Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Tenker Terje Formoe bør skjelve i buksene for tiden, for nå er konkurransefaktoren veldig stor. Kaptein Sabeltann i Kristiansand Dyrepark bør kanskje belage seg på å gå planken og hoppe i havet. Han har nemlig stor konkurranse fra ungdommene ved Tverlandet skole.
I dag har det vært PSM-forestilling (positivt skolemiljø) på skolen, og for et show elevene vartet opp med. Alt var perfekt fra musikk, kafé, kulisser, lyd og lys, skuespillerne og ikke minst innsatsen fra lærerne. Regjeringen hadde ikke før bestemt seg for å lette på smittevern-restriksjonene, før skolen var i full gang med å sette opp elev-forestillingen, og i dag gikk sceneteppet opp.
Etter to år med pandemi, var det et sulteforet publikum som valfartet til skolen, som for anledningen var omgjort til teater. Vi var reneste storfamilien som dro avsted. Storesøster, Lille Gull, Mimmi ungen, Snuppa og meg. Vi fikk perfekte plasser og satte oss godt til rette. Salen var fullsatt, og rundt oss summet stemmer av håpefull forventning.
Vesla skulle på scenen, så hun hadde vært på skolen hele dagen. Hun skulle spille Gru, og har øvd sent og tidlig på rollen sin, og mamma-hjertet gledet seg til å se henne i aksjon igjen.
For noen ungdommer! For noen talenter! Vi hadde altså en ufattelig herlig opplevelse, og tidvis fikk vi skikkelig gåsehud-faktor. Spesielt da Kaptein Sabeltann kommer vandrende mellom publikum med en tent fakkel i hånden. Det var bare magisk! Vesla var storfornøyd med egen innsats etterpå, og mamma’n var selvsagt kjempe stolt både av henne og de andre skuespillerne.
Etter i kveld kjenner jeg på en spesiell ting. Jeg kjenner at nå begynner verden virkelig å bli normal igjen. Endelig kan vi la ungdommene møtes i stor skala igjen, og det er helt nydelig.
I dag har det vært en heller hektisk dag, og jeg har ikke hatt tid til å tenke så mye på noe annet enn jobb, og det er jeg egentlig veldig glad for.
Den siste tiden har jeg hatt en blogg-pause, for det har vært mye jobbing. Årsoppgjør er årsoppgjør, og da ramler jeg ned i min egen lille boble og bare jobber. Det er veldig lite annet jeg bruker å få med meg. I år har det vært litt annerledes, for det har vært OL. Herlighet for et OL! Vi kan i høyeste grad synge høyt og skingrende, at det er deilig å være norsk i Kina.
En annen energi lekkasje har startet i det små, og stadig vokst seg større. Konflikten mellom Russland og Ukraina har tatt stadig mer av min tid, spesielt etter som konflikten har eskalert. I natt lå jeg å så på nyhetene til klokka var 03.00, og jeg sovnet med en ekkel uro i kroppen. Jeg kjente på en ulmende redsel for at konflikten skulle kulminere i sammenstøt mellom partene. Faren for krig i Europa er større enn noen gang, og jeg er litt redd.
Krig har stort sett vært en historisk hendelse og noe som jeg bare har lest om i historiebøkene, og aldri noe som har påvirket mitt liv direkte. Konflikter i verden har vært langt unna min bakhage, og jeg har aldri vært bekymret for utviklingen på annen måte enn at jeg har hatt sympati for de som har vært skadelidende. Jeg har ønsket at Norge skulle være en «Safe Haven» for de som har måtte rømme fra landet sitt for å overleve, men jeg har aldri hatt hatt dette inn på livet. Joda, jeg husker Gulfkrigen og at vi sendte norske styrker ned, men igjen, det var langt borte.
