg hentet frem alt jeg har av kreativitet og laget en kunstferdig flette på henne. Jeg ble bare utrolig imponert over egne ferdigheter.

Hun fikk se bilde av kunstverket men grein på nesen da hun fikk se resultatet. Resultatet falt åpenbart ikke helt i smak. Det var bare for mor å begynne på nytt.
-Bare flett ei vanlig flette, mamma!

Jeg dro pusten dypt, og begynte på’n igjen.

Om mulig enda mer kunstferdig enn den første. Her fikk jeg virkelig vist min estetiske sans og mine tekniske ferdigheter. Dette ble bra! Jeg var fornøyd da vesla fikk se bildet av resultatet.

-Seriøst, mamma! Kan du ikke bare flett ei helt normal flette uten alt det dær dillet?

Vesla la seg uten fletter og jeg er jentesur!!!

«Man må lide for skjønnheten!» Mamma brukte å si det til meg når hun tvang musefletter på meg, og brukte gummistrikk så stramt at tårene stod i øynene på meg.

Jeg lider fortsatt, men ikke for egen skjønnhet for det slaget tror jeg er tapt. Jeg lider for Vesla!

Første skoledag og hun ville ha fall i håret. Hun prøvde med sånne papiljotter, men det ble ikke helt som hun hadde tenkt, så da måtte mor frem med rettetang og krølltang. Tida begynte å gå i fra meg, for jeg skulle på jobb. Jeg skulle være så snar på siste krøll og brant fingeren.

Det var så vidt at det vistes. Et lite fille-brannsår, men jeg må ha truffet en nerve for fytti katta det gjorde vondt! Jeg hadde fingeren i kaldt vann ei stund, så måtte jeg bare løpe.

 

I bilen begynte det å verke no inn i granskauen og jeg kjølte ned fingeren med å trykke den mot side-ruten. Det lindret en stund, så begynte det på nytt.

Jeg er jo ikke rådløs, så jeg åpnet vinduet og stakk fingeren ut, sånn at vind-trykket kjølte den ned.

Selvsagt kunne det se ut som jeg gjorde en gest i trafikken, men jeg lover! Det var ikke noen ufin adferd, bare en stresset manna med brent finger på tur på jobb! Jeg var så oppskjørtet at jeg glemte å avbilde Vesla på første skoledag i 7. Klasse..

Jeg så sikkert litt teit ut på morgenmøtet der jeg satt med en finger ned i en kaffekopp med vann og en som jeg sublet i meg noen liter morgenkaffe fra.

Da var det nye rommet mitt klart til bruk. Bare  lister som mangler, og et endestykke. Det blir straks fikset. Dørene til de innebygde skapene ser det ut til at jeg må spesial bestille, men det var det tatt høyde for.

I natt skal jeg altså sove på tempurmadrass for første gang. Jeg er ikke helt sikker på at jeg liker det ennå. Det går nok bra etterhvert.

Jeg er i såfall veldig fornøyd, og i dag har jeg bare hvilt på lykkefølelsen over å være nesten ferdig. Det er deilig å skal sove på et helt «nytt» rom.

Eneste mangelen jeg registrerer er at jeg har glemt at jeg måtte ha ny dør. Kjennes litt merkelig å sove for åpen scene, og særlig siden Vesla må ha lys på i gangen.

Jeg skrev innlegget Ja! Føl gjerne reiseskam fordi jeg synes det er så mange som rett og slett gir blanke F… i felles dugnad for å redusere faren for smittespredning. Jeg skjønner at de som velger å gamble med sitt liv står fritt til å gjøre det, men jeg aksepterer ikke at de indirekte skal gamble med mitt! Jeg har ikke lyst å møte de som gambler med smittespredning noen steder i samfunnet. Men jeg MÅ det! Hvis jeg ikke ønsker det må jeg isolere meg, for det er ikke karantene-krav for alle de som bevisst har utsatt seg for smitte. Jeg synes ikke det er rettferdig for oss som ikke vil ta unødige sjanser og derfor har holdt oss hjemme. Derav innlegget.

Så kom det en reaksjon på dette innlegget. Noen mener dette innlegget var noe helt annet. Dette var altså et innlegg som mobber, og oppfordrer til mobbing av andre.

Seriøst! Nå er det alvorlig krenke-fest her! Skal dette innlegget karakteriseres som mobbing så tror jeg at vi må definere hva mobbing er.

Mobbing er fysisk eller psykisk mishandling, vanligvis av et menneske, særlig gjentatt, aggressiv atferd fra en sterkere part i et ujevnt styrkeforhold. Den som mobber kan være en enkeltperson, men det kan også være gruppevold fra flere. Mobbing skjer innenfor de fleste aldersgrupper. Wikipedia

Jeg blir overgitt! Denne greia der man føler seg krenket for alt og ingenting må bort! Man må kunne ha ulik oppfatning uten at det skal klassifiseres som mobbing!

Jeg er uenig i en stor gruppes holdninger til å reise i en periode, der dette kan medføre FARE for enkelt menneskers liv og helse. Jeg utpeker ikke den enkelte reisende eller enkelt destinasjoner. Jeg blogger om noe jeg mener er et generelt faremoment i den fasen vi er i nå.
Når da statsråden går ut å sier vi ikke må påføre de reisende følelsen av reise-skam, så et jeg ikke enig!

Vi kan jo ikke forstå oss i hjel mens pasientene dør på intensiven! Selvsagt er det ingen skam å teste seg, det er faktisk å ta ansvar, men å føle reise-skam for å dra i utgangspunktet mener jeg fortsatt er på sin plass.

