Nå er det bare 20 dager til jeg skal kose meg med jentene noen dager i London. Jeg møtte en dame som er derfra når jeg var på jobbreise, og hun ga meg et spennende opplevelses-tips til vi skal reise. Vi skal bruke en dag i Cambridge, se på skoleområdene og ta en båttur med en pram. Spise på en av de små restaurantene rundt campus. Det hørtes ut som en hyggelig dag, så det tror jeg vi må få til. Vi skal også på et besøk på Modern Tate Hall, som er et museum for moderne kunst. Det blir bra. Det begynner å komme noen punkter på bucket-lista vår.
Så skal jeg jobbe noen uker etter at vi kommer hjem, før jeg drar avsted igjen. Det er hele 37 dager til. Det blir så bra. Da skal jeg tilbringe noen dager med han som jeg aldri ser ut til å bli ferdig med. Det er tre år siden vi startet dette, og nå har jeg bestemt meg for at vi må finne ut av ting en gang for alle. Som min venninne sa så er han mannen jeg ikke kan leve med, men ikke kan leve uten heller.
Det er så mange problemstillinger rundt dette, og jeg har belyst noen av de tidligere, og jeg synes de som kan gå inn i et umake forhold uten å ha store betenkeligheter er utrolig heldig. Jeg synes ikke jeg gjør annet enn å spekulere på hva jeg skal gjøre. Jeg lever med en evig kamp mellom hjertet som sier gjør det! Fornuften som sier det blir tøft! Og tvilen som spør: Er du sikker?
Her i Norge er ikke forholdet vårt politisk korrekt, ei heller sosialt akseptabelt, men som alltid må jeg gjøre som jeg føler er rett for meg, ellers er ikke jeg meg lengre. Det som bekymrer meg er ikke hva dette vil gjøre med meg, men hva det gjør med han. Det er verre for han som forlater alt som er kjent, og kommer til et land som ikke nødvendigvis er varmt og gestfritt for alle..
Jeg tror ikke jeg gidder å bekymre meg for alt det akkurat nå. Bare konstaterer at jeg savner han skrekkelig masse, og gleder meg til å se han igjen. ❤️ Vi tar det derfra..