Jada, jeg vet at Ukraina også ligger langt unna Norge, men jeg er bekymret for at dette skal være starten på en konflikt som vil spre seg i Europa. Noen sier at vi står på terskelen til den største konflikten i Europa etter 2. verdenskrig. Hvor nært kan konflikten komme i forhold til Norge? Vi er naboer med Russland, og jeg tenker at det kan ligge an til en særdeles ekkel nabokrangel i nabolaget. Jeg liker ikke krangling. Faktisk er jeg litt konfliktsky.
Jeg liker ikke situasjonen, og skjønner ikke hvorfor ingen har sendt Putin Torbjørn Egners Kardemommelov, han kunne sannelig hatt godt av å fått den som sitt eget mantra. Verden kunne vært en mye bedre plass å leve.
«Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil.»
Her nord er avstandene mellom A og B mye lengre enn sør for polarsirkelen. Nja, avstanden er vel strengt tatt den samme uansett hvor man er, men det er lengre mellom servicetilbudene i kommunen enn det det er lengre sør. Kollektivtransporten går en gang i skuddåret, hvis den går i hele tatt. El-busser og miljøhensyn er vel og bra, men vi vet hvor vi bor, og at det er kaldt og glatt. Da bør bussene i det minste takle vær og føre, men det glemte de visst å ta høyde for da de kjøpte bussene som går her oppe. Argumentene til de som fastsetter tilbudet, er vel at vi har et godt transporttilbud i forhold til antall mennesker som bor her oppe. Så for å få et bedre tilbud må vi ha flere folk som benytter tilbudene. Derfor henstilles det til å få flere barn! Kanskje Erna har rett da hun foreslo det?
Nå har altså drivstoffprisene bikket 20 kroner, og det første sjokket har omsider lagt seg, men jeg skal være så ærlig å si at jeg ikke hadde trodd at prisene skulle bli så høye i en oljenasjon som Norge. Vi eier jo oljen!? Jeg hadde faktisk trodd at de som bestemmer hadde tatt til vett før det kom så langt, men den gang ei. Regjeringen la i januar frem en klimaplan som skal gjelde frem mot 2030. Hovedsakelig går denne planen ut på å tredoble CO2- avgiften frem mot 2030. Med dagens drivstoffpriser går ca. 60% av prisen til staten i form av avgifter. Solberg-regjeringen kompenserte økt CO2-avgift med lavere veibruksavgift, men sittende regjering har ikke lagt dette frem som et alternativ. De kan altså kysse meg der jeg er høyest når jeg plukker blåbær!
Vi har stått og står for så vidt midt opp i en pandemi, og for å hindre smitte eller bli smittet ble det anbefalt å holde en meters avstand. Selv om Støre tenker at en meter på byen ikke er så viktig for han, så er det faktisk jævlig viktig for meg. Når da det er et kollektivtilbud her nord, som ikke ligner noen ting, sier det seg selv at på de avgangene som går, er bussen full. I tillegg er vi tilbake til lange avstander, altså må man sitte sammen, og en meteren er umulig. Det betyr bil på meg inntil videre. Jeg bruker altså ca. 2 tanker drivstoff i måneden, og en tank koster meg nå rundt 1.000 kroner. I tillegg kommer kostnader for bom, og kostnader for parkering. Vi har et parkeringstilbud som blir dårligere og dårligere, og dyrere og dyrere. Vi skal bli et grønt sentrum forstås.
Jeg vet ikke hva pokker de som bestemmer tenker på, men snart lønner det seg ikke å dra på jobb i hele tatt. Det er bare å fortsette å ha hjemmekontor, og mure seg inne, for reisekostnadene spiser opp stadig mer av lønna. Nei forresten, det blir jo ikke noe bedre. Da må vi jo betale ekstra avgifter for strømmen vi bruker, for å kompensere elektrisitetstapet som skjer ved salg og frakt av energi ut i Europa. Snakker om at bordet fanger..
I dag er det samefolkets dag, eller samenes nasjonaldag, og da er det på sin plass å si gratulerer med dagen. Visste dere at det på Samekonferansen i 1992 ble det vedtatt at 6. februar skulle være samefolkets dag, for samer i Norge, Finland, Sverige og Russland?