Noen må evne å si at «Du! Det der var et jævlig dårlig valg!» Hvis det påvirker bare 1 fra å ikke reise til utlandet, er jeg fornøyd. Hvis ikke vi  tar vår del av ansvaret hvem tar det da? Skal vi da henge ut regjeringen for å ikke ha innført diktatur og rett og slett si Nei! Det er ULOVLIG å reise!? Jeg leser rundt om i media at regjeringen får kritikk fordi nordmenn er utenfor landegrensene og at de ikke har stengt grensene, men her har hver av oss et ansvar. Vi kan ta selvstendige valg. Det er ikke regjeringen som skal ta det valget for deg. Det skal du gjøre selv. De fleste evner å veie for og i mot før vi tar et valg. Hver og en må resonnere seg frem til hva som er smart og ikke. Så er det ulikt hvordan man vekter den informasjonen som blir gitt.

I ytringsfrihetens navn er også jeg gitt min mulighet til å heve min stemme, og bli hørt. Jeg har også retten til å si hva jeg mener. At jeg ikke er enig i Ola Dunks feriedestinasjoner betyr ikke at jeg mobber! At jeg skriver et blogginnlegg om det, er ikke systematisk mobbing. Jeg påpeker at det vil få konsekvenser for smittespredning og det er greit å skamme seg for å ha utsatt familie, venner, kolleger og samfunn for samme risiko, selv om helseministeren sier de ikke skal føle det sånn!
Det er forskjell på mobbing og det å legge frem sine meninger og synsinger. Er du uenig i dette, så legg frem ditt syn på saken og argumentere for din mening, men kom ikke dragende med krenke-argumentet om mobbing for da har du bommet fullstendig!!!

Når det kommer til det aspektet at det også er andre måter det smittes på, er jeg helt enig. Vi må fortsette sosial distansering, god hånd hygiene, bruk av håndsprit og munnbind og ha lav terskel for å holde oss hjemme hvis vi har symptomer.
Bare ikke bortforklare at oppblomstring av smitte startet med at vi fikk en oppmykning på UD’s reiseråd, for det var der det startet.

Da er det over for denne gang.

Snupsi-ungen og min personlige trener er reist hjem. Jeg har aldri lyst at hun skal reise, men denne gangen hadde jeg spesielt lyst å nekte. Hun bor jo i den kommunen som har stengt helt ned igjen grunnet oppblomstring av smitte. Hvem vil vel sende ungen sin ned til det? Samtidig er det et godt tegn at kommunen tar dette på alvor og stenger ned. Kanskje er hun av den grunn tryggere der enn hun er her? Her var det jo søring-karantene i påska så hun kom seg ikke hjem til nord, men måtte sitte alene i leiligheten. Jeg har ikke lyst til det en gang til. Det var hare trist. Vi savnet henne, og hun savnet oss. Når hun hadde fri fra jobb var hun alene. Jeg var så bekymret for at det skulle gå på psyken løs. Derfor ville jeg ikke at hun skulle dra denne gangen heller, men hva kan man gjøre liksom?

Det positive er at ungen min kun er på jobb og hjemme uansett, siden jobben hennes krever det. Likevel kan jeg ikke la være å bekymre meg. Jeg vurderer å ta familien med meg å emigrere til ei øde øy frem til det kommer en vaksine.

Jeg vil bare at ungen har det trygt uansett hvor hun er, men jeg kan ikke beskytte henne mot alt. Hun er tross alt voksen, og jeg kan ikke beskytte henne mot selve livet. Det hadde bare vært så mye bedre om jeg fikk hatt henne her i hjemmets lune rede til alt dette er over.

Forbannelsen med å ha barn er at man aldri slutter å bekymre seg for dem enten de er små eller store. Barna våre er barna våre uansett❤️

Nå er jeg kommet i gang med treningen. Det var vondt mens det stod på, godt når jeg fikk en dusj etterpå, og nå er det BARE vondt.

Det er vondt å sitte, vondt å gå, vondt å løfte armene, og ikke minst vondt å gå i trapper. Seriøst! ALT ER VONDT! Hadde jeg hatt en mann og han hadde rørt puppene mine nå, skulle han fått en ørefik så han fikk se Bodø i fugleperspektiv.

Første treningsrunde endte med latterkrampe. Ikke for at det var så morsomt å trene, for det var det ikke, men fordi snuppa var så overgitt over rikets tilstand. Hun stod bare vantro å så på meg, usikker på om hun skulle le eller gråte. Jeg lo så jeg gråt! Egentlig er jeg litt usikker på om jeg gråt av latter eller av lykke fordi jeg straks var ferdig.

Andre runde gikk bedre. Da fikk jeg kjørt føtter og rumpe. Der var det i såfall antydning til muskler. Godt ikke alt på kroppen er i totalt forfall.

Jeg har tenkt litt på dette med trening og ikke trening. Det er uhyre slitsomt å trene, men for ei dame på snart 50 år er det ikke et valg men et «must»

Jeg var så fornøyd etterpå. Ikke fordi jeg hadde vært å trent, men fordi jeg overlevde. Min personlige trener er dog ikke overvettes fornøyd med utgangspunktet.

-Vi har masse å gå på, og æ forvente progresjon ganske kjapt fordi utgangspunktet e ganske dårlig!

Det var oppløftende utsikter! Hvis jeg følger hennes plan går det sikkert kjappere fremover enn om jeg bare sitter hjemme å venter på at OL-formen skal komme, men det er mye mer komfortabelt å være hjemme å vente. Jeg fikk likevel klar melding om at dette ikke kommer gratis, men koster blod, svette og tårer.

Formen er ikke bare rævva da. Jeg har tross alt svart belte i shopping. Fikk varmgang i Visa-kortet, og tøyde med MasterCardet etterpå. Jentene sørget for en real cardio-økt med alt de puttet i handlekurven. Det koster å være mor!!