Så kom meldingen om at Vesla har fått korona. Når hun endelig skulle kose seg med pappa’n, så blir hun syk. Det var utgjort at det skulle skje akkurat nå. Siden hun har vært med han siden fredag, er det lite sannsynlig at hun har vært smittet før hun dro, ergo er neppe vi andre smittet. Stakkars hjerteungen. Hun hadde fått feber, vondt i halsen og vondt i brystet. Trøsten er at hun blir godt tatt vare på da.
Straks skal jeg under skalpellen, og jeg skal ikke påstå at jeg gleder meg. Jeg gleder meg bare til det hele er over, og jeg er glad for å få det gjort, for jeg har ventet så lenge på dette. Når det bare var timer igjen, hva skjedde da? Jo, jeg skulle bare slumre litt på sofaen og fikk selskap av en av pelsdottene. Like etter begynte jeg å nyse. Først en gang, så en gang til. Det gikk ikke lange tida før jeg nøs og snørret i skjønn forening. Bare det ikke var covid!!!
Jeg trykket innpå en allergi tablett, og sakte men sikkert ble livet litt bedre. Skepsisen min var stor. Var jeg på en nedadgående spiral, og kom til å bli alvorlig syk? Jeg fant ut at det var best å ta en covid test, selv om jeg var sikker på at jeg var frisk. Jeg vil så gjerne slippe å grue meg og vente mer, og ikke minst slippe å dryppe såre øyne som svir og irriterer.
Sjelden har jeg vært så nervøs for en test. Jo, kanskje når jeg tok graviditetstestene, men de gikk jo stort sett som ønsket. Det gjorde det i dag også. Testen var negativ, og det var positivt. Da blir det «nip and tuck» om noen strakser.
Nervøs? Jepp! Gjett om!
Lykke til
Takk