Denne dagen brukes til å vise frem samisk kultur, levesett, historie og ikke minst stolthet.
Samene feirer med å pynte seg i koftene sine, så har familiene et måltid sammen, og da blir det ofte servert bidos, som er samenes nasjonalrett. Bidos er en samisk kjøttsuppe med reinsdyrkjøtt, og serveres gjerne som festmat. Det er NYDELIG!
Håper alle som feirer dage i dag, får en flott feiring, og igjen: Lihkku beivviin!
Utdanningsdirektoratet har på bestilling fra regjeringen, gjort en risikovurdering for gjennomføring av eksamen våren 2022, og konkludert med at det ikke er tilrådelig å gjennomføre ordinære eksamen i år heller. Det vil si at elevene som er ferdige med treårig videregående skole, kun skal søke høyere utdanning med standpunktkarakterer. Personlig er jeg ikke umiddelbart enig i denne avgjørelsen, og synes det er utrolig urettferdig for de som gikk ut før- og etter korona studentene. Udir skriver at anbefalingen om å avlyse vårens eksamener, er gjort med en helhetlig vurdering av tre sentrale hensyn. «Likebehandling og en rettferdig sluttvurdering, elevenes motivasjon, trivsel og læring og praktisk gjennomførbarhet».
I rapporten begrunner Udir avgjørelsen med følgende:
“Et hensyn som veier tungt i retning av en avlysning er at ulike smittevernstiltak, nasjonalt og lokalt, har ført til ulikheter i elevers utbytte av opplæringen de to siste årene. En beslutning om å avlyse alle eksamener tar spesielt hensyn til de som har vært hardest rammet av pandemien, både faglig og sosialt.
Det er en styrke ved den norske skolen at elevenes vitnemål i hovedsak består av standpunktvurderinger som gjøres av elevenes lærere. I dette ligger det en stor tillit til skolen og lærernes profesjonsfaglige praksis”
Jeg er enig, at det i dette ligger en stor tillit til skolen og lærerne, men tillit kan være litt blind også? Korona-kullene som har gått ut av skolen har fått noe høyere snitt når de avslutter treårig videregående skole. Vil det si at utdanningssystemet er blitt bedre under pandemien? Eller er det faktisk sånn at kravene til karaktersettingen har gått ned? Uten eksamen er det slik at elevene har færre karakterer som det skal beregnes snitt av, noe som ofte er gunstig for snittkarakteren. Jeg spør meg selv om dette da gir et korrekt bilde av kunnskapsnivået til elevene, eller er det et konstruert bilde av virkeligheten? Når elevene avlegger eksamen viser de jo at de faktisk har forstått og behersker faget, og får objektive karakterer som er satt av en ekstern sensor. I tillegg skal læreren vurderer arbeidet som er lagt ned gjennom året, og gi en standpunktkarakter som gjenspeiler innsatsen og evner over tid, og her kan subjektive kriterier uten tvil påvirke karaktersettingen. Rapporten fra Udir sier:
“Nesten halvparten av elevene i videregående opplæring får lavere karakter til skriftlig eksamen enn til standpunkt i samme fag, 40 prosent får samme karakter, mens 14 prosent går opp i karakter. Karakterstatistikken viser også at elevenes karakterer i gjennomsnitt er høyere til muntlig eksamen enn i standpunkt.
Avlyst skriftlig eksamen vil også påvirke elevenes resultater ulikt. Resultatene til sterkt presterende elever vil påvirkes mest, siden de elevene som har høyest standpunktkarakterer i større grad går ned i karakter til skriftlig eksamen og i mindre grad beholder eksisterende karakter.”
Det er dette jeg finner litt problematisk. Disse elevene som det er ønsket skal komme ut av skolen med bare standpunktkarakterer, kommer ut med bedre snitt enn det som kanskje er reelt. Udir hevder at ett av de sentrale hensynet er «Likebehandling og en rettferdig sluttvurdering». Likebehandling og en rettferdig sluttvurdering i forhold til hvem? De som gikk ut året før, og slapp eksamen? Eller de som gikk ut et par år før, og måtte ha eksamen? Det er her jeg kjenner temperaturen begynner å stige i meg.
