Ukrainerne som kjemper for sitt land. De uskyldige sivile som er offer for avskyelige krigshandlinger. De som forsvarer seg mot undertrykkelse.
Mitt hjerte blør for de russerne som ser hvor gal denne krigen er. De som har demonstrert mot egen regjerings avgjørelser. De som er fengslet for å stå opp mot galskapen.
Det er ikke en nasjon som sloss mot en annen. Det er en militærmakt som vil tvinge en annen til blind lydighet. Denne krigen har offer på begge sidene.
Mitt hjerte blør for de falne. Kvinner, menn og barn. De som ga alt for sitt flagg. Mitt hjerte blør for de ukrainske heltene. De som sloss for friheten.
Mitt hjerte blør også for de falne russiske soldatene. De er også noens barn, far, bror eller søster. Det er familier som kjenner på sorgen over å ha mistet sine kjære. De døde ikke i kampen for friheten. Hva døde de egentlig for?
Nå samler det seg store styrker rundt Kiyev. Hvor mange flere uskyldige skal dø?
Jeg har håpet og bedt om at den russiske militærkolonnen skulle snu. At noe skulle skje, slik at de trakk seg tilbake. Jeg har bedt så lenge at at de skulle dra hjem, men nå er de klar til å angripe.
Angripe en by med tre millioner mennesker.
Jeg som tror på det enkelte menneskes verdi, at det finnes noe godt i alle og at alle har livets rett, jeg sitter med tanker så grusomme at jeg knapt våger å innrømme det for meg selv.
Jeg sitter å håper på drone bomber over militærkolonnen. Jeg vil ikke at mennesker skal dø, bare at trusselen skal nøytraliseres. Jeg som ikke tror på å ta liv, har et ønske som helt sikkert vil kreve store menneskelige tap om det blir innfridd.
Jeg vil bare at Ukraina skal reddes, og sivile liv ikke skal gå tapt, men da må man ofre militære liv, og et liv er et liv uansett..
Mitt hjerte blør for både ukrainere og russere.
Sier det samme, dette er trist❤
Ja, jeg håper de skal snu, men føler det blir mindre og mindre sannsynlig.