Å være forelder

Heldigvis er det ingen krav til å bli foreldre i dag. Hadde det vært det, hadde neppe jeg blitt mamma i hele tatt.

Før jeg fikk mitt første barn, hadde jeg en sort-hvitt forestilling på hvordan det var å være oppdrager. Det var jo bare å si ja eller nei, og stå ved det. Hva var greia med all dilling og dalling med disse barna? Jeg tenkte at når du har fortalt og vist barnet forskjell på rett og galt, ja da var det gjort! Kunne det være noe å skrive side opp og side ned om? Folk har jo fått barn gjennom alle tider og det ble jo folk av de fleste. Ble det ikke?

Jada, sånn tenkte jeg. Så ble jeg mamma selv, og den romantiske forestillingen av å få et lite barn som lå inntullet i masse rosa blonder og sov eller pludret blidt slo kjapt sprekker. Ikke gadd jeg å stryke skjorter 24/7, og babyen gjorde overhode ikke som forventet. Fra da innså jeg at strategien min kom til å gå rett til iceing. Barn har visst noe slikt som egen vilje… Hørt sånt?! Jeg fikk nesten panikk når jeg skjønte at dette kunne jeg faktisk ikke en dritt om! Heldigvis hadde vi ei fantastisk helsesøster som ba meg senke skuldrene og bruke den porsjonen med sunt bondevett som jeg hadde fått med meg, så gikk det nok bra.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Som mamma til 5, har jeg fått brynet meg på oppdragerrollen så det monner. Det er fem totalt forskjellige individer som jeg er opphav til. Selv om de er smidd over samme lest er det likevel fascinerende å både se og erfare på hvor forskjellig måte barna måtte møtes, for å få frem de beste i de. Ene har vært trygg, jordnær og realitetsorientert fra barnsben av. Vi ga beskjeder og de ble fulgt. Riktignok noe motvillig til tider, og ikke uten høylytte protester.En grubler, som likte å tenke og teste ut nye ting. Vitebegjærlig til tider. Men her måtte vi bruke en annen strategi. Korte klare beskjeder. Forberede barnet på endringer i god tid, og være klar på hva vi forventet. Vi som foreldre fikk en bratt læringskurve på hva det vil si å tenke strategisk på barneoppdragelse.Vi fikk en “professor”. Et barn som var vitebegjærlig og vimsete, men ønsket å følge reglene eller pliktene, hvis han bare hadde husket dem.. Denne seilte nok litt i medvind fordi storesøsknene alt hadde banet veien, og ble like mye oppdratt av storesøsken som av oss foreldre. Neste var en tanke mer introvert på en måte, men hadde en veldig sterk karakter. Litt egenrådig, og det var lite hensiktsmessig å pålegge, snarere snakke den rundt til å tro at den selv kom med løsningene. Og ikke minst Vesla som er et harmonisk barn, men med meningers mot. Hun er et relativt ubeskrevet blad, men har en litt filosofisk tankegang. Hun skisserer opp mulige løsninger, grunner litt på dem og finner ut hvordan hun skal løse ting.

Alle fem er flotte barn, men alle er forskjellig. Alle krever forskjellig tilnærming til oppdragelse og omsorg. Noen av disse klemmer og koser masse, mens noen ikke vil ha mer enn en klem. Alle prater! Herregud, som de prater! Når alle er hjemme er jeg helt ør i hodet, men jeg elsker hvert sekund av det.

Nå har jeg vært småbarnsmor i 28 år, og i løpet av tiden har jeg vært frustrert og fortvilet, lykkelig og stolt av de alle sammen. Jeg har alltid lest reportasjer og artikler på hvordan man skal tilnærme seg oppdrager-rollen med stor interesse. Det har vært masse jeg ikke har vært enig i, og masse jeg har funnet kjempe smart. 

Det er noen ting jeg synes er særlig viktig å lære barna:

• Bli trygge på seg selv – gi barna troen på egen verdi og trygghet til å stå for egne meninger.
• Utvikle empati – Verden dreier seg ikke bare om dem, vi må vise omsorg og hensyn for andre også.
• Være høflig – Det er alltid fint når barna takker, og svarer hyggelig når de blir snakket til
• Være ærlige – Et barn som står rakrygget og innrømmer feil er fantastisk.
• Være pliktoppfyllende – Har de lovet noe, må de også holde det så langt det lar seg gjøre, og gjøre sitt beste.
• Unne andre en tid i solen – man kan ikke alltid få alt, være best i alt eller kunne alt. Misunnelse er destruktivt.
• Være lykkelig i kraft av seg selv – Ingenting er bedre!

Da de fire eldste var små var hjemmet vårt mye mer preget av regler og struktur. Vi var nødt til det, for å få greie dager, og ikke minst for å få logistikken til å gå opp. Alle måtte gjøre litt. Det var egentlig liten tid til annet enn å gå på jobb, gjøre lekser, følge opp fritidsaktiviteter og være ektepar inni mellom for oss voksne. Det var greit, for sånn var det for våre jevnaldrende venner også. Nå har vi ikke så mange regler hjemme. De vi har er likevel ikke noe mindre viktige. Vi gir beskjed hvor vi er, kommer når vi har avtalt det, snakker høflig til hverandre, gjør pliktene våre og viser hverandre respekt. Jeg har laget en regel for meg selv. Legg bort telefon og datamaskin når du snakker med noen. Der har jeg utviklet en skikkelig stygg uvane. Den jobber jeg med..

Jeg vil legge ved et av mine favoritt dikt av Ronald Russel, som heter “Livets lære”. Det er kloke ord som man aldri kan tenke for ofte over. Diktet har hengt i stua mi, for jeg synes det er så viktig å ha dette med seg når man skal forsøke å få disse vidunderlige små skapningene til å bli sunne sterke fantastiske voksne som kan ha gode verdier og holdninger med seg hjemmefra.