Det jeg lurer på er hvor rettferdigheten til elevene som gikk ut av treårig utdanning før pandemien, og som valgte å gjennomføre førstegangstjenesten, jobbe, dra på jordomseiling eller av andre årsaker utsette studiestart for høyere utdanning med ett år, er blitt av? Mange av de svake elevene i denne gruppen, måtte benytte ett ekstra år på å forbedre karakterene sine, slik at de kunne komme inn på høyere utdanning. Som privatister ble deres eksamener gjennomført, og deres beregning ble da etter ordinære regler. Det er denne gruppen som er de helt store taperne. De havner langt bak korona-studentene til tross for at de har fått alderspoeng i tillegg. Bare fordi deres eksamenskarakterer blir lagt til grunn for snittberegningen.
Helt klart at det har vært svært krevende forhold for både elever og lærere, og det har vært problematisk å få satt standpunktkarakterer, pandemien tatt i betraktning. En avlysning av eksamen vil kunne gi mer tid til undervisning så lenge man setter karakterene rett før skoleavslutningen. Det krever da mer undervisningsressurser til skolene for å få gjennomført.
“Flere skoleeiere, Utdanningsforbundet og KS peker på at en avlysning av eksamen kan frigjøre en del tid som skolene kan bruke til opplæring og til å kvalitetssikre standpunktvurderingen.”
I dette leser jeg at det erkjennes at det er vanskelig å sikre at standpunkt karakterene viser det korrekte bilde av elevenes kunnskapsnivå, og i fortsettelsen av dette kommer spørsmålet om det er rettferdig å bare legge standpunktkarakterer til grunn i søknad om høyere utdanning? Spesielt ovenfor elever som har gått ett ekstra år for å konkurrere om de mest populære plassene.
Videre heter det i rapporten:
“At elevene på vg3 mangler erfaring med eksamen som en forberedelse til høyere utdanning, nevnes også. Norsk Lektorlag viser til at avlysning av muntlig eksamen i 2021 førte til lavere motivasjon for resten av skoleåret hos en del elever.”
Det er i aller høyeste grad en reell bekymring. Hvor sikkert er det at de studentene som kjemper om de mest populære studieplassene og får plass, er de best kvalifiserte, og hvor kapabel er de til å avlegge eksamener på et høyere nivå når de ikke er vurdert til å kunne ta eksamen på videregående nivå? På hjemmesiden til Database for statistikk om høyere utdanning kan man finne ulike nøkkeltall for studiesteder, og da oversikt over kvalifiserte førstegangssøkere til studier. Det var interessant å se det var nedgang i kvalifiserte førstegangssøkere fra 2018 til 2019 i forhold til 2019 til 2020, men det kan være mange årsaker til dette i form av mindre årskull det ene året i forhold til det andre, men det kan også være oppkonstruerte snittkarakterer som forårsaket dette.
Når det er sagt, har det vært rekordlav strykprosent på høyere studier, men det må nevnes at eksamen nå avlegges elektronisk med alle tilgjengelige hjelpemidler tillatt. Nifu-forsker Elisabeth Hovdhaugen redegjør for at da koronaen stengte ned Norge, ble stort sett alle skoleeksamener omgjort til hjemmeeksamener. Og høsten 2021 var det i stor grad hjemmeeksamener som gjaldt. Og det er nettopp hjemmeeksamenene som forklarer den lave strykprosenten.
– Hvis du setter opp noe som en hjemmeeksamen, er det veldig få som klarer kunststykket å stryke. Du har bedre tid på deg, og du klarer å levere noe, sier hun.
