Når krig blir clickbait

Finnes det ingen moralske grenser for hvor langt man er villig til å gå for å utnytte situasjonen i Ukraina til sin fordel? Er det bare å peise på og la det stå til?

Jeg er klikk-hore. Det er det bare å innrømme. Aviser, nyheter, forskningsartikler, sladderspaltene, SoMe og ikke minst debattinnlegg. Jeg elsker å lese. Noen ganger blir jeg engasjert, og andre ganger inspirert. Jeg tror nok jeg leser både to og tre timer hver dag. Ofte blir det bare et avsnitt før jeg scroller videre, andre ganger fordyper jeg meg i teksten. Det er ikke alt som leverer det overskriften lover.  Mye av det som legges ut er rett og slett bare clickbait.  For det meste orker jeg ikke ofre en kalori på slikt, aller minst gidder jeg å la meg provosere. Helt til i dag.

I natt mens de fleste lå og sov, gikk Russland til det skritt å invadere Ukraina. Over frokosten satt et bekymret Europa gapende, uten å gjøre annet enn å observere og dokumentere.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Min bekymring for krig ble bekreftet. Jeg skrev et innlegg forleden, der jeg sa at jeg var redd for nettopp dette, og jeg er fortsatt bekymret, selv om jeg fortsatt ikke anser det som sannsynlig at det skal få noen inngripen i Norge. Min bekymring er hva dette kommer til å gjøre med de menneskene som blir berørt, og hva som kommer til å skje med mitt Europa.

Avisene bugner av nyheter fra konflikten. Den ene mer skrekkinngytende enn den andre. Det har vært nok å lese for den som har hatt lyst til det. Selvsagt leste også jeg nyheter så snart jeg kunne.

Her lokalt,  kom det i dag ut en reportasje som i lys av utviklingen i Ukraina, fikk meg til å sette kaffen i halsen. Med store fete bokstaver, og under kategorien Krig, stod det: «Så mange tilfluktsrom er det i Bodø – se oversikten.» Første tanken min var: Å faen! Hva skjer nå? Jeg ble skikkelig uvel, for jeg hadde vært i styremøte flere timer, og hadde derfor ikke fått med meg den siste utviklingen. Jeg tenkte at når avisen legger ut noe slikt, var det garantert fordi det var noe jeg hadde behov for å vite. Da var det vel noe som hadde endret seg i trusselbildet, sånn at vi kunne være i fare? Jeg klikket inn, og skummet meg gjennom ingressen, og ble bare irritert.

Det viste seg at reportasjen handlet om det faktum at det i Bodø ikke er nok tilfluktsrom til alle, om det skulle bli behov for det. En grei reportasje som sagt, men i dag var den mer egnet til å «narre» leserne til å klikke seg inn, enn å være et viktig nyhetsinnslag.

Min bekymring varte fra nu til nu, før jeg ble sittende å gruble litt. Jeg er vel ikke den som er særlig redd av meg, men det er det mange andre som er. Tenk på hvor skummelt det kan ha vært for de som virkelig frykter krig? Noen som kanskje overlevde 2. verdenskrig eller noen ungdommer som leste avisen? Siden reportasjen lå bak betalingsmur, fikk kun abonnenter lest den. Dermed var det bare de som fikk vite hvor disse tilfluktsrommene befinner seg. Hvorfor legge ut en slik reportasje akkurat på samme tid som bombene rammet Ukraina?

Jeg tror eneste grunnen er at lokalavisen velger å utnytte engstelsen for krig, som mange går rundt med, til å selge mer aviser. Sikkerheten vår engasjerer enormt nå, for hvor mange lurer på om ikke vi også kan være i en reell fare? Å skrive om krigshandlingene skjønner jeg, men å legge ut reportasjer som er egnet til å assosiere med at vi også kan være i fare her oppe, er jo bare litt drøyt. Det eneste det egner seg til er å spre usikkerhet og uro.