Nokut, (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) gjennomfører nasjonale deleksamener i høyere utdanning på oppdrag av Kunnskapsdepartementet. To programområder er tilknyttet ordningen; sykepleierutdanningene og grunnskolelærerutdanningene. De har funnet at antallet studenter som strøk på høstens eksamen var dobbelt så høyt som vårens eksamen, og snittkarakteren har sunket med nesten en hel karakter, for begge gruppene. Som ansvarlige for de nasjonale eksamenene var det ikke aktuelt for Nokut og faggruppen som utvikler eksamensoppgavene å senke forventningene til læringsutbytte, forteller Nokut-direktør Kristin Vinje
— Vi har full forståelse for at studentene har hatt et vanskelig år, og vi håper så mange som mulig kommer seg gjennom studiene sine på en god måte. Likevel kan vi ikke senke de faglige kravene til utdanningen for så viktige fagområder som grunnskolelærer og sykepleier er, forklarer Kristin Vinje.
Det som er helt klart, er at det ikke er enkelt å finne en gunstig løsning på denne problematikken. Videregående elevene FØR korona, kjemper mot urealistiske snittkarakterer fra kullene som går ut under koronaen. På høyere utdanning er eksamen fortrinnsvis lagt opp som hjemmeeksamen, og en del studier har opplevd en markant økning strykprosenten på førsteårsstudenter.
Ut fra dette tenker jeg at vi må tilbake til ordinære eksamensformer. Det er det kriteriet som er best egnet til å gi en objektiv vurdering på kunnskapsnivået til kandidaten, og som kan gi en pekepinn på om den kompetansen som er forventet og kreves, er tilfredsstillende for å uteksamineres. At undervisning og forelesninger har ligget nede med brukket rygg under pandemien, er det ingen tvil om, men her må utdanningsdepartementet åpne opp stor-pengeboken og yte ekstra midler for å sikre at utdanningsløpene kommer på rett kjøl igjen. Likevel må det stilles strenge krav til de som uteksamineres til spesielle yrker hvor det er ekstra kritisk at kompetansen som er forventet, er på plass.
Snuppa er stort sett dypt konsentrert i studier for tiden. Hun sitter med nesen i en bok 24/7, kun avbrutt av ei treningsøkt i ny og ne. Ellers er hun dedikert student.
I dag tok hun en pause i lesingen mens Vesla var på drilltrening, så vi dro på kjøpesenteret en tur. Visakortet mitt var litt ut av form, og trengte å få kjørt seg en runde.
Snuppa orket ikke noe sminke, men så veldig presentabel ut. Alt kler jo den smukke. Hun er stort sett stilig kledd, og i dag var intet unntak. Da vi kom hjem måtte hun stort sett snu i døra og dra på ny shopping med Lille Storebror.
Da de kom tilbake og hun entret stua, sperret jeg opp øynene litt og spurte litt skeptisk om hun hadde gått sånn på butikken. Det måtte jeg forstå, det var snøstorm ute så det skulle bare mangle at hun gikk godt kledd. Jeg trodde ikke på at hun hadde gått kledd sånn på butikken, men hun bedyrte at hun hadde det.
Jeg begynte å le og sa hun så ut som en blanding av en bontjuv og en slusk, men hun fnøs bare av meg og påstod at hun i det minste var en varm bontjuv. Bikkjene måtte luftes, så jeg sa at det var en passende oppgave for en varm bontjuv, men da påstod hun at det var ALTFOR kaldt for henne å gå ut. Jeg så overbærende på henne og sa hun fikk kle litt mer på seg. Det er tross alt åtte kalde og stiv kuling.
Klart ungen kledde seg godt før hun gikk ut, og så hun ikke ut som en heimføing før, så gjorde hun i såfall det nå. Men kald, ja det var hun overhode ikke. Og som sagt, alt kler den smukke..
Jeg har omsider fått forsøke Too good to go-appen, med utrolig bra resultat. Eller det var hvertfall et godt forsøk. Jeg skal ha for det i det.
I går satt vi på jobb å snakket om matsvinn i samfunnet generelt, og hvor bra det er at virksomheter med matservering selger ut restene kjempe billig, fremfor å kaste. Litt beskjemmet måtte jeg innrømme at jeg hverken hadde appen, eller hadde prøvd den. Jeg ble da fortalt at den faktisk fungerer helt utmerket, og man får bra mat for en billig penge mot at virksomhetene får noen kroner for å slippe å kaste maten.
Jeg bestemte meg for å laste ned appen, men hadde egentlig ikke helt den store troen på hva jeg kunne finne. Da jeg logget på, ble jeg positivt overrasket. Det var lokale hoteller, serveringsplasser, bensinstasjoner og ordinære butikker med på ordningen, og jeg var spent på hvilken kvalitet varene holdt, derfor bestemte jeg meg for å prøve et kjøp.
Et av hotellene tilbød frokost for noen få kroner, og siden hotellet ligger rett ved kontoret, var det greit å kjøpe mat å ha til lunsjen. Altså, her snakker vi mengder med mat. Det var bønner og eggerøre, kokt egg, pølser, skinke, salami, grønnsaker, to typer brød, en cupcake og en nydelig wrap med laks. Det var så mye mat! Ikke snakk om at vi klarte å spise opp alt.
Der er også problemet mitt. Det var så mye mat at ingen av oss klarte å spise opp, så da ble det matsvinn likevel. Det var jo akkurat det vi ville være med å forebygge. Nå skal det sies at vi kunne ha fryst eller spart noe til senere, om vi hadde vært hjemme, men vi har ikke de samme fasilitetene på kontoret. Derfor gikk en god del i søpla.
Jeg skal bruke appen mer likevel, fordi jeg vil være en bærekraftig forbruker. Å sette fokus på å ikke kaste mat er bra. I Norge har vi stort sett har grei økonomi, og kanskje blir det for lettvint å kaste det vi ikke vil ha, og vi lager mer mat enn nødvendig. Det resulterer i to ting, enten kaster vi mat ellers blir vi feitere og feitere. Ingen av delene er særlig flatterende, så mange av oss burde bli mer bærekraftige forbrukere. Det tjener vi, miljøet og de som kommer etter oss på.
Jeg har klart meg i nesten to år uten å ha behøvd å sjekke meg for noen covid-smitte. Det har jeg vært veldig fornøyd med, men jeg ønsker jeg kunne si at det skyldes at jeg har vært så nøye med smittevern hele tiden, men det er det ikke. Det er fordi det har vært så lite smitte her oppe. Så mest flaks altså.
I dag var det bare å krype til korset. Jeg klødde litt i halsen og nesa begynte å renne. Det kunne være allergi, men med så mye smitte, var jeg usikker. Det var vel utgjort. Endelig tar samfunnet første steg mot å åpne opp, også skal jeg legge meg syk! Også midt i årsoppgjøret! Nei, det kunne vel ikke passet dårligere? Nå er det vel ikke sånn at det noen sinne passer å bli syk, men noen tidspunkt er verre enn andre.
Det var bare å krype til korset og finne frem en test. Først i halsen så jeg stod tvekroket og brakk meg, så i nesen. Ja, eller i bihulene tror jeg. Når jeg så tenkte på at jeg hadde samme pinne i halsen og SÅ i nesen, var det ny runde med å brekke seg, men testen ble tatt.
Jeg var litt spent på svaret, men ingen grunn til bekymring. Den var negativ, og det var jo positivt.
Altså, jeg får nyte alle godene med gjenåpningen sammen med alle andre, så bare å feire! I kveld ble det feiret med litt trening, og det var på tide, for når koronaen er på retur, bør korona-kiloene også være det, men det virker ikke som det er helt sånn. Her skal jeg få slite, men jeg er endelig i gang!
Det er så vanskelig å finne på noe til middag som alle liker, og i dag jeg forsøkte å få viljen min, som var spagetti med en hjemmelaget carbonara, toppet med sprøstekt bacon, og hvitløksbrød til. Ungene mente dessverre at det ikke var en verdig søndagsmiddag, så da ble det ovnsbakt laks.
Da jeg var liten gledet jeg meg til å bli voksen, for da skulle jeg bare spise det jeg hadde lyst på. Jeg skulle ikke spise noe jeg ikke ville ha! Vi vokste opp med fisk flere ganger i uken, så det skulle aldri jeg ha i allefall! Sånn gikk det jo ikke. Før var fisk billig, men nå koster det skjorta, og skal man spise fisk fem ganger i uka vil det bli ganske kostbart. Ja, med mindre man henter havets gull selv da.
Dagen har forøvrig vært brukt på å sosialisere lille Daisy som er blitt veldig husvarm og trygg. Hun er fortsatt ei krutt-tønne, men hun er litt morsom også. I dag gikk hun i hundesenga til Monty og bæsjet, etter at han lurte et tyggebein fra henne. Hun var litt arg på han, og vi måtte skåne Monty litt. Jeg fikk noen blinkskudd av henne i kampens hete.
Det ser unektelig ganske brutalt ut når hundene barker sammen, men stort sett går det bra. Av og til hyler lille Daisy som besatt når Monty har satt henne på plass, og da holder det hardt å ikke ta opp den søte lille skatten og kose med henne. Da er det viktig å huske at de er hunder, og eldste oppdrar den minste akkurat slik dyreriket skal være, selv om det ser aldri så brutalt ut.
“Hvis barnet ditt leker rollelek tuftet på serien “100 ting å gjøre før high school” og bare er åtte år, OG hennes karakter skal være mørkhudet… Vel, gjem alle sorte sprit-tusjer! Ellers ringer de fra skolen og forteller at barnet ditt har hatt et uhell med en sprittusj, og hele ansiktet er svart.😔😔😔 (Vesla på farten igjen!)”
Dette var FB statusen min for 5 år siden, og alt da gikk uro-kråka “all in” når hun satte i gang noe. Ikke snakk om at hun kunne bruke fantasien til å tenke seg at hun var mørkhudet, hun måtte bruke fantasien slik at hun i virkeligheten kom så nær fantasien som mulig. Resultatet den gang var en unge som måtte skrubbes i flere dager for å få alt bort. Fantasien hennes har ingen grenser. Hun har de merkeligste løsningene og mest kreative vriene på det hun skal gjøre til tider, men hun er ikke kjedelig. Det skal hun ha.
Vesla har alltid vært glad i rollelek, selv om hun ikke alltid følger opp med rekvisitter i leken. Siden hun var eneste barnet i huset, måtte jeg (noe motvillig) delta, og fikk utdelt min rolle med klare instruksjoner på hvordan den skulle spilles. Selv om jeg var litt uengasjert, lot jeg meg fascinere av hennes lek med ulike scenario. Hun kunne være superhelt, og jeg en banditt som skulle bli snill til slutt. Hun kunne være mammaen, og jeg kunne være det umulige barnet, eller hun kunne være lege og jeg var pasient. Felles for rollene hun delte ut, var at det var en maktforskjell i rollene, og ofte var problemstillingen mellom det gode og det onde.
Når jeg tenker tilbake er det ingen tvil om at Vesla var full av kreativitet allerede da hun var liten. Hun levde ut masse av «problemstillingene» livet byr på, og hun endret betingelsene på samme problem flere ganger. Jeg ble rett og slett litt forundret over hennes evne til å tilnærme seg ting på flere måter. Ble nesten et lite studie i seg selv.
Vi voksne har en tendens til å undervurdere verdien av rollelek. Ja, da mener jeg ikke sånn «voksen rollelek» med historisk eller en frekk vri, men prinsippet med å leke seg gjennom tenkte situasjoner, for slik å forberede seg på hva man kan vente seg. Man trenger ikke engang gjøre det fysisk, men la det bli en tankelek. Tenke gjennom ulike scenario og egen rolle. Forsøke å forutse forskjellige tilnærminger, for å avgjøre hva man tror blir best. Jeg tror dette er et godt hjelpemiddel for å bli tryggere når man skal gjøre noe nytt i livet, og stemmer for at vi voksne skal leke mye mer.
